Unge voksne
Tilhørighet i Kirken i lys av ufruktbarhet
Å takle ufruktbarhet fikk meg til å føle at jeg ikke passet inn i kirken.
Illustrasjoner: J. Beth Jepson
Jeg følte aldri at jeg ikke passet inn i kirken før min mann, Cameron, og jeg begynte å streve med ufruktbarhet. Barna og familiene som jeg vanligvis hadde gledet meg over å se i kirken, begynte nå å gi meg sorg og smerte.
Jeg følte meg ubrukelig uten et barn i armene eller en bleiepose i hånden. I Hjelpeforeningen ble lekegrupper bekjentgjort, mødre pratet, og det virket som om hver leksjon ble knyttet til morsrollen.
Jeg var i villrede.
Jeg hadde ikke noe barn å ta med til lekegruppen. Jeg hadde ingen personlige historier å fortelle om å oppdra barnet mitt i evangeliet.
Jeg ønsket desperat å delta i samtalene om morsrollen og å bli venner med søstrene i menigheten, men jeg følte at det ikke var noe bånd mellom oss fordi jeg ikke var mor.
Den vanskeligste søndagen var vår første i en ny menighet. Fordi vi ikke hadde barn, ble vi spurt om vi var nygifte, og når vi hadde tenkt å få barn. Jeg hadde blitt ganske flink til å besvare disse spørsmålene uten å la dem gå inn på meg – jeg visste at det ikke var meningen at de skulle være sårende.
Men akkurat denne søndagen var det spesielt vanskelig å besvare disse spørsmålene. Vi hadde nettopp funnet ut, etter å ha vært håpefulle, at vi – nok en gang – ikke var gravid.
Jeg gikk inn på nadverdsmøtet og følte meg nedstemt, og det var vanskelig for meg å besvare de typiske “bli kjent”-spørsmålene. Under nadverden så jeg meg rundt i forsamlingen etter andre unge ektepar uten barn som min mann og jeg kunne forholde oss til. Vi så ingen andre.
Men det var Søndagsskolen som virkelig knuste hjertet mitt. Leksjonen – som skulle handle om mødres guddommelige rolle – endret snart karakter og ble til en anledning til å lufte frustrasjoner. Jeg ble skuffet, og tårene rant stille nedover kinnene mine da jeg hørte kvinner klage over en velsignelse jeg ville gi alt for.
Jeg løp ut av kirken. Til å begynne med ville jeg ikke tilbake. Jeg ville ikke oppleve den følelsen av isolasjon igjen. Men den kvelden, etter å ha snakket med min mann, visste vi at vi ville fortsette å gå i kirken, ikke bare fordi Herren har bedt oss om det, men også fordi vi begge visste at gleden som kommer ved å fornye pakter og føle Ånden i kirken, overgår sorgen jeg følte den dagen.
Vi føler alle at vi ikke passer inn noen ganger
Denne opplevelsen fant sted for fire år siden. Tiden har gått. Og jeg har fremdeles ikke noe lite barn i armene mine eller en bleiepose i hånden, men jeg vet nå mer enn noengang at jeg hører hjemme i kirken.
Mens jeg har bearbeidet min egen sorg, har jeg blitt mer oppmerksom på menneskene rundt meg. Jeg ser meg fortsatt rundt i forsamlingen, men nå prøver jeg å legge merke til dem som kanskje har kommet til kirken og føler at de ikke passer inn. Og jeg har lært at vi alle føler at vi ikke passer inn noen ganger.
I Kirken er det enker, skilte og enslige medlemmer, de som har familiemedlemmer som har falt fra evangeliet, personer med kroniske sykdommer eller økonomiske vanskeligheter, medlemmer som opplever tiltrekning til samme kjønn, medlemmer som arbeider for å overvinne avhengighet eller tvil, nye konvertitter, nyinnflyttede, foreldre med barn som alle har flyttet hjemmefra, og listen fortsetter.
Vi kan alle føle at våre prøvelser eller omstendigheter hindrer oss i å passe inn, men sannheten er at vårt unike liv og vår individuelle motgang faktisk er det som i størst grad gjør at vi passer inn i Kristi kirke.
Vi passer sammen med vår Frelser
Hensikten med å være medlem av Kirken er å følge ham. Vi passer sammen med vår Frelser, og derfor passer vi inn i hans kirke. Han har sagt: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile” (Matteus 11:28).
Frelseren oppfordrer oss til å komme til ham – uavhengig av våre omstendigheter. Vi kommer til kirken for å fornye våre pakter, for å styrke vår tro, for å finne fred og for å gjøre det han gjorde fullkomment i sitt liv – hjelpe andre som føler at de ikke passer inn.
Det kan være tilfeller da jeg er den eneste i Hjelpeforeningen som ikke har barn. Og tilfeller da folk fremdeles spør hvorfor vi ikke har barn. Dette kan være vanskelig, men for så mange vanskelige opplevelser er det enda flere som er gledesfylte.
Å føle Ånden i kirken og vise min kjærlighet til min Frelser vil alltid overgå enhver følelse av å være alene. Jeg vet at det er fred i Kristus. Jeg vet at det finnes helbredelse i å gå i kirken. Jeg vet at vi blir velsignet når vi fortsetter å gå. Våre prøvelser kan være forskjellige fra andres i kirken, men våre personlige erfaringer kan hjelpe oss å bli mer medfølende med andre som kanskje føler at de ikke passer inn. Og som følge av dette kan disse erfaringene forene oss.
Jeg vet at ved å bære vitnesbyrd og åpne mitt hjerte, kan jeg hjelpe andre å forstå at de – og alle som en – passer inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.