En fremtid fylt med håp
Verdensomspennende andakt for unge voksne
Søndag 8. januar 2023
Eldste Jeffrey R. Holland: Våre kjære, unge venner overalt! Hvor privilegerte søster Holland og jeg er som kan være sammen med dere i kveld. Selv om vi når frem til de fleste av dere over hele verden gjennom vår tids moderne teknologi, er vi glade for å ha et personlig publikum her på dette universitetet og dets religionsinstitutt, hvor Pat og jeg startet vår universitetsutdannelse, hadde stevnemøter og giftet oss.
Nå, jeg venter for å se om det gikk et kaldt gufs gjennom rommet da jeg sa giftet oss. Ikke få panikk. Vi skal ikke snakke om ekteskap i kveld. Noen av dere er allerede gift, og vi vil ikke at resten av dere skal løpe gråtende ut av rommet. Men jeg nevner våre egne unge voksne røtter og romantiske begynnelser med tanke på at hvis det rammet oss på en kveld som denne, hvem vet? Det kan ramme andre.
Selvfølgelig har mange av dere søstre fortalt oss at det er noen menn som trenger å bli rammet, om ikke med Amors pil, så kanskje med en liten pickleball-racket. Hvis det sitter en ung kvinne der ute i kveld sammen med en ung mann som passer til denne beskrivelsen, gir eldste og søster Holland dere tillatelse til å albue ham i ribbenet akkurat nå – mildt nok til å formidle kjærlighet, skarpt nok til å understreke poenget. Vi vil være glade hvis en slik tilskyndelse fungerer for dere på den måten det fungerte for oss, bortsett fra at i vårt tilfelle var det min albue og søster Hollands ribben.
I juni i år vil det være 60 år siden at Pat og jeg ble viet i St. George tempel, bare 800 meter fra dette universitetsområdet. Seks tiår sammen gir oss en kjærkommen anledning til å si farvel til en periode som har vært vanskelig for mange og tragisk for noen. Vi kommer gradvis ut av covid-19-pandemien, men denne landeplagen av nesten bibelske proporsjoner er fortsatt et svært reelt problem i mange deler av verden, ettersom det fortsatt er et gjennomsnitt på 1 700 rapporterte dødsfall av denne sykdommen daglig.1 Denne svøpen har krevd sitt, ikke bare innen fysisk helse, men også innen det sosiale, politiske og økonomiske livet til nesten alle på planeten, på en eller annen måte.
En annen form for svøpe er den som fortsatt utspiller seg i Øst-Europa, der millioner av mennesker, herunder medlemmer av Kirken, har blitt knust, fordrevet eller har gitt sitt eget liv i en konflikt de ikke ba om og ikke fortjente. For bare noen uker siden, på et oppdrag i Europa, møtte søster Holland og jeg noen av disse ukrainske flyktningene. Vi lo og gråt og ba sammen med dem som hadde etterlatt alt og flyktet med bare klærne de hadde på seg. Vi hadde den samme følelsen og sorgen for våre trofaste medlemmer i Russland som også blir uskyldig påvirket av denne konflikten. I tillegg til disse tragediene ser vi mange steder over hele verden masseskytinger – herunder en tragedie som fant sted i forrige uke her i sydlige Utah – umoralsk innhold i underholdning og politiske aktiviteter der grunnleggende prinsipper som integritet, vennlighet og ærlighet synes å ha blitt glemt.
