Frykt ikke, bare tro
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Når vi velger å tro, utøve tro til omvendelse og følge vår Frelser Jesus Kristus, åpner vi våre åndelige øyne for en herlighet og prakt vi knapt kan forestille oss.
Babylon og Daniel
For 2600 år siden var Babylon verdens store supermakt. En gammel historiker beskrev murene som omga byen, som mer enn 90 meter høye og 25 meter tykke. “I storhet,” skrev han, “er det ingen annen by som kommer i nærheten av den.”
I sin tid var Babylon verdens sentrum for lærdom, juss og filosofi. Dens militære makt var enestående. Den knuste Egypts makt. Den invaderte, brente og plyndret den assyriske hovedstaden Ninive. Den erobret enkelt Jerusalem og førte Israels beste og smarteste barn tilbake til Babylon for å tjene kong Nebukadnesar.
En av disse fangene var en ung mann som het Daniel. Mange forskere mener at Daniel var mellom 12 og 17 år gammel den gangen. Tenk på det, mine kjære unge bærere av Det aronske prestedømme: Daniel var sannsynligvis på deres alder da han ble ført inn i kongens palass for å bli opplært i språket, lovene, religionen og vitenskapen i den verdslige Babylon.
Kan dere forestille dere hvordan det måtte føles å bli tvunget til å forlate deres hjem, marsjere 800 kilometer til en fremmed by, og blir indoktrinert i deres fienders religion?
Daniel hadde vokst opp som en som fulgte Jehova. Han trodde på og tilba Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han hadde studert profetenes ord, og han kjente Guds handlemåte med menneskene.
Men nå, i svært ung alder, var han fange og elev i Babylon. Presset på ham til å oppgi sin tidligere tro og ta til seg Babylons tro, må ha vært enormt. Men han var trofast mot sin tro – i ord og gjerning.
Mange av dere vet hvordan det føles å forsvare en upopulær sannhet. På dagens lnternett-sjargong snakker vi om å bli “flammet” av dem som er uenige med oss. Men Daniel risikerte ikke bare offentlig latterliggjøring. I Babylon forsto de som utfordret religiøse myndigheter, hva det innebar – billedlig og bokstavelig talt – å bli “flammet”. Bare spør Daniels venner Sadrak, Mesak og Abed-Nego.
Jeg vet ikke om det var lett for Daniel å være en troende i et slikt miljø. Noen er velsignet med et troende hjerte. For dem synes tro å komme som en gave fra himmelen. Men jeg kan tenke meg at Daniel var som mange av oss, som må arbeide for vitnesbyrdet vårt. Jeg er sikker på at Daniel tilbragte mange timer på kne i bønn, da han la sine spørsmål og sin frykt på troens alter og ventet på at Herren skulle gi ham forståelse og visdom.
Og Herren velsignet Daniel. Selv om hans tro ble utfordret og latterliggjort, holdt han fast ved det han visste av egen erfaring var riktig.
Daniel trodde. Daniel tvilte ikke.
Og så en natt hadde kong Nebukadnesar en drøm som plaget ham. Han samlet sine lærde og rådgivere og forlangte at de skulle beskrive drømmen for ham og fortelle ham hva den betydde.
Selvfølgelig kunne de ikke det. “Ingen kan gjøre det du ber om,” hevdet de. Men dette gjorde bare Nebukadnesar mer rasende, og han befalte at alle vismennene, åndemanerne, astrologene og rådgiverne skulle hugges i biter – også Daniel og de andre unge elevene fra Israel.
Dere som er kjent med Daniels bok, vet hva som så skjedde. Daniel ba Nebukadnesar om litt mer tid, og han og hans trofaste ledsagere gikk til kilden til sin tro og moralske styrke. De ba til Gud om guddommelig hjelp i dette avgjørende øyeblikket. Og “da ble hemmeligheten åpenbaret for Daniel i et syn”.
Daniel, den unge gutten fra en erobret nasjon – som hadde blitt mobbet og forfulgt for å tro på sin merkelige religion – gikk frem for kongen og forklarte drømmen og tydningen for ham.
