Kle deg i din styrke, O Sion
Hver enkelt av oss skulle evaluere våre timelige og åndelige prioriteringer oppriktig og bønnfylt.
Lignelser er et avgjørende trekk ved Herren Jesu Kristi mesterlige tilnærming til undervisning. Enkelt definert er Frelserens lignelser historier som brukes til å sammenligne åndelige sannheter med materielle ting og jordiske opplevelser. Evangeliene i Det nye testamente er for eksempel fylt med læresetninger som sammenligner himmelens rike med et sennepsfrø,1 med en kostelig perle,2 med en husbond og arbeiderne i olivenhagen hans,3 med ti jomfruer,4 og med mange andre ting. Under deler av Herrens galileiske virke sier Skriftene at “uten lignelser talte han ikke til dem”.5
Den tiltenkte betydningen eller budskapet i en lignelse er vanligvis ikke uttrykt eksplisitt. Historien formidler snarere bare guddommelig sannhet til en mottager i forhold til hans eller hennes tro på Gud, personlig åndelig forberedelse og villighet til å lære. Derfor må en person utøve moralsk handlefrihet og aktivt “be, lete og banke på”6 for å oppdage sannhetene som er forankret i en lignelse.
Jeg ber oppriktig om at Den hellige ånd vil opplyse hver enkelt av oss når vi nå overveier betydningen av lignelsen om den kongelige bryllupsfesten.
Den kongelige bryllupsfesten
“Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser. Han sa:
Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sønnen sin.
Han sendte tjenerne sine ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme.
Da sendte han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!
Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel.”7
I oldtiden var en av de mest gledelige begivenheter i jødisk liv en bryllupsfeiring – en begivenhet som kunne strekke seg over en uke eller to. En slik begivenhet krevde omfattende planlegging, og gjestene ble informert lang tid i forveien, med en påminnelse sendt på åpningsdagen for feiringen. En innbydelse fra en konge til hans underordnede til et bryllup som dette, ble i bunn og grunn betraktet som en befaling. Men mange av de innbudte gjestene i denne lignelsen kom ikke.8
“Ved å nekte å overvære kongens fest, gjorde de med overlegg opprør mot … kongelig autoritet, og det hele var en personlig fornærmelse både mot den regjerende hersker og hans sønn … At én gikk til sin åker og en annen til sitt kjøpmannsskap [forretningsinteresser],”9 gjenspeiler deres feilaktige prioriteringer og at de fullstendig ignorerte kongens ønske.10
Lignelsen fortsetter:
“Så sa han til tjenerne sine: Bryllupsfesten er jo ferdig, men de innbudte var den ikke verd.
Gå derfor ut til veikryssene, og be inn til bryllupet alle som dere treffer på.
Så gikk da disse tjenerne ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester.”11
Skikken på den tiden var at verten for en bryllupsfest – i denne lignelsen, kongen – skulle sørge for klær til bryllupsgjestene. Slike bryllupsklær var enkle, ordinære kapper som alle deltagerne hadde på seg. På denne måten ble rang og status eliminert, og alle på festen kunne blande seg som likeverdige.12
Folk som ble innbudt fra landeveiene til bryllupet, ville ikke ha hatt tid eller midler til å skaffe seg passende antrekk som forberedelse til begivenheten. Derfor ga kongen sannsynligvis gjestene klær fra sin egen garderobe. Alle fikk anledning til å kle seg i kongelige klær.13
Da kongen kom inn i bryllupssalen, tok han et overblikk over gjestene og la umiddelbart merke til at en lett synlig gjest ikke hadde på seg bryllupsklær. Mannen ble bragt frem, og kongen spurte: “Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde.”14 Kongen spurte egentlig: “Hvorfor har du ikke på deg bryllupsklær, når det ble gitt deg?”15
Mannen var tydeligvis ikke riktig kledd for denne spesielle anledningen, og uttrykket “men han tidde”, viser at mannen ikke hadde noen unnskyldning.16
Eldste James E. Talmage gir denne lærerike kommentaren om betydningen av mannens handlinger: “Det fremgår tydelig av konteksten at mannen som ikke var iført bryllupskledning var skyldig i forsømmelse, overlagt respektløshet, eller en annen og mer graverende forseelse. Kongen var til å begynne med både nådig og hensynsfull, og spurte bare hvorledes mannen var kommet inn uten bryllupskledning. Hadde gjesten vært istand til å forklare sin usedvanlige opptreden, eller om han hadde kunnet komme med en rimelig unnskyldning, ville han visselig ha talt, men vi får vite at han forholdt seg taus. Kongens innbydelse hadde gått ut til alle som hans tjenere hadde funnet, men hver av dem måtte tre inn i det kongelige palass gjennom døren, og før de nådde festsalen, hvor kongen ville vise seg personlig, ville alle være passende antrukket. Denne utilbørlig antrukne mannen hadde imidlertid på en eller annen måte kommet inn en annen vei, og fordi han ikke hadde passert forbi vaktpostene ved inngangen, var han en ubuden gjest.”17
