“Han merket veien og gikk foran”, Liahona, feb. 2023.
Han merket veien og gikk foran
Når vi følger Jesus Kristus og gjør det han gjorde, kan vi trygt vende tilbake til vårt himmelske hjem.
Christ Calling Peter and Andrew [Kristus kaller Peter og Andreas], av Harry Anderson
For mange år siden bestemte familien min og jeg oss for å gå på en fjellsti på Island for å se et berømt fossefall. Vi hadde aldri vært på dette fjellet. Vi var usikre på stien, og vi er ikke erfarne turgåere.
Vi så andre starte oppover stien og fulgte etter. Snart var de ute av syne, og det samme var stien. Vi så nøye etter og la merke til hauger med bevisst plasserte steiner, kalt varder, som regelmessige intervaller markerte stien til fossefallet. Vi ble sikre på at hvis vi kunne finne vardene, ville de lede oss til fossefallet.
Jordlapper nær stien inneholdt hvit, luftig myrull,1 som vokser i myrlendt terreng. Å gå ut i myrullen ga oss alltid gjørmete, vannfylte sko. Vi lærte at myrullen markerte en sti vi ikke ønsket å følge.
Stien var ikke lett. Noen ganger var den bratt, og vi ble slitne. Men vi fortsatte, fulgte nøye med på vardene og unngikk myrullen. Til slutt ble våre anstrengelser belønnet. Vi nådde det praktfulle fossefallet og nøt utsikten fra fjelltoppen og forfriskningen vannet ga.
Da vi gikk ned fra fjellet, så vi farer vi ikke hadde sett før. Vardene hadde hjulpet oss å unngå dype vanndammer og bratte klipper. Vi var takknemlige for at disse vardene ledet oss trygt til målet vårt.
Vår reise gjennom livet er som denne sommerturen. Vi ønsker å vende tilbake til vårt himmelske hjem, men stien kan være vanskelig å navigere. Når vi studerer Jesu Kristi liv og læresetninger, kan vi lære hvordan han navigerte gjennom jordelivet og plassere metaforiske varder som vi kan følge. Når vi følger disse vardene og gjør det Jesus gjorde, kan vi trygt vende tilbake og nå vårt bestemmelsessted.
Varde 1: Kunnskap om hvem vi er
Jesus Kristus fikk vite hvem han var (se Lukas 2:49). Selv om vi ikke vet hva han følte da han ble døpt av Johannes, må den guddommelige forsikringen ha vært betryggende da hans Fader talte til ham “fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag” (Markus 1:11).
Med tillit til sin identitet var Jesus Kristus i stand til å erklære til Peter og Andreas: “Jeg er ham som det står skrevet om i profetene” (Joseph Smiths oversettelse, Matteus 4:18 [i Matteus 4:19, fotnote a]). Og til den samaritanske kvinnen erklærte han: “Jeg er det [denne Messias], jeg som taler med deg” (se Johannes 4:25–26).
Å vite hvem vi er, er en varde av grunnleggende betydning. Vår viktigste identitet er at vi er Guds barn, uansett hvordan vi ellers velger å identifisere oss. Hvis vi ikke finner denne varden, kan vi vandre bort fra stien og ende opp i myrullen.
Varde 2: Kjenn vår himmelske Faders vilje
Jesus Kristus søkte å få vite sin Faders vilje. Etter sin dåp “ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å være med Gud.
Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter og hadde vært med Gud, ble han til sist sulten og djevelen kom for å friste ham” (Joseph Smiths oversettelse, Matteus 4:1–2 [se også Matteus 4:1–2, fotnote 1b, 2c]; uthevelse tilføyd).
Hvorfor dro Jesus ut i ødemarken for å være sammen med Gud? Det er rimelig å tro at han gjorde det for å lære sin Faders vilje, slik at det ikke ville være noen tvil om hva Guds ønsker var for ham. På samme måte er det å lære Guds vilje for oss en varde. Hvis vi ikke vet hva Guds vilje er for oss, vil vi vandre ut i myrullen.
