Eldste David A. Bednar – Gå fremad i Herrens styrke
I sin første konferansetale som medlem av De tolv apostlers quorum forkynte eldste David Allan Bednar fra Skriftene og bar et personlig vitnesbyrd om Frelseren. Det han sa, viste hvilken kilde hans stillferdige styrke i Herrens verk og hans bemerkelsesverdige evne til å lede andre kommer fra. Han sa at ved Herrens nåde, ved tro på Jesu Kristi forsoning og omvendelse fra våre synder kan vi motta styrke og hjelp til å gjøre gode gjerninger utover vår egen evne. Eldste Bednar lovet: «I Herrens styrke kan vi gjøre, utholde og overvinne alle ting.»1
Hans tro på kraften som kommer fra forsoningen, har gitt ham tillit til at han vil motta styrke utover sine naturlige evner til å gjøre hva som helst Herren kaller ham til. Og hans tro har ført til at han viderefører denne tilliten til dem han underviser og leder. På grunn av denne troen på hva som er mulig for ham og for andre, føler man en smittende optimisme og energi i hans nærvær.
Familieliv
Eldste Bednars tre sønner, som nå er voksne og studerer ved universiteter, beskriver farens innflytelse. Hans sønn Michael sier: «Det virker som tro har jaget bort frykt hos min far. Han er alltid optimistisk. Uansett hva som går galt, sier han alltid: “Det vil ordne seg.” Da det var hardt for meg mens jeg var på misjon, ba han meg arbeide hardt, så ville jeg ha fremgang. Og han fortalte meg at når jeg hadde fremgang, måtte jeg huske at det var Gud som ga meg den og at det ikke var min fortjeneste.»
Eric, en annen sønn, beskriver sin fars eksempel: «Han har alltid gått til de virkelige kilder – profetenes og Skriftenes ord. Han er direkte, men han lytter. Han stiller inspirerte spørsmål og lytter så til ditt svar, og deretter stiller han et inspirert spørsmål til. En gang da jeg var omkring 14 år, holdt han et intervju med meg som lignet et intervju for å få tempelanbefaling. Han spurte om jeg oppholdt president Ezra Taft Benson. Jeg sa at det gjorde jeg. Og etter en pause spurte han så: “Hva har du lest i det siste av det president Benson har sagt?”» Eric og hans brødre lærer fremdeles av disse inspirerte spørsmålene og lignende spørsmål.
Jeffrey, den yngste av de tre sønnene, sier: «Helt fra jeg var liten, har far lært meg å sette meg mål og ha tro.» Jeff sier også: «Jeg ønsker at folk skal vite at han er en vanlig mann som kan gjøre usedvanlige ting på grunn av Herrens styrke. Han er et levende vitne om forsoningens styrkende kraft.»2
Søster Bednar sier om sin mann: «De som kjenner ham godt, vil si at han er tøff, men mild. Han er dyktig og medfølende. Han er motivert, men skjønnsom. Han er trofast og fryktløs. Han har stor evne til å lede og visdom til å følge.»
I likhet med sine sønner ble eldste Bednar sterkt påvirket av familielivet i barndommen. Han ble født 15. juni 1952 i Oakland i California. Hans mor, Lavina Whitney Bednar, var etterkommer av pionerer som var trofaste i Kirken. Eldste Bednar beskriver henne og hennes tro med ett ord – «solid». Hans far, Anthony George Bednar, var en dyktig verktøymaker. Han var ikke medlem av Kirken, men var alltid i kirken med sine sønner. Han hjalp dem med oppgaver i Kirken og støttet David da han var gammel nok til å reise på misjon.