Og det er naturligvis mange andre kulturelle og sosiale problemstillinger som bekymrer oss. Men vi har ikke kommet i kveld for å belemre dere med verdens problemer. Vi har faktisk kommet hit av stikk motsatt grunn! Vi erkjenner den uroen som forståelig nok henger over deres generasjon. Og vi beklager at vår generasjon ikke har løst noen av disse problemene som dere nå står overfor. Men vi kaller på dere, og alle andre unge siste dagers hellige, til å gå foran med den moralske kraft som kan løse disse problemene, som kan slå tilbake fryktens, pessimismens og angstens tidevann som omgir oss. Det er svært viktig at dere ber ikke bare om at Herren må råde i deres liv,2 slik president Russell M. Nelson har bedt om, men at dere også ber om at verdiene i deres liv vil råde for andre som ikke er så sikre ennå. Hvis vi som vår Herre Jesu Kristi disipler alle var mer kjærlige og fredelige og vennlige, hvis vi alle ville prøve å holde Guds bud så godt som vi kan, da har vi all grunn til å føle oss trygge angående verdens tilstand og vår egen. Når vi går inn i fremtiden på denne måten, fylt med fred og guddommelige løfter, kan vi ha en helt slående virkning på verden. Abraham Lincoln sa en gang at han prøvde å plukke et ugress og plante en blomst på samme sted hver gang han fikk muligheten. Hvis vi alle gjorde det, ville våre moralske og åndelige ørkener være hager på kort tid.3
De av dere i Tyskland – hvor så mye kristen gjestfrihet blir vist til de ukrainske flyktningene vi nylig møtte – vil gjenkjenne ordtaket som tilskrives Johann Goethe: “Hvis enhver feide foran sin egen dør, ville hele verden snart være ren.”
Idet vi erkjenner utfordringene og ønsker å tilby en måte å takle dem på, kommer søster Holland og jeg i kveld som apostelen Peter sa vi skulle: “Alltid beredt til å forsvare [oss] … til regnskap for det håpet som bor i [oss]!”4 Vi skal snakke om håp, med erklæringen om at vi aldri må miste det eller dets søsterdyder – tro og kjærlighet. Vi innser at det er mange måter å definere disse nært sammenknyttede prinsippene på, og dere vil høre oss gi noen av våre definisjoner i kveld. Dere vil også høre oss erklære som Moroni at håp er avgjørende hvis vi skal “få en arv på det sted som [Gud] har beredt [for oss].”5 Vi ønsker at dere skal gjøre krav på denne arven som sønner og døtre av en konge. For å gjøre det, må vi innse at håp ikke bare er budskapet og levemåten til dem som er naturlig optimistiske, det er privilegiet til enhver som tror.6 Som en troende som er fullstendig fylt med håp (og tro og kjærlighet), føler søster Holland sterkt betydningen av denne verdensomspennende forsamlingen i kveld og hva deres rolle er å være i tiden som ligger foran dere. Hun vet at dere er gruppen vi vil overlevere stafettpinnen til, og føler at det er viktig at dere tar et steg opp og omfavner deres fremtid. Søster Holland.
Søster Patricia T. Holland: Jeg føler sterkt for dere. Dere er den sterkeste generasjon av unge voksne som verden noensinne har kjent til. Jeg så glad i dere for det. Eldste Holland og jeg er så takknemlige for at dere holder deres pakter, og at dere streber etter å gjøre det rette. Fordi det er så mange av dere, vil dere ha den kraften som eldste Holland talte om. Jeg ser deres lys i dette rommet. Det er så klart. Det får meg til å tenke på da Frelseren viste seg for nephittene. Han sa: “Løft deres lys opp så det kan skinne for verden. Se, jeg er det lys som dere skal løfte opp.”7 I likhet med dere var vi en gang unge, men nå har vi blitt gamle. Når jeg ser tilbake på livet mitt, og hvis jeg kunne leve deler av det om igjen, ville jeg gjort én ting annerledes – svært annerledes: Forenkle! Det virker for meg som om alt er bedre når det forenkles – maten vår, klærne våre, inventaret og timeplanen vår. Det jeg angrer mest på i min ungdom, er at jeg ikke så evangeliets enkle skjønnhet, jeg gjorde selv evangeliet for komplisert. Jeg følte at det var for overveldende, for vanskelig, og noen ganger til og med for mystisk. Det virket for meg som om jeg, selv som ung voksen, måtte bestige et rettferdighetens fjell, gå gjennom en brennende renselsesovn og løse enhver doktrinær strid som var kjent for menneskeheten hvis jeg noen gang skulle bli akseptabel for Gud.
