Bare digitalt
Tjene i kall når og hvor Herren trenger oss
Selv om vi kan bli avløst fra kall, blir vi aldri avløst fra å gjøre godt.
Illustrasjonsfoto
Da jeg var ung, flyttet familien min og ble med i en ny menighet. Min far ble kalt som biskop kort tid etterpå. Det var litt forvirrende fra vårt begrensede perspektiv – det var andre kvalifiserte menn i menigheten, og min far følte ikke at han kjente medlemmene eller deres individuelle behov så godt som han skulle ha ønsket.
Men han gjorde sitt beste og tjente trofast, og arbeidet hardt for å bli kjent med dem han tjente. Da hans tjeneste var over, følte han stor kjærlighet til medlemmene i menigheten.
Rett etter at han ble avløst, ble han kalt til barnestuen.
Det var bemerkelsesverdig å se overgangen. Han elsket barnestuebarna og var omhyggelig med hensyn til planlegging av leksjoner og aktiviteter som hjalp dem å utvikle en sterk grunnvoll i evangeliet. Selv om hans kall i menigheten hadde forandret seg, holdt han seg nær til medlemmene som han hadde blitt kjent med og var glad i, og fortsatte å lære nye måter å tjene sine brødre og søstre på.
Han fikk også mer tid til å vie seg til vår familie. Kort tid etter at han ble avløst, fulgte mor en tilskyndelse om å begynne på skolen igjen og ta høyere utdannelse, så hans ansvar i hjemmet vårt økte ettersom hun brukte mer tid på å studere. Det var virkelig en velsignelse for familien vår å ha hans hjelp på det tidspunktet.
Min fars ansvarsoppgaver hadde endret seg, men betydningen av og virkningen av hans ansvarsoppgaver hadde ikke gjort det. Herren visste hva som var best for både menigheten og familien min. Som president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, forklarte: “[Vi får ikke] ‘nedrykk’ når vi blir avløst, og vi får ikke ‘opprykk’ når vi blir kalt. Det er ikke noe ‘opp eller ned’ i Herrens tjeneste. Det er bare ‘fremover eller bakover’, og denne forskjellen er avhengig av hvordan vi mottar og handler på våre avløsninger og våre kall.”1
Kalt til å tjene, tildelt et virkefelt
Da han snakket om misjonærarbeid, forklarte eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum skillet mellom å bli tildelt et sted og å bli kalt til å tjene:
“Legg merke til at den første setningen [i et misjonskall] er et kall til å virke som heltidsmisjonær i Herrens gjenopprettede kirke. Den andre setningen indikerer et oppdrag for å virke på et bestemt sted og i en bestemt misjon. Det viktige skillet som uttrykkes i disse to setningene, er det avgjørende at enhver av oss forstår.
I Kirkens kultur snakker vi ofte om å bli kalt til å virke i et land som Argentina, Polen, Korea eller USA. Men en misjonær kalles ikke til et sted. Han eller hun kalles til å tjene.”2
Det kan være nyttig å tenke på kall på samme måte. Vi blir fortalt i Lære og pakter 4:3 at “hvis [vi] har et ønske om å tjene Gud, da er [vi] kalt til arbeidet”. Uansett hvor vi blir “tildelt” og hva våre konkrete ansvarsoppgaver måtte være, blir vi alltid kalt til å tjene Herren og velsigne hans barn som en del av vårt paktsansvar. Vi kan være forenet i vår hensikt om å “føle gleden ved å tjene Gud ved å tjene hans barn [se Mosiah 2:17]”, vel vitende om at “kall også hjelper oss å øke vår tro og komme nærmere Herren”.3 Uansett hvilken organisasjon eller kall vi utfører tjeneste i, er vi alle en del av det samme verket – arbeidet med frelse og opphøyelse.
Å være en del av “Kristi legeme”
President Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, forklarte at alle kall er gitt for å hjelpe oss å bli mer lik Kristus og velsigne andre: “Selv det nyeste medlem av Kirken kan oppfatte at et kall til tjeneste først og fremst skulle være en hjertesak. Det er ved å tjene Herren av hele vårt hjerte og holde hans bud at vi blir kjent med ham …
Du er kalt til å representere Frelseren. Når du bærer vitnesbyrd, er din røst som hans røst, og når dine hender oppløfter andre, er de som hans hender.”4
Når vi blir døpt og inngår pakter om å handle i Kristi navn, blir vi en del av “Kristi legeme” (1 Korinter 12:27). De forskjellige delene av kroppen har forskjellige oppgaver, men de er alle like viktige. Det viktigste er at kroppen arbeider sammen for å oppnå et forenet formål. Det står i håndboken til Kom, følg med meg: “I denne slags enhet blir ikke forskjeller bare anerkjent, men verdsatt, for uten medlemmer med forskjellige gaver og evner, ville kroppen være begrenset.”5
Herren kjenner våre forskjellige ferdigheter og evner, og han vet også hvordan vi kan bruke dem til å velsigne oss og menneskene rundt oss, noe som innbefatter å innby oss til å utføre forskjellige kall og oppgaver til forskjellige tider. Et kall handler ikke om status, rang eller kvalifikasjon. Det handler om å være villig til å underkaste seg Guds vilje og godta at han vil kalle oss der han trenger oss mest på et bestemt tidspunkt og sted.
Mesterens verk
President Gordon B. Hinckley (1910–2008) understreket i sin første tale etter å ha blitt kalt som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, betydningen av ethvert kall i Kirken:
“Intet kall i denne kirken er lite eller av mindre betydning. Vi berører alle andres liv mens vi utfører vår plikt. Til hver enkelt av oss i våre respektive ansvarsoppgaver har Herren sagt: ‘Derfor, vær trofast, forbli i det embede jeg har utpekt deg til, styrk de svake, løft de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær’ [Lære og pakter 81:5] …
Dere har like stor anledning til å oppnå tilfredsstillelse i utførelsen av deres plikt som jeg har i min. Dette verks fremgang blir avgjort av våre felles anstrengelser. Uansett hvilket kall dere har, er det fylt med den samme slags anledning til å oppnå noe godt som mitt er. Det som virkelig betyr noe, er at dette er Mesterens verk. Vårt verk er å gå omkring og gjøre godt som han gjorde”6
President Hinckleys ord illustrerer fullkomment det min far lærte som biskop, barnestueleder, ektefelle og forelder: Herren ber oss om å virke i forskjellige kall gjennom hele livet, men han slutter aldri å innby oss til å bli mer lik ham når vi arbeider for å velsigne menneskene rundt oss.