I hele ungdomstiden og også fra misjonsmarken pleide eldste Bednar spørre sin far: «Far, når skal du bli døpt?» Svaret lød: «Jeg skal slutte meg til Kirken når jeg vet at det er riktig av meg å gjøre det.» Mange år senere, etter eldste Bednars misjon og etter at han hadde giftet seg og bodde langt hjemmefra, ringte faren ham en onsdag og spurte: «Hva skal du gjøre på lørdag? Kan du være her (i California) og døpe meg?» Eldste Bednar døpte, bekreftet og ordinerte sin far. Om denne telefonoppringningen og spørsmålet fra sin far sier han: «Jeg tror oppriktig at det er derfor jeg ble født. Ikke for å undervise ham, men for å hjelpe ham å lære om det gjengitte evangelium.»3
David Bednar ble kalt på misjon til Tyskland. Etter mindre enn et år ble han kalt til assistent for misjonspresidenten. Etter misjonen vendte han tilbake til Brigham Young University og traff Susan Kae Rabinson, som vokste opp i den lille byen Afton i Wyoming. Hun kom fra en familie som var trofaste medlemmer av Kirken og som var ledere i lokalsamfunnet. Faren var banksjef og biskop. David og Susan giftet seg i Salt Lake tempel i 1975.
I sin konferansetale sa eldste Bednar følgende om søster Bednar: «Min hustru, Susan, er en dydig kvinne og en rettskaffen mor. Dere vil raskt se at renhet og godhet utstråler fra henne. Jeg elsker henne og verdsetter henne høyere enn ord kan uttrykke.»4
Lærer og leder
Søster Bednar tok sin universitetseksamen ved BYU i 1974, og eldste Bednar tok en lavere universitetsgrad i 1976 og master’s grad i 1977, begge ved BYU. Han tok en doktorgrad ved Purdue University i 1980 og ble ansatt ved bedriftsøkonomisk fakultet ved University of Arkansas i Fayetteville. Han ble kalt til rådgiver i stavspresidentskapet i 1982 da han var 30 år. Han var også biskop, president for Fort Smith Arkansas stav, president for Rogers Arkansas stav og deretter regionalrepresentant og senere områdeautoritet-sytti.
Mye av denne tjenesten fant sted mens han og Susan oppdro tre små sønner og han gjorde en betydelig innsats i sitt arbeid ved University of Arkansas. Doyle Z. Williams, dekanus for College of Business ved University of Arkansas, beskriver eldste Bednars bidrag ikke på grunnlag av stillinger han har hatt eller æresbevisninger han har mottatt – noe det har vært mange av – men på grunnlag av personlig innflytelse: «David Bednar hørte til vårt lederteam. Han skjerpet vårt syn. Han utstrålte alltid entusiasme for studentene og iver etter å hjelpe sine medmennesker. Han bragte fornuft og medfølelse inn i alle våre diskusjoner. Han inspirerte sine kolleger og studenter ved sitt eksempel og nøt den høyeste aktelse.»
Dekanus Williams, som ikke er medlem av Kirken, så en evne til å påvirke andre som også Jerry Abram, president Bednars rådgiver i en vidstrakt stav i Arkansas, så. Bror Abram beskriver sine inntrykk slik: «Vi reiste gjennomsnittlig mer enn 3000 km pr. måned sammen, så jeg ble godt kjent med ham. Han kalte min hustru til president for Hjelpeforeningen i staven, og han beskikket min datter da hun reiste til England på misjon. Han talte under hennes tvillingsøsters begravelse med stor kraft og medfølelse. Vår datter var 17 år gammel da hun og to av hennes venninner døde i en tragisk bilulykke. Begravelsen var tung, men eldste Bednar bidro til at vi kunne holde ut. Han sto bak vår familie i vår mørkeste time. Etter begravelsen skrev jeg i dagboken min at han var den mest åndelige og medfølende mann jeg noen gang hadde truffet.»
Bror Abram sier videre: «Det at det finnes så mange siste-dagers-hellige i denne delen av Arkansas, er uten tvil en direkte følge av eldste Bednars innsats og flid og lederskap. Et av hans varemerker var å oppfordre alle medlemmer i staven til å bringe med seg Skriftene til hvert møte. Hvis han la merke til at vi ikke hadde Skriftene med, formante han oss til å gjøre det bedre.»