Det er unødvendig å si at min tankegang var mer enn en liten jente fra Syd-Utah følte at hun kunne takle. Det var som noen en gang sa: “Grunnen til at folk ikke slutter seg til dere kristne, er fordi dere bærer deres religion som en hodepine, som en tornekrone.” Det er bare én person som har måttet bære tornekronen, og han gjorde det slik at vi kunne leve lykkelig, i rikt monn og fredfylt – ikke fortvilet. Evangeliet var aldri ment å være et fjell som den lille jenta ikke kunne bestige. Han ønsket at hun – og alle andre i verden – alltid skulle være fylt med håp. Han ønsker at vi skal vite at evangeliet er meget enkelt og meget vakkert.
Men vær så snill å ikke misforstå. Når jeg snakker om håp, mener jeg ikke at Kristus skulle gi oss en magisk tryllestav eller et moderne lyssverd. Vårt håp må være mer enn Pinocchios “Ser du stjernen i det blå?”8 hvis det skal være det håp Frelseren underviste om. Mine unge brødre og søstre, det er en gave, hans gave til oss og til hele den menneskelige familie. Vi skulle gjenkjenne det som et lys som skinner i en svært mørk verden. Som en forfatter sa: “Ingen er fullstendig elendige, bortsett fra de som lever uten håp.”9
Den søte enkelheten som ligger i å oppdage denne håpets gave, er at dere ikke trenger å søke etter den. Dere trenger ikke løpe rundt og jage etter den. Dere kan ikke og dere skal ikke skape den. I likhet med så mye i nådens rike, kan dere ikke skaffe dere håp ved å lene dere på deres egen styrke eller en annen persons styrke. Det finnes ingen hemmelige formler eller magiske mantra dere skal bruke. Det vil ikke komme av dype pusteøvelser (verdifulle som de er) eller ved å lese enda en bok om hvordan man kan finne lykke.
Den rollen vi spiller er viktig, men faktisk svært liten. Gud har den største delen av oppgaven. Vår del er å komme til ham, i ydmykhet og enkelhet, så skal vi ikke bekymre oss og ikke frykte.10 Hvorfor så enkelt? Fordi bak alt Kristus underviste – i ethvert skriftsted, hver historie og lignelse – er løftet om at med Gud er “alt mulig”,11 løftet om at Guds kraft kan tørke bort hver tåre.12 Vi skal gi slipp på personlig fortvilelse og søke hvile i Herren.13 Så skal vi komme frem for ham med saktmodighet og hjertets ydmykhet14 for å motta velsignelsene som følger med hans vedvarende kjærlighet. Vår tillit er å være som et lite barn, eller et lite lam, som vi faktisk er i den gode hyrdes store flokk.
Vårt hjerte vil alltid være rastløst inntil det hviler i Gud.
Denne oppfordringen til å være saktmodig og ydmyk av hjertet – en av de få beskrivelsene Herren ga av seg selv – var at han var saktmodig og ydmyk av hjertet – er en oppfordring til alle oss som er hans disipler. Hvis vi kan leve slik, sier han, vil vi finne hvile for vår sjel, og vi vil oppdage at hans åk er gagnlig, at hans byrde er lett.15 Jeg ser denne oppfordringen om å være saktmodig og ydmyk om og om igjen når jeg leser i Skriftene. (Det er sannsynligvis fordi jeg trenger det om og om igjen.)
Jeg er sikker på at ingenting av stor åndelig betydning har noensinne blitt gjort av noen som ikke var håpefull og ydmyk. Den slags tankesett er vårt håp for dere i kveld – at dere skal lære dette mens dere ennå er unge. Vi vil av hele vårt hjerte at dere skal vite at Gud er deres Fader, at han har “båret [dere] fra mors liv”,16 at han har planer for dere, planer for en “fremtid og håp”.17
La meg dele med dere to skriftsteder jeg liker i Det gamle testamente som bruker noe av dette språket. Jesaja sier:
“Hør på meg, dere av Jakobs hus og alle dere som er blitt igjen av Israels hus, dere som er lagt på meg fra fødselen av, som jeg har båret fra mors liv!