En kristen forfatter, John O. Reid, bemerket at det at mannen nektet å bruke bryllupsklærne viste tydelig “mangel på respekt for både kongen og hans sønn”. Han manglet jo ikke bryllupsklær, han valgte bare å ikke gå med dem. Han nektet opprørsk å kle seg passende for anledningen. Kongens reaksjon var rask og besluttsom: “Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.”18
Kongens dom over mannen er ikke først og fremst basert på mangelen på bryllupsklær – men at “han var fast bestemt på ikke å gå med dem. Mannen ønsket æren av å delta på bryllupsfesten, men ønsket ikke å følge kongens skikk. Han ønsket å gjøre ting på sin egen måte. Hans manglende passende påkledning åpenbarte hans indre opprør mot kongen og hans instruksjoner.”19
Mange er kalt, men få er utvalgt
Lignelsen avsluttes så med dette gjennomtrengende skriftstedet: “For mange er kalt, men få er utvalgt.”20
Interessant nok gjorde Joseph Smith følgende tilpasning til dette verset fra Matteus i sin inspirerte oversettelse av Bibelen: “For mange er kalt, men få er utvalgt. Derfor har ikke alle bryllupskledningen på.”21
Innbydelsen til bryllupsfesten og valget om å delta på festen er beslektet, men forskjellig. Innbydelsen er til alle menn og kvinner. En person kan til og med ta imot innbydelsen og komme på festen – men ikke bli utvalgt til å ta del fordi han eller hun ikke har de riktige bryllupsklær av omvendelsestro til Herren Jesus og hans guddommelige nåde. Derfor har vi både Guds kall og vårt individuelle svar på dette kallet, og mange kan bli kalt, men få utvalgt.22
Å være eller å bli utvalgt er ikke en eksklusiv status som blir overdratt til oss. Isteden kan til syvende og sist du og jeg velge å bli utvalgt gjennom rettferdig utøvelse av vår moralske handlefrihet.
Legg merke til bruken av ordet utvalgt i følgende kjente vers fra Lære og pakter:
“Se, mange er kalt, men få er utvalgt. Og hvorfor er de ikke utvalgt?
Fordi deres hjerter begjærer de ting som hører denne verden til og trakter etter menneskers ære.”23
Jeg tror disse versene kan forstås bokstavelig. Gud har ikke noen liste over foretrukne personer som vi må håpe at vårt navn en dag vil bli ført opp på. Han begrenser ikke “de utvalgte” til noen få. I stedet avgjør vårt hjerte, våre ønsker, vår overholdelse av evangeliets hellige pakter og ordinanser, vår lydighet mot budene og, ikke minst, Frelserens forløsende nåde og barmhjertighet, om vi blir regnet som en av Guds utvalgte.24
“For vi arbeider flittig med å skrive for å overbevise våre barn, og også våre brødre så de vil tro på Kristus og bli forsonet med Gud. For vi vet at det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan.”25
I vårt travle daglige liv og i bråket i dagens verden som vi lever i, kan vi bli distrahert fra de evige tingene som betyr mest ved å gjøre nytelse, velstand, popularitet og prestisje til våre primære prioriteringer. Vår kortsiktige opptatthet med “det som hører denne verden til” og “menneskers ære” kan få oss til å miste vår åndelige fødselsrett for langt mindre enn et måltid med linsevelling.26
Løfte og vitnesbyrd
Jeg gjentar Herrens formaning til sitt folk som ble gitt gjennom profeten Haggai i Det gamle testamente: “Nå sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvordan det går dere!”27
Hver enkelt av oss skulle evaluere våre timelige og åndelige prioriteringer oppriktig og bønnfylt for å finne ut hva som kan være til hinder for de store velsignelser som vår himmelske Fader og Frelseren er villige til å gi oss. Og Den hellige ånd vil så visst hjelpe oss å se oss selv slik vi virkelig er.28
Når vi på passende vis søker den åndelige gaven øyne til å se og ører til å høre med,29 lover jeg at vi vil bli velsignet med evne og dømmekraft til å styrke vår paktsforbindelse med den levende Herre. Vi vil også motta guddommelighetens kraft i vårt liv30 – og til slutt bli både kalt til og utvalgt til Herrens fest.
“Våkn opp, våkn opp, kle deg i din styrke, Sion.”31
“For Sion må tilta i skjønnhet og i hellighet, hennes grenser må utvides, hennes staver må styrkes, ja, sannelig sier jeg dere, Sion må stå opp og iføre seg sine skjønne klær.”32
Jeg erklærer med glede mitt vitnesbyrd om Gud, vår evige Faders og hans elskede Sønn, Jesu Kristi guddommelighet og eksistens. Jeg vitner om at Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser og at han lever. Jeg vitner også om at Faderen og Sønnen viste seg for gutten Joseph Smith, og dermed innledet gjengivelsen av Frelserens evangelium i de siste dager. Må hver enkelt av oss søke etter og bli velsignet med øyne til å se og ører til å høre med. Det ber jeg om i Herren Jesu Kristi hellige navn. Amen.