David Bednars egen tillit til Skriftene og hans undervisning om deres betydning har vært tydelig i hele hans prestedømstjeneste. Eldste Bednar minnes: «Under opplæringen før jeg reiste på misjon, gikk vi til det høytidelige forsamlingsrommet i Salt Lake tempel. President Harold B. Lee var der for å besvare spørsmål fra omkring 300 misjonærer. Han sto der i sin hvite dress og holdt sine hvite eksemplarer av Skriftene i hendene. Han besvarte hvert spørsmål fra Skriftene, eller han sa: “Jeg vet ikke.” Jeg satt der og tenkte at jeg aldri ville bli i stand til å kjenne Skriftene slik han gjorde, men mitt mål ble å bruke Skriftene i min undervisning slik jeg så president Harold B. Lee gjorde det. Dette ønsket er utgangspunktet for hele mitt skriftstudium.»
Som leder har han prøvd å vekke dette ønsket hos andre. Han minnes en gang i 1987 da han var biskop i Fayetteville i Arkansas. «Jeg gikk til Primær en søndag,» sier han. «De hadde invitert meg. Jeg bestemte meg for å ta på meg røde bukseseler. Jeg tenkte at jeg kunne bruke dem som konkretisering. Så jeg gikk inn i Primær-rommet, tok av meg jakken og sa: “Se her, gutter og piker, biskopen har røde seler. Hvordan kan Skriftene sammenlignes med mine røde seler?” En liten gutt rakte opp hånden og sa: “Skriftene holder vår tro på Jesus oppe på samme måte som selene holder buksen din oppe.” Jeg sa: “Det er helt riktig.” De små guttene i menigheten begynte å bruke røde bukseseler, og småpikene hadde røde sløyfer i håret.
«Min far var en mann som laget og brukte verktøy, og han dro aldri noe sted uten verktøyet sitt. Jeg mente at for medlemmer av Jesu Kristi Kirke er Skriftene våre redskaper, og vi skulle alltid ha dem med på våre møter. Da jeg ble stavspresident, begynte vi å holde dem opp som en påminnelse om hvordan de kan holde oppe vår tro hvis vi bruker dem.»
Mange år etter at eldste Bednar forlot Arkansas, kom en mann til et prestedømsintervju i en landsens stav i Idaho. Han bar på et slitt, velbrukt eksemplar av Skriftene. Han la merke til at generalautoriteten som ledet intervjuet, virket nysgjerrig med hensyn til Skriftene som han holdt så forsiktig. Han smilte, holdt Skriftene opp og sa: «Da jeg var ung, var jeg soldat i hæren i Arkansas. Jeg tilhørte president Bednars stav. Jeg føler meg bedre når jeg har Skriftene med meg.»
Høyskolerektor i en tid med forandringer
I 1997 ble David A. Bednar utnevnt til rektor ved Ricks College i Rexburg i Idaho. På den tiden var dette det største private toårige college i USA, med 8 500 studenter. På sitt første møte med lærerstaben og personalet sa han: «Jeg har aldri vært rektor ved en høyskole før, så jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre dette. Men jeg vet noe om undervisning, og jeg håper at det grunnlaget i det minste vil være en begynnelse.»5
Han begynte å undervise da han begynte som leder på skolen, og han sluttet aldri. Han underviste en klasse i religion hver termin. Han og søster Bednar inviterte studenter til familiens hjemmeaftener, der de ble undervist fra Skriftene og ved inspirerte spørsmål. I løpet av årene i Rexburg ble nærmere 35 000 studenter velsignet med slike kvelder sammen med ekteparet Bednar.
I juni 2000 fikk rektor Bednar vite at det var besluttet å gjøre Ricks College om til en fireårs-institusjon som skulle hete Brigham Young University Idaho. Ricks College ble offisielt BYU Idaho 10. august 2001. På mindre enn tre år, innen sommeren 2004, kunne universitetet kunngjøre at det hadde fått akademisk autorisasjon. Denne betydelige institusjonsmessige oppnåelse fant sted tross manglende forhåndsvarsel om endring i skolens status.
