Der Herren trengte meg

Av Noel Cohen, Nairobi i Kenya

Jeg hadde håpet å bli kalt til Afrika på misjon, men Herren trengte meg i en annen del av sin vingård.

Bilde

placeholder altText

Foto: Cody Bell

Begge foreldrene mine ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Kenya, og begge reiste på heltidsmisjon. Helt siden jeg var ung, lærte de meg at jeg også skulle reise på misjon. Jeg gledet meg til det.

Ni måneder før jeg fikk kallet mitt, flyttet jeg fra Kenya til New Jersey i USA, hvor mor jobbet. Da jeg leverte misjonssøknaden, tenkte jeg at det ville vært kult å dra tilbake til Afrika på misjon. Jeg håpet faktisk å bli kalt dit.

Men da jeg mottok misjonskallet, fikk jeg vite at jeg skulle reise til Washington Spokane misjon i USA. Jeg visste ikke engang hvor det var, men den første tanken Ånden talte til mitt sinn, var: “Det er der Herren trenger deg.”

Da jeg landet i Spokane noen måneder senere, tok misjonspresidenten imot meg og stilte meg et spørsmål: “Jeg så på søknaden din. Snakker du virkelig swahili?”

“Ja,” svarte jeg. “Jeg vokste opp med swahili og engelsk.”

“Da har misjonskallet ditt blitt endret fra engelsktalende til swahili-talende,” sa han.

Han hadde bedt om å få en misjonær som kunne snakke swahili. Noen eldster i misjonen hadde til og med prøvd å lære swahili på egenhånd. Jeg fant snart ut hvorfor.

Spokane hadde tatt imot en stor gruppe flyktninger fra de østafrikanske landene Tanzania, Kenya, Burundi, Rwanda og Uganda. Mange av disse flyktningene kom opprinnelig fra Den republikanske republikk Kongo. Swahilien deres var litt forskjellig fra den jeg snakket, men vi kunne forstå hverandre. Jeg endte opp med å tilbringe hele misjonen i samme menighet i Spokane og undervise disse flyktningene.

Kjærlighet var det største

Medlemmer av Kirken sier ofte: “Folk bryr seg ikke om hvor mye du vet før de vet hvor mye du bryr deg.” I løpet av min misjon lærte jeg hvor sant dette utsagnet er for misjonærenes fremgang.

I sitt hjemland hadde mange av flyktningfamiliene vi underviste sett fryktelige ting i konflikter og krig som er vanskelige å forestille seg. De hadde virkelig vært vitne til hat og hvilke forferdelige ting mennesker er i stand til å gjøre mot andre. Mange hadde mistet håpet på menneskeheten og måtte flykte fra sine hjem.

Da vi misjonærer begynte å undervise dem, var det ikke nødvendigvis det vi visste om evangeliet som hjalp dem å komme til Kristus. Det var mer hvordan vi og menighetens medlemmer viste dem Kristus-lignende kjærlighet. Da vi viste dem kjærlighet og brydde oss om dem, følte de håp igjen. De så at det fortsatt var gode mennesker i verden, og at de gode menneskene de hadde lært å kjenne i menigheten, var knyttet til Jesu Kristi evangelium. De ønsket å føle denne kjærligheten, være en del av den, slik at de skulle komme til kirken og vende tilbake til kirken.

“Kirken deres er full av kjærlighet,” sa en mann vi underviste til meg.

Før vi i det hele tatt kunne be om hjelp med fellesskapsfremmende arbeid, spurte medlemmene av Lincoln Heights menighet, som hadde tilsyn med swahili-gruppen, hva de kunne gjøre. Flyktningfamiliene fortalte oss ofte: “Denne personen hjalp oss med dette, og denne personen hjalp oss med det.” Menigheten startet til og med en Søndagsskole på swahili.

Det var fantastisk å se menighetens medlemmer elske afrikanerne inn i Kirken. Kjærlighet var det som først og fremst førte til at vi lyktes blant swahiliene. Noen medlemmer ville tilby skyss til kirken, noen ville invitere familier, noen ville besøke familier og noen ville gjøre ting for familier bak kulissene. Og biskopen i menigheten, Philip Huber, som arbeidet hardt for å lære swahili, var alltid der og viste sin kjærlighet og støtte også. Jeg kunne ikke ha bedt om en bedre menighet å samarbeide med.

Dette er Hans verk

Vi er alle Guds barn. Han kjenner oss og vil bruke oss i områder hvor vi best kan tjene ham med våre unike evner. Dette er Hans verk. Det er ikke vårt verk. Han plasserer oss der han vet best. Når misjonærene får kallet sitt, får de kanskje ikke dra dit de ønsket, men Herren sender dem dit han vil at de skal dra. Stedet han sender dem til, er det landet han har forberedt folk til å ta imot dem.

Da jeg kom til Spokane, følte jeg at jeg ikke måtte dra til Afrika likevel. I Spokane følte jeg at jeg ble ført til et lite Afrika i Amerika.

Noen ganger tenker jeg på misjonen min og sier: “Det var for stort til at jeg skulle være en del av det. Var jeg virkelig en del av det?”

Jeg er ydmyk og takknemlig for at jeg var det.