At de alltid minnes ham

Av eldste Claudio R. M. Costa

i De sytti

Jeg elsker å studere og tenke på livet til Ham som ga alt for meg og for oss alle.

Jeg elsker Primær-sangen som lyder:

Å, la meg høre om Jesus, høre hvert ord
som han meg ville fortelle var han på jord,
alt om hans gjerning, liten og stor.
Å, la meg høre, høre hvert ord.

Jeg tror at det å starte en tradisjon med å fortelle våre barn og familier historier om Jesus, er en svært spesiell måte å holde sabbatsdagen hellig i vårt hjem.

Dette vil virkelig bringe en spesiell ånd til vårt hjem, og gi familien eksempler fra Frelseren selv.

Jeg elsker å studere og tenke på livet til Ham som ga alt for meg og for oss alle.

Jeg elsker å lese skriftsteder om hans syndfrie liv, og etter å ha lest skriftstedene som forteller om det han opplevde, lukker jeg øynene og prøver å se for meg disse hellige øyeblikkene som underviser meg og styrker meg åndelig.

Øyeblikk som:

Da han spyttet på jorden og laget en deig av spyttet, for så å smøre deigen på den blinde mannens øyne og si: “Gå og vask deg i dammen Siloa.” Og mannen adlød, “og vasket seg, og kom tilbake seende”.
Da han helbredet kvinnen som hadde blødninger og hadde rørt ved kappen hans, fordi hun trodde at hun ville bli helbredet bare ved å berøre ham.
Da han viste seg for sine disipler, gående på sjøen.
Da han gikk sammen med disiplene på veien til Emmaus, og åpnet Skriftene for deres forstand.
Da han viste seg for folket i Amerika, og ba dem komme til ham og stikke sine hender i hans side og kjenne naglegapene i hans hender og føtter, slik at de kunne vite at han var “Israels Gud og hele jordens Gud og [var] blitt drept for verdens synder”.

Jeg fryder meg over å vite at det er foreldre som forteller sine barn historier om Kristus. Dette ser jeg når jeg ser barna i Kirken i Primærs programmer og ved andre anledninger.

Jeg er takknemlig til mine foreldre som underviste meg om Kristus. Jeg ser stadig hvordan Frelserens eksempel hjelper min kjære hustru og meg når vi underviser våre egne barn.

Mitt hjerte blir fylt med glede når jeg ser mine barn fortelle mine barnebarn historier om Kristus. Det minner meg om et av mine favorittskriftsteder, som står i 3 Johannes kapittel 1, vers 4, som lyder: “Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.” Og hvorfor ikke også våre barnebarn?

Jeg er takknemlig for våre ledere, som stadig underviser oss om Kristus, om å holde sabbatsdagen hellig og om deltagelse i nadverden hver søndag til ære for Frelseren.

Sabbaten og nadverden blir mye hyggeligere når vi studerer historiene om Kristus. Når vi gjør dette, skaper vi tradisjoner som bygger opp vår tro og vårt vitnesbyrd, og beskytter familien.

For noen uker siden, mens jeg studerte om igjen budskapet president Russell M. Nelson ga oss på forrige generalkonferanse, og mens jeg fordypet meg i sabbaten, følte jeg dyp takknemlighet for velsignelsen og privilegiet å kunne ta del i nadverden. Det er et svært høytidelig, hellig og åndelig øyeblikk for meg. Jeg nyter virkelig nadverdsmøtet.

Mens jeg grunnet, studerte jeg omhyggelig velsignelsen av brødet og vannet. Jeg leste og mediterte dypt over nadverdens ordinans og bønner. Jeg begynte å tenkte gjennom hendelsene forbundet med den.

Jeg mediterte og overveiet den dagen, den første dagen av de usyrede brøds høytid, da Jesus, som svar på sine disiplers spørsmål om hvor de skulle forberede påsken, svarte dem og sa: “Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med mine disipler.”

Jeg prøvde å forestille meg at disiplene kjøpte mat og omhyggelig klargjorde bordet for å spise sammen med ham på denne spesielle dagen – et bord for 13 personer, han og hans tolv disipler som han elsket.

Jeg gråt da jeg så for meg at Kristus spiste sammen med dem og erklærte: “Sannelig, sannelig sier jeg dere: En av dere kommer til å forråde meg.”