Fra den dagen ble Daniel, som et direkte resultat av sin trofasthet mot Gud, en betrodd rådgiver for kongen, og ble kjent for sin visdom i hele Babylon.
Gutten som trodde og etterlevde sin tro, hadde blitt en Guds mann. En profet. En rettferdig hersker.
Er vi som Daniel?
Jeg spør alle oss som bærer Guds hellige prestedømme: Er vi som Daniel?
Er vi lojale overfor Gud?
Praktiserer vi det vi forkynner, eller er vi bare søndagskristne?
Gjenspeiler våre daglige handlinger tydelig det vi hevder å tro?
Hjelper vi “de fattige og trengende, de syke og lidende”?
Er det bare snakk med oss, eller handler vi med entusiasme?
Brødre, vi har fått mye. Vi har blitt undervist i de guddommelige sannhetene i Jesu Kristi gjengitte evangelium. Vi har blitt betrodd prestedømsmyndighet til å hjelpe våre medmennesker og bygge opp Guds rike på jorden. Vi lever i en tid med stor utgytelse av åndelig kraft. Vi har fylden av sannheten. Vi har prestedømsnøkler til å besegle på jorden og i himmelen. Hellige skrifter og læresetninger fra levende profeter og apostler er tilgjengelige som aldri før.
Mine kjære venner, la oss ikke ta lett på disse tingene. Med disse velsignelsene og privilegiene følger stort ansvar og store forpliktelser. La oss være på høyde med dem.
Det gamle Babylon ligger i ruiner. Dens prakt er for lengst borte. Men Babylons verdslighet og ugudelighet lever videre. Nå påhviler det oss å leve som troende i en vantro verden. Utfordringen er å daglig praktisere prinsippene i Jesu Kristi gjengitte evangelium og leve trofast mot Guds bud. Vi vil måtte forholde oss rolige under gruppepress, ikke la oss påvirke av populære trender eller falske profeter, ignorere de ugudeliges latterliggjøring, motstå den ondes fristelser og overvinne vår egen dovenskap.
Bare tenk etter. Hvor mye lettere ville det ikke ha vært for Daniel å følge Babylons levemåte? Han kunne ha satt til side de restriktive levereglene Gud hadde gitt Israels barn. Han kunne ha fråtset i den fine maten kongen tilbød dem, og hengitt seg til det naturlige menneskes verdslige gleder. Han ville ha unngått latterliggjøring.
Han ville ha vært populær.
Han ville ha passet inn.
Livet kunne ha vært mye mindre komplisert.
Men naturligvis bare frem til den dagen da kongen forlangte en tydning av drømmen. Da ville Daniel ha oppdaget at han, i likhet med resten av Babylons “vismenn”, hadde mistet sin tilknytning til den sanne kilden til lys og visdom.
Daniel besto sin prøve. Vår fortsetter fremdeles.
Mot til å tro
Satan, vår motstander, vil at vi skal mislykkes. Han sprer løgner som en del av sin innsats for å ødelegge vår tro. Han antyder snikende at tvileren, kynikeren eller skeptikeren er sofistikert og intelligent, mens de som har tro på Gud og hans mirakler, er naive, blinde eller hjernevasket. Satan vil forfekte at det er kult å tvile på åndelige gaver og sanne profeters læresetninger.
Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle å forstå denne enkle kjensgjerning: Vi tror på Gud på grunn av det vi vet i vårt hjerte og sinn, ikke på grunn av det vi ikke vet. Våre åndelige opplevelser er noen ganger for hellige til å forklare i verdslige ordelag, men det betyr ikke at de ikke er reelle.
Vår himmelske Fader har beredt et åndelig festmåltid for sine barn, med allslags utsøkt mat vi kan forestille oss – men istedenfor å nyte disse åndelige gavene, er kynikerne tilfreds med å iaktta på avstand, og ta små slurker av sine kopper fylt med skepsis, tvil og mangel på respekt.
Hvorfor skulle noen gå gjennom livet tilfreds med lyset av sin egen forståelses stearinlys, når de ved å strekke seg ut til vår himmelske Fader, kunne ha opplevd det strålende solskinn av åndelig kunnskap som ville ha utvidet deres sinn med visdom og fylt deres sjel med glede?
