Hvem kan vi hjelpe?
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Denne historien fant sted i Auckland på New Zealand.
Tadianas familie delte hagen sin. Hva annet kunne de dele?
“[Strev] fremover med … kjærlighet til Gud og alle mennesker” (2 Nephi 31:20).
“Klar til å skjære ned bananene?” spurte pappa. Tadiana så på sammen med søsknene Alicia og Kavi. Pappa brukte en kniv til å skjære ned hele klasen med bananer.
Hagen vokste godt i år! Men mange andre ting var vanskelige. Det var karantene på New Zealand på grunn av koronaviruset. Tadiana kunne ikke treffe vennene sine eller gå på skolen. Men hun var glad for at hun fikk tilbringe så mye tid med familien.
Kavi sperret opp øynene da han stirret på all frukten. “Det er umulig for oss å spise alt det selv!” sa han.
Mamma nikket. “Søster Banks vil sikkert gjerne ha litt. Hun har ikke vært i stand til å arbeide i hagen siden mannen hennes døde.”
“Jeg vet at søster Finau også er ensom”, sa Tadiana. “Jeg kan gi henne noen bananer!”
“Hvem andre?” sa pappa. Alle satte seg ned på gresset. De laget en liste over personer som kunne trenge litt hjelp.
Dagen etter fylte de sekker fulle av bladbeter, kumara (søtpoteter) og bananer. Mamma og pappa kjørte rundt i nabolaget. Ved hvert hus på listen satte de av en sekk.
Tadiana så ut av bilvinduet og så søster Banks åpne døren. Søster Banks brukte stokken til langsomt å gå mot sekken. Hun smilte så bredt at Tadiana kunne se det idet de kjørte av gårde.
Tadiana følte seg varm og god. Men hun ble også litt lei seg. Hun fikk tilbringe karantenen sammen med familien sin. Men søster Banks bodde helt alene. Hun hadde nok ikke snakket med noen på flere uker!
“Jeg tror det er noe annet vi kan gjøre for naboene våre”, sa Tadiana. “Kan vi ikke invitere dem til en videosamtale til familiens skriftstudiekveld?”
“Det er en god idé”, sa pappa.
Da de kom hjem, ringte Tadiana søster Banks. “Hei, søster Banks! Familien vår skal ha skriftstudiekveld i kveld. Har du lyst til å koble deg på?”
“Det vil jeg gjerne!” sa søster Banks. Etter den samtalen ga Tadiana telefonen til Alicia. De byttet på å ringe folk i menigheten og invitere dem.
Den kvelden ventet Tadiana nervøst ved datamaskinen. Ville folk dukke opp? Så dukket det ene etter det andre av naboenes ansikter opp på dataskjermen. Noen av dem hadde vanskelig for å bruke teknologien, så mamma hjalp dem.
En dame holdt opp et fat med hokey pokey (honningkake-toffee). “Jeg vet at ingen av dere kan spise dette”, sa hun. “Men jeg gledet meg sånn til i kveld at jeg laget en spesiell dessert! Kanskje dere kan late som dere lukter den gjennom skjermen!”
Alle lo og snakket om hva de gjorde om dagen. Mange hadde det vanskelig, men alle ble gladere av å snakke med hverandre.
Da de var ferdige med å snakke, delte Tadiana et skriftsted, 2 Nephi 31:20: “[Strev] fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker.”
De hadde en kort leksjon og leste etter tur fra Skriftene. Så holdt Kavi bønnen.
“Husk å komme tilbake neste uke!” sa Tadiana. En etter en vinket folk farvel og forlot samtalen.
Da den siste koblet seg fra, samlet mamma og pappa familien til en stor gruppeklem. Tadiana var glad for at hun og familien kunne hjelpe naboene sine. De skulle streve fremover sammen.
Illustrasjoner: Liz Brizzi