I partnerskap med Herren
Jesu Kristi gjengitte evangelium forkynner prinsippet om fullt partnerskap mellom kvinne og mann, både i jordelivet og i evigheten.
I løpet av de første månedene av vårt ekteskap uttrykte min kjære hustru sitt ønske om å studere musikk. I den hensikt å behage henne, bestemte jeg meg for å iscenesette en stor, hjertelig overraskelse til min kjæreste. Jeg dro til en musikkforretning og kjøpte et piano til henne som gave. Jeg la ivrig kjøpskvitteringen i en eske med en vakker sløyfe og ga den til henne, og forventet en entusiastisk reaksjon i form av takknemlighet for hennes ekstremt kjærlige og oppmerksomme ektemann.
Da hun åpnet den lille esken og så innholdet, så hun kjærlig på meg og sa: “Å, kjære, du er fantastisk! Men la meg stille deg et spørsmål: Er dette en gave eller en gjeld?” Etter å ha rådført oss med hverandre om overraskelsen, bestemte vi oss for å avbestille kjøpet. Vi levde på et studentbudsjett, slik tilfellet er for mange unge nygifte. Denne erfaringen hjalp meg å forstå hvor viktig prinsippet fullt partnerskap er i et ekteskapelig forhold, og hvordan anvendelsen av det kan hjelpe min hustru og meg å være av ett hjerte og ett sinn.1
Jesu Kristi gjengitte evangelium forkynner prinsippet om fullt partnerskap mellom kvinne og mann, både i jordelivet og i evigheten. Selv om hver av dem har bestemte egenskaper og guddommelig utpekte ansvarsoppgaver, fyller kvinne og mann like relevante og viktige roller i Guds plan for lykke for sine barn.2 Dette var tydelig helt fra begynnelsen da Herren erklærte “at det ikke var godt for mennesket å være alene, derfor [ville han] gjøre ham en medhjelp som er hans like.”3
I Herrens plan var en “medhjelp” en ledsager som gikk skulder ved skulder med Adam i fullt partnerskap.4 Eva var faktisk en himmelsk velsignelse i Adams liv. Gjennom sin guddommelige natur og sine åndelige egenskaper inspirerte hun Adam til å arbeide i partnerskap med henne for å oppnå Guds plan for lykke for hele menneskeheten.5
La oss overveie to grunnleggende prinsipper som styrker partnerskapet mellom mann og kvinne. Det første prinsippet er at vi er alle like for Gud.6 Ifølge evangeliets lære overstyrer ikke forskjellen på kvinne og mann de evige løfter som Gud har til sine sønner og døtre. Den ene har ingen større muligheter for celestial herlighet enn den andre i evigheten.7 Frelseren selv innbyr oss alle, Guds barn, “til å komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham”.8 I denne sammenheng blir vi derfor alle betraktet som likeverdige for ham.
Når ektefeller forstår og innlemmer dette prinsippet, anser de seg ikke som familiens president eller visepresident. Ingen er overordnet eller mindreverdig i ekteskapsforholdet, og ingen går hverken foran eller bak den andre. De går side ved side, som likeverdige, Guds guddommelige avkom. De blir ett i tanke, ønske og hensikt med vår himmelske Fader og Jesus Kristus,9 og leder og veileder familieenheten sammen.
I et likeverdig partnerskap “er ikke kjærlighet eiendom, men deltagelse, … en del av den samskapingen som er vår oppgave som mennesker.”10 “Med ekte deltagelse forenes mann og hustru i en synergistisk enhet i ‘et evigvarende herredømme’, som uten at det ‘utøves noen tvang’ vil tilføre åndelig liv til dem og deres etterkommere ‘evindelig og alltid.’”11
Det andre relevante prinsippet er den gylne regel som Frelseren underviste i Bergprekenen: “Og som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.”12 Dette prinsippet viser en adferd av fellesskap, enhet og gjensidig avhengighet, og er basert på det andre store bud: “Du skal elske din neste som deg selv.”13 Det kombineres med andre kristne egenskaper som langmodighet, mildhet, saktmodighet og vennlighet.
For bedre å forstå anvendelsen av dette prinsippet, kan vi se på det hellige og evige bånd Gud opprettet mellom våre første foreldre, Adam og Eva. De ble ett kjød,14 noe som skapte en enhet som gjorde det mulig for dem å vandre sammen med respekt, takknemlighet og kjærlighet, glemme seg selv og søke hverandres velbefinnende på sin reise til evigheten.
De samme egenskapene er det vi strever etter i et forenet ekteskap i dag. Gjennom tempelbeseglingen trer en kvinne og en mann inn i den hellige ekteskapsorden i den nye og evige pakt. Ved denne prestedømmets orden blir de gitt evige velsignelser og guddommelig kraft til å lede sine familieanliggender når de etterlever paktene de har inngått. Fra da av går de fremover i gjensidig avhengighet og i fullt partnerskap med Herren, spesielt med hensyn til hver av sine guddommelig forordnede ansvarsoppgaver, å ha omsorg for og å presidere i sin familie.15 Å ha omsorg og å presidere er beslektede og overlappende ansvarsoppgaver, noe som betyr at mødre og fedre er “forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere”16 og dele et balansert lederskap i sitt hjem.
