UV – ukentlig
Vår generalkonferanse ‘Vandel og tale’
Mars 2024


Bare digitalt

Vår generalkonferanse ‘Vandel og tale’

Tilpasset fra Sarah Jane Weaver, “Episode 24: Elder Bednar Shares His Pattern for Studying General Conference Messages” [Eldste Bednar leder sitt mønster for å studere generalkonferansetaler], Church News (podkast), 30. mars 2021, thechurchnews.com.

Når vi lytter til, ser og leser generalkonferansetaler, råder eldste Bednar oss til å se etter læren som undervises, innbydelsene som gis og velsignelsene som loves.

Bilde
en kvinne ser generalkonferansen på et nettbrett

President Harold B. Lee (1899–1973) ba medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dager Hellige innstendig om å la konferansetalene “være rettesnor for deres vandel og tale de neste seks måneder.” Han forklarte: “Dette er de viktige saker som Herren vil åpenbare for sitt folk i denne tid.”1

På samme måte understreket president Spencer W. Kimball (1895–1985) betydningen av å lytte til og studere generalkonferansetaler. Han sa: “Ikke noe annet som er skrevet eller andre bøker enn Kirkens standardverker skulle ha en slik fremtredende plass i deres bokhyller.”2

På slutten av generalkonferansen i oktober 1977 sa president Kimball: “Dette har vært en storartet konferanse, og jeg har lyttet med stor oppmerksomhet til alle de fremragende talene. Jeg har bestemt meg for at jeg vil dra hjem og bli en bedre mann enn jeg noen gang tidligere har vært … Jeg ber dere inntrengende om å tenke over de tingene dere har hørt, ta det med dere hjem og ta det opp til fornyet vurdering.”3

Å vite at selv Kirkens presidenter lærer av budskapene som ble delt på generalkonferansen, gjorde sterkt inntrykk på meg som ung mann. Da jeg begynte å følge deres råd, oppdaget jeg tre ting:

1. Kirkens ledere legger vekt på grunnleggende læresetninger og prinsipper i sine budskap.

2. Budskapene deres omfatter nesten alltid innbydelser til å handle i forhold til læresetningene eller prinsippene som undervises.

3. I samsvar med innbydelsen gir Kirkens ledere lovede velsignelser.

Jeg laget et mønster ved å tegne tre kolonner på et papirark. Jeg prøvde så å identifisere og kort sammenfatte læren, innbydelsene og de lovede velsignelsene i generalkonferansetalene. Det ble i bunn og grunn min vandel og tale de neste seks månedene.

Betydningen av innbydelse

Hvis folk på en passende måte søker den åndelige gaven tro på Herren, må de handle i samsvar med hans læresetninger. Innbydelse er en nøkkel fordi tro på Frelseren er et handlingens og kraftens prinsipp. Og som hans tjener prøver jeg å gi innbydelser som kan hjelpe folk å styrke sin tro på og hengivenhet til ham.

Mange ganger i vår tjeneste i Kirken kan vi si ting som: “Jeg utfordrer dere til å gjøre X.” Men jeg finner ikke et slikt språk i Frelserens tjenestegjerning, i Skriftene eller i læresetningene til Kirkens ledere. Frelseren gjorde det, og Kirkens ledere skulle innby, invitere, oppmuntre og love velsignelser – en mer Kristus-lignende tilnærming til å hjelpe enkeltpersoner og familier.

President Dallin H. Oaks, som medlem av De tolv apostlers quorum, ga en viktig innbydelse i et budskap til bærere av Det aronske prestedømme. Han ga et eksempel på prinsippet om ikke å forstyrre. Han sa: “Prinsippet jeg foreslår for dem som forretter nadverden – enten de gjør den klar, forretter eller deler ut – er at de ikke skulle gjøre noe som forstyrrer noe medlem fra hans eller hennes tilbedelse og fornyelse av pakter.”4

En bærer av Det aronske prestedømme kan spørre seg selv: “Hvilke klær skulle jeg ha på meg når jeg deltar i nadverdens ordinans?” Hvis en ung mann forstår dette enkle prinsippet, vil han ikke prøve å gi en personlig “erklæring” med sin påkledning eller oppførsel. I stedet vil han prøve å være uanselig, slik at han ikke forstyrrer eller distraherer dem som fornyer pakter i nadverdens ordinans – eller i noen annen ordinans.

President Oaks tilføyde: “Jeg vil ikke foreslå detaljerte regler.”5 For meg var dette en oppfordring til alle prestedømsbærere om å tenke på hvordan dette prinsippet kan føre til en høyere og helligere måte å utføre prestedømsplikter på.

President Russell M. Nelson ga en lignende type innbydelse på generalkonferansen i april 2015, da han lærte oss at “sabbaten er en lyst”.6 Han sa: “Hvordan kan vi helligholde sabbatsdagen? Da jeg var mye yngre, studerte jeg arbeidet til andre som hadde samlet lister over ting å gjøre og ting å ikke gjøre på sabbaten. Det var først senere jeg lærte av Skriftene at min oppførsel og min innstilling på sabbaten utgjorde et tegn mellom meg og min himmelske Fader [se 2 Mosebok 31:13; Esekiel 20:12, 20]. Med denne forståelsen trengte jeg ikke lenger lister over ting jeg skulle eller ikke skulle gjøre. Når jeg måtte avgjøre om en aktivitet var passende på sabbaten eller ikke, tenkte jeg ganske enkelt: ‘Hva slags tegn ønsker jeg å gi Gud?’ Dette spørsmålet gjorde mine valg om sabbaten krystallklare.”7

I president Nelsons spørsmål og president Oaks‘ eksempel kan vi finne innbydelser til å handle. Og når vi handler, følger alltid storartede velsignelser.