“Like til deres alderdom … og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil … løfte dere, jeg vil bære og redde dere.”18
Og Jeremia skriver:
“For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Og dere skal påkalle meg … og be til meg, og jeg vil høre på dere.”19
Jeg vitner for dere, mine unge brødre og søstre, om at dette er en sannhet som kommer fra personlig erfaring, at vår himmelske Fader vil gjøre sin del for å oppfylle disse løftene. Det er opp til oss å ganske enkelt ha tro – å ha enkel tro, å bli mer barnlig i vår saktmodighet og spesielt i vår takknemlighet når vi mottar hans gaver. Ønsker dere et virkelig flott år dette året? Ønsker dere en fremtid fylt med håp? Tror dere at det er velsignelser i vente for dere? Har dere sett nok av Guds godhet til å håpe og strekke dere opp? Ironien vil være at dette gjøres ved å knele ned, ved å bøye seg, kanskje ved å falle ned, ved Guds føtter. Slik enkelhet! Knelende, nedbøyd, fallende for “nådens trone”.20
Eldste Holland sa at dere vil finne denne dyrebare gaven håp knyttet til to andre gaver fra Gud – tro og kjærlighet. Vær så snill å ikke gjør som jeg gjorde da jeg var yngre: Ikke gjør disse egenskapene så store og så komplekse at vi fortviler i vår søken etter å forstå dem. Verdsett deres enkelhet.
Jeg gir dere denne ene enkle lille rekkefølgen. Tro er overbevisningen om at det finnes en Gud, håp er å stole på at han vil hjelpe oss, og kjærlighet er hans kjærlighet og evne til å virke gjennom oss for å velsigne andre.
Jeg har lært at når det gjelder kjærlighet, har ingen av oss energi, tid, ressurser eller styrke til å gjøre alt vårt hjerte ønsker at vi skal gjøre. Vi kan ikke gjøre alt. Vårt hjerte overgår vår evne. Hvor fantastisk det er at Guds kraft som beveger seg gjennom oss kan utvide vår beskjedne innflytelse, kan mangfoldiggjøre vår begrensede innsats og gjøre for andre det vi aldri kunne klare alene.
Denne enkle tilnærmingen til disse tre store doktrinære problemstillingene har vært til velsignelse for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne ha sett dem på denne mindre skremmende måten veldig mye tidligere. Jeg tror bestemt at Gud mente at slike sannheter i evangeliet skulle være tydelige nok til at selv et barn kunne forstå dem. Kan jeg gjenta det? Tro er overbevisningen om at det finnes en Gud. Håp er å stole på at han vil hjelpe oss. Og kjærlighet er hans kjærlighet som virker gjennom oss.
Når jeg snakker om gaver fra Gud, vil jeg få jeg legge til enda en gave som øker vårt håp i dette nye året. Opplysende tro, håp og kjærlighet, er den usigelige vakre – og usigelige enkle – gaven som Kristi lys er. Dette lyset, som er så nært knyttet til håp, er en gave gitt til enhver mann, kvinne og ethvert barn som noensinne har blitt eller noensinne vil bli født inn i jordelivet. Det er en del av vår natur. Det er en del av vår sjel.