Når dere og jeg snakker med folk om tro og overbevisning, hører vi ikke ofte: “Jeg skulle ønske jeg kunne tro slik du gjør”?
Underforstått i et slikt utsagn er et annet av Satans bedrag – at troen er tilgjengelig for noen, men ikke for andre. Det er ikke noe magisk ved tro. Men å ønske å tro er det nødvendige første trinnet! Gud gjør ikke forskjell på folk. Han er deres Fader. Han ønsker å snakke med dere. Det krever imidlertid litt vitenskapelig nysgjerrighet – det krever en prøve på Guds ord – og at man utøver “tro i den minste grad”. Det krever også litt ydmykhet. Og det krever et åpent hjerte og et åpent sinn. Det krever at vi søker i ordets fulle betydning. Og kanskje det vanskeligste: Det krever at vi er tålmodige og venter på Herren.
Hvis vi ikke gjør en innsats for å tro, er vi som mannen som kobler ut lampen og så klager over at den ikke gir lys.
Jeg ble nylig overrasket og trist over å høre om en bærer av Det aronske prestedømme som syntes å være stolt over at han hadde trukket seg bort fra Gud. Han sa: “Hvis Gud åpenbarer seg for meg, da vil jeg tro. Inntil da finner jeg sannheten ved å stole på at min egen forstand og tankeevne lyser opp veien foran meg.”
Jeg kjenner ikke denne unge mannens hjerte, men jeg kunne ikke annet enn å synes fryktelig synd på ham. Hvor lett han forkastet de gaver Herren tilbød ham. Denne unge mannen hadde koblet fra lampen, og virket deretter selvtilfreds over sin smarte iakttakelse at det ikke fantes noe lys.
Dessverre synes dette å være en ganske populær holdning i dag. Hvis vi kan legge bevisbyrden på Gud, tror vi at vi er unnskyldt fra å ta Guds bud på alvor og ta ansvar for vårt forhold til vår himmelske Fader.
Brødre, la meg være tydelig: Det er ingenting edelt eller imponerende ved å være kynisk. Skepsis er enkelt – alle klarer det. Det er det trofaste liv som krever moralsk styrke, innsatsvilje og mot. De som holder fast i troen, er langt mer imponerende enn de som gir etter for tvil når mystiske spørsmål eller betenkeligheter oppstår.
Men det skulle ikke overraske oss at tro ikke verdsettes av folk flest. Verden har en lang historie med å forkaste det som den ikke forstår. Og den har særlig vanskelig for å forstå det som den ikke kan se. Men bare fordi vi ikke kan se noe med våre fysiske øyne, betyr det ikke at det ikke finnes. “Det finnes mer mellom himmel og jord … enn det som er uttenkt” i våre lærebøker, vitenskapelige tidsskrifter og verdslige filosofier. Universet er fylt med uutgrunnelige og forbløffende undere – ting som bare kan forstås med åndelige øyne.
Løftet om tro
Når vi velger å tro, utøve tro til omvendelse og følge vår Frelser Jesus Kristus, åpner vi våre åndelige øyne for en herlighet og prakt vi knapt kan forestille oss. Slik vil vår overbevisning og tro bli sterkere, og vi vil se enda mer.
Brødre, jeg vitner om at selv i de vanskeligste tider vil Frelseren si til dere som han sa til en engstelig far i en overfylt gate i Galilea: “Frykt ikke, bare tro.”
Vi kan velge å tro.
For i tro oppdager vi det gryende lys.
På grunn av vår tro vil vi aldri hungre eller tørste. Guds nåde vil gjøre det mulig for oss å være trofaste mot vår tro, og vil fylle vår sjel som “en kilde med vann som veller fram til evig liv”. Vi vil oppleve sann og varig glede.
Derfor, mine kjære venner, mine kjære brødre i Guds prestedømme:
Ha mot til å tro.
Frykt ikke, bare tro.
Stå sammen med Daniel.
Jeg ber om at hver enkelt av oss – unge og gamle – må finne fornyet styrke, mot og ønske om å tro. I vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.