Gjør noe og bli velsignet

Siste dagers hellige kan gjøre mange ting for å forberede seg til generalkonferansen. Jeg skal belyse bare to.

For det første må vi forberede oss til å handle. Når vi arbeider ivrig for å be, søke og banke på, utøver vi tro på Frelseren og innbyr Den hellige ånd til å være vår lærer. Ånden vil bringe tanker til vårt sinn og følelser til vårt hjerte, og Ånden vil lære oss individuelt og personlig de ting som er nødvendige.

Å motta det vi trenger vil være vanskeligere hvis vår sinnstilstand er: “Jeg skal bare lytte til budskapene og håpe at noe vil hjelpe meg.” Åpenbaringsprosessen krever et ivrig engasjement og ikke bare passiv deltagelse.

Forberedelse går forut for effektiv handling, og én konkret måte å forberede seg til generalkonferansen på er å ha spørsmål i tankene mens vi lytter til generalkonferansetaler.

Det andre elementet av forberedelse er å innby Den hellige ånd spesielt til å være vår ledsager, som er en av hensiktene med bønn. Den hellige ånds kontinuerlige veiledning er ikke automatisk bare fordi hender har blitt lagt på vårt hode, og vi har blitt beskikket til å “motta Den hellige ånd”. Vi må gjøre vår del for å motta gaven.

Vi innbyr Den hellige ånd når vi ber oppriktig og med ærlig hensikt. Vi innbyr Den hellige ånd når vi nyter Kristi ord i Skriftene. Vi innbyr Den hellige ånd når vi følger rådene fra våre ledere i Kirken. Slike uttrykk for tro på Frelseren innbyr Den hellige ånd til å være vår ledsager. Og jeg tror han kommer lettere når vi konkret innbyr ham.

Vi må også lære og forstå at velsignelser ikke nødvendigvis kommer inn i vårt liv når vi ønsker det eller slik vi ønsker at de skal komme. De blir snarere skjenket oss i samsvar med Herrens vilje og tidsplan.

Uavhengig av stilling eller status, kan ethvert medlem av denne Kirken – så lenge han eller hun streber etter å være verdig og søke Den hellige ånds veiledning – be, søke og banke på (se Matteus 7:7; 3 Nephi 14:7) og motta svar og åndelig veiledning.

Organisert av himmelen

Når siste dagers hellige overveier tilknytningene og sammenhengen mellom budskapene som ble gitt under generalkonferansen, lurer kanskje noen på om emner blir tildelt og om temaer er planlagt. De planlegges – av himmelen, ikke av dem som deltar på konferansen, per se.

Jeg har deltatt på generalkonferansen i nesten 20 år, og bare ved de sjeldneste anledninger har et bestemt oppdrag blitt gitt til en taler for å ta opp et bestemt emne. Men det har vært tilfeller mens jeg har sittet på forhøyningen og visst at jeg snart skulle tale, at jeg har lagt merke til en kontinuitet bygge seg opp i budskapene som ble gitt. Ledere i Kirken som ikke har snakket med hverandre om innholdet i sine individuelle budskap, bidrar til en sammenhengende konferanse-crescendo som er mirakuløs. Så ja, generalkonferansen organiseres – men av himmelen, ikke av deltagerne.

I kapittel 52 i Lære og pakter åpenbarer Herren at han vil gi oss “et mønster i alle ting” (vers 14). Et av disse mønstrene er hvordan Frelseren betjener oss. Da han viste seg for folkemengden på 2500 mennesker ved tempelet i landet Overflod, innbød han ikke bare en eller to til å komme og kjenne på sårene i sine hender, sine føtter og sin side. Han ga denne muligheten til hele folket “den ene etter den andre” (3 Nephi 11:15).

På generalkonferansen taler Herren til en verdensomspennende forsamling gjennom sine tjenere, og han taler til hver enkelt av oss “den ene etter den andre” ved Den hellige ånds kraft. Dette åndelige mønsteret kan være til nytte for oss alle når vi lytter, lærer og streber etter å bli Frelserens hengivne disipler.

Noter

  1. Harold B. Lee, i Conference Report, apr. 1946, 68.

  2. Spencer W. Kimball, In the World but Not of It, Brigham Young University Speeches of the Year (14 mai 1968), 3.

  3. Spencer W. Kimball, “Jesus Kristus”, Liahona, april 1978.

  4. Dallin H. Oaks, “Det aronske prestedømme og nadverden”, Liahona, jan. 1990, 44.

  5. Dallin H. Oaks, “Det aronske prestedømme og nadverden”, 39

  6. Russell M. Nelson, “Sabbaten er en lyst”, Liahona, mai 2015, 129–32.

  7. Russell M. Nelson, “Sabbaten er en lyst”, 130.

Skriv ut