“Å ha omsorg for betyr å nære, undervise og støtte” familiemedlemmer, noe som gjøres ved å hjelpe dem å “lære evangeliets sannheter og utvikle tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus” i et miljø med kjærlighet. Å presidere betyr å “hjelpe til med å lede familiemedlemmer tilbake for å bo i Guds nærhet. Dette gjøres ved å tjene og undervise med mildhet, saktmodighet og ren kjærlighet.” Det innbefatter også “å lede familiemedlemmene i regelmessig bønn, studium av evangeliet og andre former for tilbedelse. Foreldre samarbeider,” følger Jesu Kristi eksempel, “for å ivareta disse [to store] ansvarsoppgavene”.17
Det er viktig å legge merke til at ledelsen av familien følger det patriarkalske mønster, som i noen henseender skiller seg ut fra prestedømmets lederskap i Kirken.18 Det patriarkalske mønster innebærer at hustruer og ektemenn er ansvarlige direkte overfor Gud for å oppfylle sine hellige ansvarsoppgaver i familien. Det krever et fullt partnerskap – en villig overholdelse av ethvert prinsipp i rettferdighet og ansvarlighet – og gir muligheter til utvikling i et miljø preget av kjærlighet og gjensidig hjelpsomhet.19 Disse spesielle ansvarsoppgavene antyder ikke hierarki og utelukker absolutt enhver form for overgrep eller upassende bruk av autoritet.
Adam og Evas erfaring, etter at de forlot Edens have, illustrerer på en vakker måte begrepet gjensidig avhengighet mellom en mor og en far når det gjelder å ha omsorg for og presidere over sin familie. Slik det ble undervist i Mose bok, arbeidet de sammen for å dyrke jorden i sitt ansikts sved for å forsørge sin families fysiske velbefinnende,20 de satte barn til verden,21 de påkalte Herrens navn sammen og hørte hans røst “fra veien til Edens hage”,22 de godtok budene Herren ga dem og arbeidet med flid sammen for å adlyde dem.23 Deretter “kunngjorde [de] alle ting for sine sønner og døtre”24 og “opphørte ikke med å påkalle Gud” sammen i henhold til deres behov.25
Mine kjære brødre og søstre, å ha omsorg for og å presidere er muligheter, ikke eksklusive begrensninger. Én person har kanskje ansvar for noe, men er kanskje ikke den eneste som utfører det. Når kjærlige foreldre forstår disse to store ansvarsoppgavene godt, vil de arbeide med flid sammen for å beskytte og ta vare på sine barns fysiske og følelsesmessige velbefinnende. De hjelper dem også å takle de åndelige farene i vår tid ved å gi dem næring ved Herrens gode ord slik det ble åpenbart til hans profeter.
Selv om mann og hustru støtter hverandre i sine guddommelig forordnede ansvarsoppgaver, kan “uførhet, død eller andre forhold nødvendiggjøre individuell tilpasning”.26 Noen ganger vil den ene ektefellen eller den andre ha ansvar for å handle i begge rollene samtidig, enten midlertidig eller permanent.
Jeg møtte nylig en søster og en bror som hver for seg lever i denne tilstanden. Som enslige foreldre har hver av dem, innenfor sin familiesfære og i partnerskap med Herren, besluttet å vie sitt liv til sine barns åndelige og timelige omsorg. De har ikke mistet av syne sine tempelpakter inngått med Herren og hans evige løfter til tross for sine skilsmisser. Begge har søkt Herrens hjelp i alle ting når de stadig streber etter å utholde sine utfordringer og vandre på paktens sti. De stoler på at Herren vil dekke deres behov, ikke bare i dette livet men i all evighet. Begge har vist omsorg for sine barn ved å undervise dem med mildhet, saktmodighet og ren kjærlighet, selv om de opplever vanskelige omstendigheter i livet. Ut fra det jeg vet, klandrer ikke disse to enslige foreldrene Gud for det som har gått dem imot. I stedet ser de fremover med et fullkomment, klart håp og tillit til velsignelsene Herren har i vente for dem.27
Brødre og søstre, Frelseren er det fullkomne eksempel på enhet og harmoni i hensikt og lære med vår Fader i himmelen. Han ba på vegne av sine disipler og sa: “At de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg … for at de skal være ett, likesom vi er ett.”28
Jeg vitner for dere om at når vi – kvinner og menn – samarbeider i et ekte og likeverdig partnerskap, vil vi nyte den enhet Frelseren underviste når vi oppfyller de guddommelige ansvarsoppgavene i vårt ekteskapsforhold. Jeg lover dere, i Kristi navn, at hjerter vil bli “knyttet sammen i enighet og i kjærlighet til hverandre”,29 at vi vil finne større glede i vår reise til evig liv, og vår evne til å tjene hverandre og med hverandre vil bli betydelig mangfoldiggjort.30 Jeg bærer vitnesbyrd om disse sannhetene i Frelseren Jesu Kristi hellige navn. Amen.