Ett av mine favorittskriftsteder inneholder denne linjen: “Og Ånden gir lys til hvert menneske som kommer til verden, og Ånden opplyser hvert menneske i verden.”21
Dette lyset er en av de fundamentale grunnene til håp i vårt liv. Det er så oppmuntrende, så spennende og så håpefullt at det er noe i oss som ikke bare forteller oss at det finnes en riktig måte å komme gjennom livets kompleksitet på, men også forteller oss at vi vil finne den rette måten hvis vi er “nedbøyd og ydmyk av hjertet”.22 Som president Nelson sa til hele Kirken for bare en uke siden: “Verden trenger Jesu Kristi lys. Og verden trenger [desperat] ditt [vakre] lys.”23
Mine vidunderlige unge venner, min oppriktige bønn i kveld – mitt håp – er at dere unge voksne over hele verden vil ta imot denne oppfordringen som deres personlige tjenestegjerning, at dere vil ta det håp som Frelseren snakket om, og bære det som en fakkel for dem som føler at verden er et svært mørkt og et svært vanskelig sted. Er det noen måte jeg kan oppmuntre dere til å forstå at det å bære dette lys er deres siste dagers tjenestegjerning? Vær så snill å forstå at dette er det viktigste jeg føler jeg har å si til dere i kveld. Min største frykt har vært at jeg ikke sier det godt nok til at dere virkelig tror meg. Dere må bære dette lys på en slik måte at alt mørke i verden aldri kan slukke det.
Denne enkle men mektige tilnærmingen til det som ellers er store og komplekse problemstillinger, vil forandre banen til en fallende, mørk verden. Vær så snill å ha tro på Gud, håp om at han vil hjelpe dere og motta den kjærlighet som gjør ham i stand til å arbeide gjennom dere for å gjøre det bare dere kan gjøre.
Når dere tar imot denne oppfordringen og tar fatt på dette nye året, etter at dere har sett innover, ber jeg dere om å se oppover. Øynene som ser ned på deres, vil være deres kjærlige Fader i himmelens øyne, som kan, og vil, skjenke dere alt det dere håper på i rettferdighet. Dere kan ikke få disse velsignelsene ved å jage etter dem. Vær så snill å slutte å løpe til dere blir utmattet. Vær stille, vær rolige. Forenkle. Vær saktmodige og ydmyke av hjertet, og be. Jeg vitner for dere at mirakler vil komme når vi er stille, roer oss ned og kneler ned. Alt som Faderen har, kan en dag bli deres.24 For en virkelig håpefull måte å møte fremtiden deres på. Jeg er svært glad i dere, jeg beundrer dere, og jeg vil alltid be for dere. I Jesu Kristi navn. Amen.
Eldste Holland: Takk, søster Holland, ikke bare for at du underviste i evangeliet, men for å etterleve det og for å ha blitt fylt med Kristi håp som er i deg. I våre vanskeligste dager – og i seks tiår med ekteskap kan det være noen sånne – har søster Holland levd slik hun har undervist. Hun har alltid vært troende. Hun har alltid stolt på det evige lys i sin sjel. Hun har alltid levd med vissheten om at Gud ville høre våre bønner og vise oss veien selv om natten syntes mørk. I en verden som noen ganger virket overveldende for et ungt par, var evangeliets sannheter og løfter ofte alt vi hadde å holde fast ved, men det var nok, for her er vi i kveld, og har mottatt flere velsignelser i vårt nesten 60 år lange ekteskap enn vi kunne ha drømt om var mulig. Så som denne vakre kvinnen sier og har gjort, vær så snill og fortsett å ha håp, be alltid og ha tro.
La meg tilføye til søster Hollands råd en oppmuntring fra Skriftene om å møte fremtiden med så mye glede som mulig. Noen skrev en gang at av all oppmuntring Kristus gir oss i Skriftene, av alt håp han gjentatte ganger gir til oss, er det vi gjentatte ganger feiler å ta imot, oppmuntringen om å “være ved godt mot”.25 Skal vi ikke ta ham på ordet? Kan vi bare prøv det? Måtte vi omfavne denne gledelige, håpefylte innbydelsen i kveld, når vi griper atter en sjanse til å begynne et nytt år og gjøre vårt liv til nøyaktig det vi vil at det skal være.
