Hvorfor Kirken?
Av eldste D. Todd Christofferson
i De tolv apostlers quorum
Det er verdt å stoppe opp for å overveie hvorfor Jesus Kristus velger å bruke en kirke, sin kirke, til å utføre sitt og sin Faders arbeid.
Kirkens generalkonferanser har alltid vært oppkvikkende åndelige opplevelser for meg, og selve Kirken har vært et sted for å lære Herren å kjenne. Jeg vet at det finnes dem som betrakter seg som religiøse eller åndelige, og likevel forkaster deltakelse i en kirke eller til og med behovet for en slik institusjon. Religiøs praksis er for dem noe rent personlig. Men Kirken er skapt av ham som vår åndelighet konsentrerer seg om – Jesus Kristus. Det er verdt å stoppe opp for å overveie hvorfor han velger å bruke en kirke, sin kirke, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, til å utføre sitt og hans Faders arbeid for “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv”.
Fra og med Adam ble Jesu Kristi evangelium forkynt, og de nødvendige frelsende ordinanser, som dåp, ble forrettet gjennom en familiebasert prestedømsorden. Etter hvert som samfunnene ble mer sammensatt enn bare storfamilier, kalte også Gud andre profeter, budbringere og lærere. På Moses tid leser vi om en mer formell struktur med eldster, prester og dommere. I historien i Mormons bok opprettet Alma en kirke med prester og lærere.
I tidens midte organiserte så Jesus sitt arbeid slik at evangeliet kunne etableres samtidig i mange land og blant forskjellige folk. Denne organisasjon, Jesu Kristi Kirke, ble grunnlagt på “apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv”. Den hadde også andre embedsmenn, som syttier, eldster, biskoper, prester, lærere og diakoner. Jesus opprettet på samme måte Kirken på den vestlige halvkule etter sin oppstandelse.
Etter frafallet og oppløsningen av den kirken han hadde organisert på jorden, gjenopprettet Herren Jesu Kristi kirke gjennom profeten Joseph Smith. Den fordums hensikt består, som er å forkynne de gode nyhetene om Jesu Kristi evangelium og forrette de frelsende ordinanser – med andre ord, å bringe mennesker til Kristus. Og nå, ved hjelp av denne gjenopprettede kirke, er løftet om forløsning til og med satt innen rekkevidde for de dødes ånder som i sitt jordiske liv ikke visste noe om Frelserens nåde.
Hvordan oppfyller hans kirke Herrens hensikter? Det er viktig å være klar over at Guds endelige mål er vår fremgang. Hans ønske er at vi skal fortsette “fra nåde til nåde inntil [vi mottar] en fylde” av alt han kan gi. Dette krever mer enn bare å være snill eller føle seg åndelig. Det krever tro på Jesus Kristus, omvendelse, dåp ved vann og ånd, og å holde ut i tro til enden. Man kan ikke fullt ut oppnå dette alene, så en av hovedgrunnene til at Herren har en kirke er å opprette et samfunn av hellige som vil støtte hverandre på den “snevre og smale sti som fører til evig liv”.
“[Kristus] er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere,
for … tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme,
inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.”
Jesus Kristus er “troens opphavsmann og fullender”. Å forene oss med Kristi legeme – Kirken – er en viktig del av å påta oss hans navn. Vi blir fortalt at oldtidens kirke “kom ofte sammen for å faste og for å be og for å tale med hverandre om sine sjelers velferd” “og for å høre Herrens ord”. Slik er det også i Kirken i dag. Forenet i tro underviser og oppbygger vi hverandre og forsøker å nærme oss det fulle mål for det å være disippel, “aldersmålet for Kristi fylde”. Vi prøver å hjelpe hverandre å lære Herren å kjenne, helt til den dag da de “ikke lenger [skal] lære hver sin neste … og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren”.