Jeg tenkte på de triste disiplene som spurte ham: “Det er vel ikke meg, Herre?”

Og da Judas stilte ham det samme spørsmålet, svarte han rolig: “Du sa det.”

Jeg forestilte meg hender som hadde helbredet, trøstet, oppbygget og velsignet, som nå brøt brødet idet Jesus sa: “Ta, et! Dette er mitt legeme.”

Så tok han en kalk med vin, takket og ga dem kalken idet han sa: “Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.”

I mitt sinn så jeg disiplene en etter en, og så i deres øyne deres bekymring for Mesteren, som de var så inderlig glad i. Det var som om jeg satt der sammen med dem og så alt sammen. Jeg følte en intens smerte i mitt hjerte, fylt av sorg og bedrøvelse for det han snart skulle gjennomgå for meg.

Min sjel ble fylt med et overveldende ønske om å bli et bedre menneske. I omvendelse og sorg ønsket jeg inderlig at jeg kunne tørke og unngå å utgyte i det minste noen få dråper av hans blod i Getsemane.

Så tenkte jeg på nadverden som vi tar del i hver uke til minne om ham. Mens jeg gjorde det, mediterte jeg over hvert ord i velsignelsen av brødet og vannet. Jeg tenkte dypt på ordene “og alltid minnes ham” i velsignelsen av brødet, og “at de alltid minnes ham” i velsignelsen av vannet.

Jeg mediterte over hva det vil si å alltid minnes ham.

For meg betyr det:

Å minnes hans førjordiske liv, da denne vakre planeten ble til ved ham.
Å minnes hans enkle fødsel, da han ble lagt i en krybbe i Betlehem i Judea.
Å minnes da han som 12 år gammel gutt, underviste og forkynte for lærerne i templet.
Å minnes da han dro alene ut i ørkenen for å forberede seg til sitt jordiske virke.
Å minnes da han ble forklaret for sine disipler.
Å minnes da han innstiftet nadverden under det siste måltid sammen med dem.
Å minnes da han gikk til Getsemane og led så intenst for våre synder, smerter, skuffelser og sykdommer, at han blødde fra hver pore.
Å minnes da han, etter så mye lidelse og intens smerte, fremdeles i Getsemane, ble forrådt med et kyss av en av disiplene som han kalte venn.
Å minnes da han ble ført til Pilatus og Herodes for rettergang.
Å minnes da han ble ydmyket, plaget, spyttet på, slått og hudstrøket med en pisk som rev opp huden hans.
Å minnes da en tornekrone brutalt ble satt på hodet hans.
Å minnes at han måtte bære sitt eget kors til Golgata, at han ble naglet til korset der, og led all tenkelig fysisk og åndelig smerte.
Å minnes da han på korset, med sitt indre fylt av kjærlighet, så på dem som korsfestet ham, og løftet sitt blikk mot himmelen og ba: “Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.”
Å minnes da han, idet han visste at han hadde fullført sin oppgave for å frelse hele menneskeheten, overga sin ånd i sin og vår Faders hender.
Å minnes hans oppstandelse, som sørger for vår egen oppstandelse og muligheten til å leve hos ham i all evighet, avhengig av våre valg.

Og når vi mediterer over nadverdsbønnene og de svært spesielle og meningsfylte ordene i bønnene, minner det meg om hvor herlig det er å motta løftet under velsignelsen av nadverden, om at hvis vi alltid minnes ham, vil vi alltid ha hans Ånd hos oss.

Jeg tror Herren selv velger når han vil gi oss åpenbaring. Jeg forsto dette tydelig da jeg studerte Forkynneren 3:1, 6, som lyder:

“Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen…

En tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste.”

Nadverden er også en tid da vår himmelske Fader kan undervise oss om forsoningen som hans elskede Sønn – vår Frelser Jesus Kristus – utførte, og da vi kan motta åpenbaring om den. Det er en tid for å “[banke] på, så skal det lukkes opp for dere”, til å be om og motta denne kunnskapen. Det er tid for oss til ærbødig å be Gud om denne kunnskapen. Og hvis vi gjør det, er jeg ikke i tvil om at vi vil motta denne kunnskapen, som vil velsigne oss uendelig.

Jeg elsker sabbaten, nadverden og det de betyr. Jeg elsker Frelseren av hele min sjel. I Jesu Kristi navn. Amen.