Som med alle hans innbydelser til oss, etterlevde Kristus dem før han underviste om dem. Til tross for de byrdene som han bar, var han optimistisk, positiv, og han hjalp andre til å være det samme, herunder, vil jeg tilføye, Guds profeter. Fra dypet av Liberty fengsel – og det fortvilelsens dyp som han opplevde der – var profeten Joseph Smiths råd til de hellige som ba om at han måtte bli løslatt, å “med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående stille og ha full tillit til å se Guds frelse og hans arm bli blottet.”26 Og ingen er mer positiv, mer optimistisk, mer fylt med håp enn Russell Marion Nelson, vår levende profet, som gjentok Josephs råd da han nylig sa til oss: “Ingen åndelig velsignelse vil bli holdt tilbake fra de rettferdige … [Herren vil] at vi skal se … fremover ‘med frydefull forventning’ [Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 507].”27 Profeter er ved godt mot, fordi de er Jesu Kristi sanne disipler, og det er den optimale kilden til all optimisme. Profeter er ved godt mot fordi de kjenner planen, de vet hvem som vinner til slutt.
Som søster Holland har sagt så vakkert, er evnen til å se verden positivt nok en gave fra Gud. “Menn” – og jeg kan tilføye kvinner og barn – “er til for å kunne ha glede”,28 sier Skriftene. Det er derfor det er “lykkens store plan”.29 Som følge av denne planen og Kristi forsoning sentralt i den, kan vi ha håp uansett hvor mørke noen dager måtte være.
Frelserens storslåtte eksempel i dette emnet fortjener vår ærbødighet når vi står overfor et nytt år, et år som kanskje kan gi noen av oss noen utfordringer. Tenk på det. Hvordan kunne Jesus snakke om å være ved godt mot midt i all den pine han sto overfor frem til korsfestelsen? Selv i den skjebnesvangre atmosfæren som må ha rådet ved det siste måltid, minner Kristus fremdeles sine disipler om grunnen til, og deres plikt, til å “være frimodig”.30 Med den smerte som lå foran ham, har jeg lurt på hvordan han kunne snakke så positivt og forvente at hans brødre skulle se på alt dette med glede. Denne tilkjennegivelsen av hans tro, av hans håp og kjærlighet, kommer utvilsomt fordi han vet slutten på historien. Han vet at rettferdighet råder når alt er fullført. Han vet at lyset alltid overvinner mørke evindelig og for evig og alltid. Han vet at hans Fader i himmelen aldri gir en befaling uten også å gjøre det mulig å utføre den.31 En seier får alle til å juble, og Kristus var vinneren i sin store konkurranse med døden og helvete. Dette er tung teologi i kveld, men det var dette de skulle være glade for. Kristi seier er kilden til vårt håp i dette nye året og hvert år – alltid.
Gitt livets distraksjoner og Lucifers fristelser, kan det være vanskelig å være håpefull og glad i morgen eller neste måned eller neste år. Det var nettopp søster Hollands poeng med å be om forenkling og et iherdig fokus på det grunnleggende i en siste dagers helligs liv. Noen ganger holder vi fokus på dette frivillig, og noen ganger gjør livet det for oss, men i begge tilfeller, hvis vi har bygget vårt vitnesbyrd på evangeliets grunnleggende prinsipper, kan vi få like mye ut av våre utfordrende erfaringer som en respektert venn av meg nå får. Han, hans hustru og hans datter – og jeg tror de lytter i kveld – opplever alle en rekke helseproblemer akkurat nå – svært alvorlige utfordringer, vil jeg tilføye. Det er all grunn for dem til å gi opp i frustrasjon og lure på hva godt deres håp, eller deres tro eller deres kjærlighet har gjort for dem. Men på grunn av besluttsomt disippelskap i tider med glede eller sorg, seirer de.
I en nylig e-post (som jeg har hans tillatelse til å dele med dere), skrev min venn:
“I løpet av de siste månedene har min verden blitt svært liten, [på størrelse med] sykehus[senger] og sykerom. Min hustrus rehabilitering etter nyretransplantasjonen har vist seg å være vanskelig, og hun har tilbragt den siste måneden … inn og ut av sykehuset. Som følge av dette har jeg ‘koblet fra’ mye av verden [rundt meg].” Tenk på ordet enkelhet.