I Kirken lærer vi ikke bare guddommelig lære. Vi opplever også dens anvendelse. Som Kristi legeme hjelper Kirkens medlemmer hverandre i hverdagen. Vi er alle ufullkomne. Vi kan støte og ta anstøt. Vi setter hverandre ofte på prøve med våre personlige særegenheter. I Kristi legeme må vi komme forbi konsepter og store ord, og oppleve det i praksis mens vi lærer å “leve sammen i kjærlighet”.
Denne religionen dreier seg ikke bare om oss selv. I stedet er vi alle kalt til å tjene. Vi er øyne, hender, hode, føtter og andre lemmer av Kristi legeme, og selv “de lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige”. Vi trenger disse kallene, og vi trenger å tjene.
En av mennene i menigheten min vokste opp, ikke bare uten foreldrenes støtte, men med foreldrenes motstand mot hans aktivitet i Kirken. Han uttalte følgende på et nadverdsmøte: “Min far kan ikke forstå hvorfor noen vil gå i kirken når de kan gå på ski, men jeg liker virkelig å gå i kirken. I Kirken er vi alle på samme reise, og jeg blir inspirert på denne reisen av sterke ungdommer, rene barn og det jeg ser og lærer av andre voksne. Jeg blir styrket ved å omgås med dem og fylt med glede ved å etterleve evangeliet.”
Kirkens menigheter og grener tilbyr en ukentlig sammenkomst som gir pusterom og fornyelse, en tid og et sted for å legge verden bak oss – sabbaten. Det er en dag for å “glede deg i Herren”, oppleve den åndelige helbredelse som følger med nadverden og å motta det fornyede løftet om at hans Ånd kan være hos oss.
En av de største velsignelsene ved å være en del av Kristi legeme, selv om det kanskje ikke virker som en velsignelse der og da, er å bli irettesatt for synd og villfarelse. Vi er tilbøyelige til å rettferdiggjøre og bortforklare våre feil, og noen ganger vet vi rett og slett ikke hvor vi bør bli bedre eller hvordan vi kan gjøre det. Uten dem som kan irettesette oss “i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder”, vil vi kanskje mangle mot til å forandre oss og mer fullkomment følge Mesteren. Omvendelse er individuell, men fellesskap på denne noen ganger smertefulle veien finnes i Kirken.
I denne drøftingen av Kirken som Kristi legeme, må vi alltid huske på to ting. For det første arbeider vi ikke for omvendelse til Kirken, men til Kristus og hans evangelium, en omvendelse som muliggjøres av Kirken. Mormons bok uttrykker det best når det står at menneskene “ble omvendt til Herren og innlemmet i Kristi kirke.” For det annet må vi huske at i begynnelsen var Kirken familien, og selv i dag som adskilte institusjoner, hjelper og styrker familien og Kirken hverandre. Ingen erstatter den andre, og Kirken kan absolutt ikke erstatte foreldre, selv på sitt beste. Poenget med undervisning i evangeliet og prestedømsordinansene som forrettes av Kirken, er at familier kan kvalifisere seg til evig liv.
Det finnes en annen viktig grunn til at Frelseren arbeider gjennom en kirke, sin kirke, og det er å oppnå nødvendige ting som ikke kan oppnås av enkeltpersoner eller mindre grupper. Et tydelig eksempel er å håndtere fattigdom. Det er sant at som enkeltpersoner og familier ivaretar vi andres fysiske behov, og deler “med hverandre både timelig og åndelig i forhold til [deres] behov og [deres] ønsker”. Men sammen i Kirken blir muligheten til å hjelpe de fattige og trengende mangfoldiggjort for å kunne dekke større behov, og håpet om selvhjulpenhet blir en realitet for svært mange. Dessuten har Kirken og dens Hjelpeforeninger og prestedømsquorumer evne til å hjelpe mange mennesker på mange steder som er rammet av naturkatastrofer, krig og forfølgelse.
