Bare digitalt: Unge voksne
Slektshistorie hjalp meg å finne en større følelse av tilhørighet
Jeg klarte å finne dypere forbindelser gjennom mirakler i mitt slektshistoriske arbeid.
Jeg husker at mor fortalte historien om familiens situasjon i Mexico. Hun fortalte oss at hennes fars arveland ble stjålet av en slektning, og at hennes far aldri kjente sin egen bestefar. Og historien endte alltid med den triste beretningen om en gjeng som kom og brant ned familiens hus og alt inni – inkludert deres slektshistoriske opptegnelser.
Jeg trodde all vår slektshistoriske informasjon på min mors side var borte for godt.
Hver gang jeg åpnet FamilySearch, kunne jeg bare gå tilbake noen generasjoner på hennes side. Men på grunn av flittig slektshistorisk arbeid, kunne vi spore min fars linje så langt tilbake som 300 f.Kr. Forskjellen var svimlende! Men jeg trodde ikke det var noe arbeid jeg kunne gjøre, så jeg rørte ikke slektstreet vårt på over 10 år. Mine forfedre var som et glemt minne som det ikke var nødvendig å gjenoppta.
Men jeg har lært at det er mektige velsignelser som kommer av å bli kjent med våre forfedre.
Finne tilhørighet - og helbredelse
Jeg elsker det eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum sa om å gjøre slektshistorisk arbeid:
“Når vi dør, slutter vi naturligvis ikke å eksistere.
Våre forfedre er høyst levende, og de fortjener å bli husket. Vi husker vår arv gjennom muntlige historier, klansopptegnelser og familiehistorier, minnesteder og feiringer med fotografier, mat eller gjenstander som minner oss om våre kjære.”1
Denne påminnelsen var hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å prøve å finne mer informasjon om mine forfedre. Det kunne ikke skade å prøve, ikke sant? Jeg la til og med merke til at jeg fikk en brennende følelse i hjertet som fikk meg til å sjekke en bestemt slektslinje. (Jeg forstår nå at det var Ånden, så klart.)
Hver gang jeg fulgte disse tilskyndelsene, fant jeg senere en slektning hvis ordinanser måtte utføres i tempelet. Og da jeg fortsatte å finne dem, følte jeg at mitt bånd til mine forfedre begynte å vokse. Jeg skjønte plutselig hvor reelle de er, og hvor reelle vår forbindelse er. Da jeg gjorde min slektshistorie, føltes det som om mine forfedre var der sammen med meg og hjalp meg å gjøre fremskritt.
Jeg hadde bare de muntlige og begrensede skriftlige historiene om min mors familie å gå etter. Men siden “ved små og enkle ting vil store ting skje” (se Alma 37:6), var denne lille informasjonen det jeg trengte for å innby til et mirakel for min familie.
Da jeg over tid fylte ut min mors slektstre, fikk jeg en melding fra noen jeg ikke kjente på FamilySearch. Et familienavn på morssiden som jeg hadde sendt til tempelet, var reservert av denne personen, og de ba meg om hjelp til å finne mer informasjon om familien sin.
Tempelnavn kan bare reserveres av etterkommere av dette navnet, som betyr at jeg var i slekt med denne personen som sendte meg meldinger. Jeg ble forbløffet! Familien min hadde alltid trodd at vi var de eneste medlemmene av Kirken på min mors side, og at ingen fra hennes side bodde i USA. Men vi tok feil.
Denne personen viste seg å være et fjernt slektning – familien deres emigrerte til USA nesten 40 år før min mor gjorde det, og er aktive medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. På grunn av det som bare kan beskrives som et mirakel, kontaktet de meg akkurat da de besøkte delstaten min, og vi fikk anledning til å møte hverandre.
Vi gråt da vi endelig så hverandre. Da vi fortalte historiene våre, skjønte vi at vi hadde så mye mer til felles enn vi hadde trodd. Det er noe ved å finne bortkomne familiemedlemmer som får hjertet mitt til å svulme av kjærlighet – en kjærlighet som har kraft til å helbrede ensomhet og motløshet og minne meg om min guddommelige identitet og evige forbindelser.
Betydningen av våre forfedres historier
Jeg har følt en slik glede gjennom dette arbeidet. Som eldste D. Todd Christofferson sa: “Ethvert offer vi gjør i Herrens sak, bidrar til å bekrefte vår plass hos ham som ga sitt liv som løsepenge for mange.”2
Velsignelsene som er tilgjengelige for oss når vi gjør slektshistorisk arbeid, er “helt fantastiske på grunn av deres omfang, hvor konkrete de er og deres følger i jordelivet”,3 slik eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum delte. Herren velsignet min familie med slektninger som kunne hjelpe oss å føle oss litt nærmere hjemmet og lindre litt av ensomheten vi har følt.
Jeg tror at denne typen mirakel er mulig for alle å oppleve hvis de gir slektshistorie en sjanse.