Han fortsetter: “Jeg har aldri likt tanken på at Herren gir oss prøvelser, men jeg tror han kan bruke dem til sine hensikter. Én ting som har fått stor betydning for meg i løpet av de siste ukene, er hvor … viktig og virkelig evangeliets hjerte er [i motsetning til så mye som kan være så overflødig]. Opplevelsen av kjærlighet til andre. Opplevelsen av å bli elsket og betjent av andre. Den stille tilstedeværelsen av Guds røst mens dere sitter utmattet [ved] et sykt barns seng eller [i en kritisk syk] hustrus sykehusrom sent om kvelden [og hører det guddommelige]: ‘Fred være med din sjel, min sønn’.
Jeg har lest Mormons bok og evangeliene og [har] følt Guds kjærlighet. Utover Kirkens støtteverk [og forbi abstrakt] teologi, er [de ting] som kan hjelpe oss å krype mot lyset … troens virkelighet … vitnesbyrd, [håp og kjærlighet].”
Han konkluderer: “Jeg har ikke vært i stand til å delta på nadverdsmøter på flere uker, men jeg har sett så mange gode mennesker som har vært trofaste mot sine … pakter og som betjener min familie … Jeg er så velsignet, og jeg elsker Herren, [jeg elsker] evangeliet, [jeg elsker] gjenopprettelsen og Kirken.”32
Dette veltalende vitnesbyrdet om håp og utholdenhet uttrykt i en svært vanskelig tid er rørende for meg. Og vi trenger å vite at på et eller annet tidspunkt vil våre håp og våre overbevisninger utvilsomt bli prøvet og foredlet i en lignende smeltedigel av personlig lidelse også. Mine vakre unge venner, uprøvd tro er ikke mye til tro. Vi sier at vi er bygget på Kristi klippe. Det bør vi være, for livet har sine stormer, og en sandgrunn vil rett og slett ikke holde når vinden blåser, regnet strømmer og flommen kommer.33
En siste kommentar når vi går mot avslutning av denne verdensomspennende sendingen på begynnelsen av et vidunderlig nytt år, herunder et nytt Institutt-år. Noen av dere der ute er kanskje mer bekymret for ting som er mer alvorlige enn hvilket kurs dere skal ta på skolen eller hvilken yrkeskarriere dere bør velge. Noen av dere kjemper kanskje med skyldfølelse – og ingenting skader vårt håp og gjør oss mer motløse enn den adskillelse fra Gud som overtredelse bringer. Søster Holland og jeg har bevisst valgt ikke å gjøre dette til en tale om synd eller skyldfølelse, men det ville vært uansvarlig av oss ikke å snakke om det Herren har sagt er vår forpliktelse å undervise om.
Det vil alltid være et universelt behov for omvendelsens håpefylte prinsipp og praksis. Når vi har overtrådt, vet vi nøyaktig hvorfor vår flamme av håp blafrer og hvorfor noen ganger den synes å ha sluknet. I en slik tilstand må vi forandre oss, ellers blir vårt håp om en glad fremtid knust. Lyset forblir permanent slukket. Det er derfor vi alle trenger å omvende oss. Alle sammen! Hver dag, har president Nelson sagt.34
Jeg ber dere i kveld om å ordne opp i overtredelser umiddelbart, og begynne nå. Synd er den største av håpets og lykkens fiender som jeg kjenner i hele verden. Gå til Herren med din bekjennelse, og gå til biskopen hvis din synd krever det. Men forandre det som er galt, stort eller lite. Omvendelse er måten vi får en ny start på, det er måten vi får en bedre fremtid på. Livet er vanskelig nok uten at vi skulle bære en sekk med feiltrinn på ryggen – hele dagen, hver dag, hele natten, hver natt. Legg dem bort. Bytt ut angst med fred. Bytt ut sorg med glede. Kristus ga sitt liv slik at dere kunne være fri til å gjøre det.