Vi lærer Guds vilje for oss i Skriftene, av levende profeters ord og gjennom Den hellige ånds hvisken. Men vi må ønske å være sammen med og kommunisere med Gud i bønn, slik Jesus gjorde. Å vite vårt sanne forhold til Gud, at han er vår Fader og vi er hans barn, gjør bønn naturlig (se Matteus 7:7–11). Vanskeligheter med bønn oppstår når vi glemmer dette forholdet.2
Varde 3: Innrett vår vilje etter vår himmelske Faders vilje
Jesus Kristus innrettet sin vilje etter sin Faders vilje. En gang mens han var på reise, satt Jesus ved Jakobs brønn utenfor byen Sykar i Samaria mens disiplene gikk inn i byen for å kjøpe mat. En samaritansk kvinne kom for å hente vann, og Jesus ba henne trekke opp litt vann til ham. Hun ble overrasket over anmodningen siden den kom fra en jøde. I samtalen som fulgte fikk hun vite at Jesus var den lovede Messias. Hun vendte tilbake til byen og erklærte at hun hadde møtt Kristus (se Johannes 4:3–29).
Da disiplene kom tilbake, oppfordret de Jesus til å spise maten de hadde kjøpt (se Johannes 4:31) og “undret seg” over at han hadde talt med en samaritansk kvinne (se Johannes 4:27). Frelseren svarte: “Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg” (Johannes 4:34). Jesu mat – hans hensikt – var å gjøre Faderens vilje og utføre Faderens verk. Han sa: “Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg” (Johannes 6:38). Jesus lot sin vilje bli “oppslukt av Faderens vilje” (Mosiah 15:7), og innrettet sin vilje etter Guds vilje. Dette er en annen varde Jesus etterlot oss.
Vi må samvittighetsfullt innrette vår vilje etter vår himmelske Faders vilje. Bønn er en av måtene vi gjør det på. “Hensikten med bønn er ikke å forandre Guds vilje,” men å hjelpe oss å lære og godta hans vilje.3
Varde 4: Inngå og holde pakter med Gud
Jesus Kristus ble døpt “for å fullbyrde all rettferdighet” (2 Nephi 31:5). Han sa til Nikodemus: “Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike” (Johannes 3:5). Jesus sa til sine fremtidige disipler: “Følg meg” (Matteus 4:19).
Vi gjør det ved å utøve tro på Jesus Kristus, omvende oss, bli døpt i hans navn, motta Den hellige ånd og fortsette å inngå og holde pakter med Gud. Vi inngår pakt om å holde Kristi bud, som er gitt til vårt gode. Hver pakt er en varde på paktens sti som fører til Kristus.
På vår sommertur var vi fri til å velge en annen sti til toppen av fjellet, men en annen sti ville kanskje ikke, og ville sannsynligvis ikke ha ført til fossefallet. Vi kunne ha blitt forsinket fordi vi satt fast i gjørmen, blitt stoppet av farlige klipper eller gitt opp på grunn av utmattelse. Å holde seg på stien ga den mest direkte og sikre ruten til vårt bestemmelsessted.
I livet kan vi ikke skape vår egen sti og forvente Guds lovede resultater (se Matteus 7:24–27). Vi er fri til å velge, men vi kan ikke velge konsekvensene av å ikke følge den åpenbarte stien. Vi kan ikke snuble utfor et stup og “bestemme oss” for ikke å falle.
Varde 5: Hold ut til enden
Jesus Kristus ønsket å “fullføre [sin Faders] gjerning” (Johannes 4:34). På korset på slutten, etter at Jesus hadde fullført “den gjerning som” Gud ga ham å gjøre (Johannes 17:4), sa han: “Det er fullbrakt!” (Johannes 19:30). Å fullføre vårt gjerning er en varde som er nødvendig for å komme frem til vårt ønskede bestemmelsessted. Jesus Kristus sa: “Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje” (Matteus 7:21).
Til dem som ikke gjør det, vil Frelseren si: “Dere har aldri kjent meg” (Joseph Smiths oversettelse, Matteus 7:33 [i Matteus 7:23, fotnote a]; uthevelse tilføyd). Hvis vi ikke forstår hva Frelseren utrettet, vil vi ende opp med skitne, gjørmete sko fordi vi aldri kjente ham og aldri sluttet oss til ham i hans verk.
Ved å vite hvem han var, kjenne og innrette sin vilje etter sin Faders, inngå og holde pakter med Gud og holde ut til enden, “merket [Jesus Kristus] veien og gikk foran”4 slik at vi kan vende tilbake til vårt himmelske hjem. Vår oppgave er å følge disse vardene. Ikke bare skal vi følge hans kurs mens vi er her på jorden, men vi gjør det hvis vi “vil bli arvinger”5 til å motta alt som vår himmelske Fader har (se Joseph Smiths oversettelse, Johannes 3:36 [i Johannes 3:36, fotnote a]).