“Jeg var omgitt av mennesker, men følte meg likevel ensom”, Liahona, mars 2024.
Unge voksne
Jeg var omgitt av mennesker, men følte meg likevel ensom
Da jeg flyttet langt hjemmefra, hjalp min tilknytning til himmelen meg å overvinne ensomhet.
Du vet den følelsen der du er omgitt av mennesker, men likevel føler deg helt alene?
Siden jeg forlot mitt hjemland Uganda og flyttet til Dubai for å jobbe, har jeg følt meg ensom nesten konstant. Hjemme i nabolaget hilste folk på hverandre på gaten. Vi kjente hverandre. Vi støttet hverandre. Jeg hadde mange venner og familie som var av min tro.
Men det er ikke det samme her. Jeg bor i en helt annen kultur, i en stor by og omgitt av mennesker som har travle jobber. Og selv om jeg går i menigheten og har prøvd å bli kjent med andre unge voksne og medlemmer i menigheten, gjør våre travle arbeidsplaner det nesten umulig å se hverandre i mer enn bare de timene vi tilbringer i kirken hver uke.
Dubai er stor og glamorøs, og jeg er takknemlig for å være her. Men det kan være så overveldende, spesielt når du føler deg ensom. Folk har så mye her og ser ut til å ha orden på livet sitt. Men når jeg lever blant alle disse flotte tingene og disse vakre bygningene, undres jeg noen ganger:
Hva er det jeg gjør med mitt liv? Er dette det rette stedet for meg?
Jeg fant tilhørighet igjen
Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum forklarte at “en følelse av tilhørighet er viktig for vårt fysiske, psykiske og åndelige velvære.”1 Jeg hadde ikke innsett hvor viktig denne følelsen av tilhørighet var før jeg ikke hadde den lenger – ikke i kirken og ikke noe sted, egentlig.
Hvordan skulle jeg finne den nå, langt fra alle jeg var glad i?
Med tiden begynte jeg å gjenkjenne “Jesu Kristi sentrale rolle i tilhørighet”.2
Selv om jeg fremdeles savnet mine venner og min familie, begynte jeg å forstå at jeg ikke hadde blitt adskilt fra alle i mitt liv da jeg hadde flyttet – jeg hadde fortsatt en Frelser og en kjærlig himmelsk Fader som alltid ønsket å holde kontakten med meg.
Så jeg begynte å gjøre det jeg kunne for å få bedre kontakt med dem hver dag. Jeg begynte å lytte til Kom, følg med meg-podkaster når jeg løp. Jeg tok på meg hodetelefonene på jobben og lyttet til Skriftene mens jeg utførte oppgaver.
Ikke minst lærte jeg hvilken fantastisk gave det er å kunne be direkte til vår himmelske Fader. Jeg snakker oftere og mer omtenksomt til ham enn jeg noensinne har gjort før. Når jeg føler meg ensom, ber jeg og føler hans trøst. Når jeg skriver en e-post og prøver å være tålmodig med mine kolleger, ber jeg ham om hjelp.
Jeg elsker det president Thomas S. Monson (1927–2018) sa om bønn: “Til dem … som strever med små og store utfordringer og vanskeligheter, bønn gir åndelig styrke. Den er veien til fred. Bønn er middelet til å kontakte vår himmelske Fader, som elsker oss. Snakk til ham i bønn, og lytt så etter svaret. Mirakler blir utført gjennom bønn.”3
Ved å sette av tid til dem i mitt liv, spesielt ved oppriktig bønn, begynte jeg å forstå at selv om jeg ikke var omgitt av mitt folk og min egen kultur, kunne jeg likevel være omgitt av Ånden og føle Guds kjærlighet.
Vi kan alltid være tilknyttet
Det er fortsatt vanskelig, men jeg har håp for fremtiden. Og jeg har begynt å tro på det bror Milton Camargo, førsterådgiver i Søndagsskolens generalpresidentskap, sa: “Herren Jesus Kristus lever i dag. Han kan være en aktiv, daglig tilstedeværelse i vårt liv. Han er løsningen på våre problemer, men vi må åpne våre øyne og løfte vårt blikk for å se ham.”4
Jeg er fortsatt ensom til tider, men jeg vet at jeg alltid, alltid vil være i stand til å be til min himmelske Fader og få tilgang til Jesu Kristi forsoning.
Stående eller knelende, alene eller i en gruppe, kan jeg be.
Jeg kan gråte til min himmelske Fader.
Jeg kan takke.
Jeg kan be om veiledning og beskyttelse.
Og gjennom min paktsforbindelse vet jeg at jeg, en datter av en kjærlig himmelsk Fader, alltid vil tilhøre ham. Gjennom hans veiledning kan jeg føle meg trygg på at jeg er på rett sted og gjør det han vil at jeg skal gjøre.