Da kan dere gjøre som Nephi ber oss alle om å gjøre. I det som i bunn og grunn er hans tale kort tid før hans død, sier denne sønnen som så så mye konflikt og strid, det søster Holland og jeg har ønsket og prøvd å si i kveld:
“Dere [må] streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker.”35
“Et fullkomment, klart håp,” født av kjærlighet til Gud og alle mennesker – det er det vi ønsker for dere i det nye året. Sammen med dette klare håp vil det være den ubestridelige hvisken at Gud elsker dere, at Kristus er deres talsmann, at evangeliet er sant. Dets klarhet vil minne dere om at i evangeliet finnes det alltid, hver dag, hver time, en ny sjanse, et nytt liv, et nytt år. Hvilket mirakel! Hvilken gave! På grunn av Kristi gave er de beste tingene i livet våre, hvis vi standhaftig fortsetter å tro og fortsetter å prøve og fortsetter å håpe.
Husker dere de globale forholdene jeg snakket om da vi begynte? Møt dem og møt dine personlige utfordringer, vel vitende om at med tro ordner ting seg til slutt. Nekt å godta verden for det den ser ut til å være. La klarheten i ditt håp skinne på den, og gjør den til det den burde være. Vær det lyset søster Holland har bedt dere å være, et lys som aldri blir slukket, verdens Frelsers lys.
Jeg gir hver og en av dere en apostolisk velsignelse for dette nye året i kveld med hensyn til ting jeg vet med sikkerhet og ting dere alltid vil trenge. Jeg gjør det av min kjærlighet til dere, Herrens kjærlighet til dere, Det første presidentskap og De tolvs quorums kjærlighet til dere. Alles kjærlighet! Og deres tilstedeværelse her i kveld. Jeg velsigner dere med at den enkle, men utsøkte kraft i frelsens prinsipper, som tro og håp og kjærlighet, alltid vil være tydelig og virkningsfull i deres liv. Jeg velsigner dere med å vite, som jeg så absolutt gjør, at Jesu Kristi evangelium er personlig dyrebart, gir evigvarende håp, og er for evig sant. Jeg vitner med apostolisk myndighet om at det er slik, og at det er det eneste sikre svaret på livets mange utfordringer, deres og mine, og den eneste måte å bli opphøyet i evigheten storhet på.
Jeg velsigner alle blant dere som kanskje i disse dager snakker om en “troskrise”. Virkelig tro, livsendrende tro, Abrahams tro, er alltid i en krise. Det er slik dere finner ut om det er tro i det hele tatt. Jeg lover at mer tro vil bety mindre krise inntil Gud til slutt sier: “Vel gjort, du gode og tro tjener”.36
Jeg velsigner hver og en av dere med å vite at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er nettopp det: Jesu Kristi Kirke. Bare gjennom ordinansene og mulighetene den gir, kan man komme “aldersmålet for Kristi fylde”.37 Jeg velsigner hver og en av dere, individuelt og ved navn, med enhver gave dere trenger i dette oppdraget, og jeg velsigner dere, ber dere innstendig om at dere må be og være tålmodige når deres Fader i himmelen, i sin visdom, finner den beste måten å ofte gi dere det dere ber om, men usvikelig gi dere det dere trenger. Om Guds guddommelige kjærlighet, om Frelserens evige støtte på våre vegne, og om Den hellige ånds konstante trøst, om kraften som ledsager det hellige prestedømme, og om den profetiske tradisjon, nå personifisert ved president Russell M. Nelson, om Mormons boks guddommelighet, og om det “fullkomne, klare håp” dette evangeliet gir, bærer jeg høytidelig og hellig og personlig vitnesbyrd. Jeg gjør så i navnet til Ham som er kilden til alt mitt håp, ja, i Herren Jesu Kristi navn. Amen.