Uten Kirkens kapasitet på plass, kan ikke Frelserens befaling om å bringe evangeliet til hele verden gjennomføres. Det ville ikke finnes apostoliske nøkler, struktur, økonomiske midler og tusenvis av misjonærers hengivenhet og offer, som alt sammen er nødvendig for å utføre arbeidet. Husk at “dette evangeliet om riket [må] bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme”.
Kirken kan bygge og drive templer, Herrens hus, hvor avgjørende ordinanser og pakter kan gis. Joseph Smith sa at Guds hensikt med å samle sitt folk i enhver tidsalder er “å bygge et hus for Herren hvor han kunne åpenbare for sitt folk ordinansene i sitt hus og herlighetene i sitt rike og undervise folket om frelsens vei, for det er visse ordinanser og prinsipper som når de blir undervist og praktisert, må utføres på et sted eller i et hus som er bygget for dette formål”.
Hvis man tror at alle veier fører til himmelen, eller at det ikke er noen bestemte betingelser for frelse, vil man ikke se noe behov for å forkynne evangeliet eller for ordinanser og pakter for å forløse hverken levende eller døde. Vi snakker imidlertid ikke bare om udødelighet, men også om evig liv, og for dette er evangeliets vei og evangeliets pakter helt nødvendige. Frelseren trenger en kirke for å gjøre dem tilgjengelig for alle Guds barn – både levende og døde.
Den siste grunnen jeg vil nevne til at Herren har opprettet sin kirke, er den mest unike – Kirken er tross alt Guds rike på jorden.
Da Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble grunnlagt på 1830-tallet, sa Herren til profeten Joseph Smith: “Oppløft deres hjerter og fryd dere, for til dere er riket gitt, eller med andre ord, nøklene til kirken.” Med disse nøklers myndighet bevarer Kirkens prestedømsfunksjonærer Frelserens rene lære og hans frelsende ordinansers integritet. De bidrar til å forberede alle som ønsker å motta dem, vurdere deres kvalifikasjon og verdighet, og deretter å utføre dem.
Med rikets nøkler kan Herrens tjenere avdekke både sannhet og løgn, og igjen med myndighet si: “Så sier Herren.” Dessverre er det noen som misliker Kirken fordi de ønsker å definere sin egen sannhet, men i virkeligheten er det en stor velsignelse å motta “kunnskap om ting som de [virkelig] er og som de var og som de skal bli”, i den grad Herren ønsker å åpenbare den. Kirken ivaretar og publiserer Guds åpenbaringer – Skriftenes kanon.
Da Daniel tydet den babylonske kongen Nebukadnesars drøm, og tilkjennega for kongen “hva som skal skje i de siste dager”, erklærte han at “himmelens Gud [vil] opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet”. Kirken er det profeterte riket i de siste dager som ikke er skapt av mennesker, men av himmelens Gud, og ruller frem som en sten revet løs fra fjellet uten hender for å fylle jorden.
Dets oppgave er å opprette Sion som forberedelse til Jesu Kristi tilbakekomst og tusenårige regjering. Før denne dag vil det ikke være et rike i politisk forstand – som Frelseren sa: “Mitt rike er ikke av denne verden.” Det er snarere forvaringsstedet for hans myndighet på jorden, forvalteren av hans hellige pakter, formynderen for hans templer, beskytteren og forkynneren av hans sannhet, samlingsstedet for det adspredte Israel, og “et forsvar og en tilflukt fra stormen og fra vreden når den i fullt mål skal utøses over hele jorden”.
Jeg avslutter med profetens oppfordring og bønn:
“Påkall Herren så hans rike kan rulle frem over jorden, så dens innbyggere kan motta det og være beredt til de dager som skal komme da Menneskesønnen skal komme ned i himmelen, ikledd sin herlighets glans, for å møte Guds rike som er opprettet på jorden.
Derfor, måtte Guds rike rulle frem så himmelens rike kan komme, for at du, O Gud, kan bli herliggjort både i himmelen og på jorden, så dine fiender kan bli deg underlagt, for din er æren, makten og herligheten, evindelig og alltid.”
I Jesu Kristi navn. Amen.