Rektor Bednar ledet ikke bare arbeidet for å foreta de nødvendige endringer for å kunne tilby bachelor-graden, men skolen ble et universitet som ble utformet som et unikt utdannelseseksperiment. Det skal være et sted for nyskapende utdannelse mens selve formålet er å bygge opp tro på Jesu Kristi evangelium.
Det tradisjonelle skoleåret, der studentene kommer om høsten og forlater skolen om våren, ble erstattet. Studentene kunne få starte i et hvilket som helst semester gjennom året. Tanken var å utnytte kapasiteten gjennom hele året. Flere studenter kunne få plass. Dette helårlige opplegget ville gjøre det mulig for studentene å få praksis utenfor universitetet til andre tider enn i sommerferien.
Det skulle ikke være noen akademisk rangordning blant lærerstaben. Dette satte undervisningen i fokus istedenfor tradisjonell status og prestisje blant lærerne. Det skulle ikke arrangeres idrettskonkurranser mot andre skoler. De skulle erstattes med et aktivitetsprogram der de studentene som ønsket det, kunne delta og konkurrere i sosiale ferdigheter og på lederskaps-, kunst- og idrettsstevner.
Det måtte en ny plan til for å utarbeide nye kurs, ansette lærere og tegne og bygge utvidelser til skolen. Rektor Bednar valgte å involvere så mange av personalet og lærerstaben som mulig. De måtte delta i forandringer som ville kreve store og noen ganger vanskelige tilpasninger i deres eget liv.
Rektor Bednar beskrev denne oppgaven slik: «Jeg kan ikke komme på mye annet som har fått meg ned på mine knær flittigere og hyppigere enn president Hinckleys kunngjøring om at Ricks College skulle bli Brigham Young University Idaho.
Samme kveld som forandringen skulle kunngjøres, spurte en kollega: “Rektor, er du nervøs?” Så vidt jeg kan huske, svarte jeg: “Hvis jeg trodde vi måtte gjennomføre denne overgangen ved helt og holdent å stole på vår egen erfaring og vår egen dømmekraft, ville jeg ha vært skrekkslagen. Men vi vil få hjelp fra himmelen, for vi vet hvem som står ved roret, og vi er ikke er alene. Så nei, jeg er ikke redd.”»
Rektor Bednar fortsatte: «Jeg har kommet til å forstå at president Hinckleys visjon angående BYU Idahos fremtid egentlig ikke dreier seg om toårig eller fireårig status for skolen. Det dreier seg egentlig ikke om akademisk rang eller idrett. Det dreier seg egentlig heller ikke om et navnebytte. Denne kunngjøringen dreier seg om tro – tro på fremtiden. Tatt i betraktning alle forandringene som har funnet sted ved denne institusjonen på relativt kort tid, vitner jeg om at mirakler har funnet sted, åpenbaringer har blitt mottatt og dører åpnet, og vi har blitt storlig velsignet som enkeltpersoner og som institusjon. Dette er i sannhet dager som aldri vil bli glemt.»
Robert Wilkes, som var studieveileder og samarbeidet nært med rektor Bednar, og som nå er konstituert rektor ved BYU Idaho, beskriver hvordan rektor Bednar ledet overgangen: «Det krevde mot. Han møtte svært sterk motstand fra enkelte, men han fikk noen til å forandre mening, og han viste tålmodighet overfor dem som hadde vanskelig for å akseptere forandringer.
Han la straks en plan for overgangen. Han vaklet aldri. Folk visste at han var fullstendig lojal mot profeten og skolestyret. Men de visste at han ville legge saker frem for styret med kraft og forpliktelse når det var tid for det. Det var vanskelig for andre å vike unna når han selv var så lojal.
Han gjorde det klart at han ventet at folk skulle ønske forandringen velkommen. Han fant støtte ved å forkynne at store forandringer skjer “linje på linje og bud på bud”6
. Han innså hvilken styrke studentene var. En del av planen var at studenter skulle undervise studenter. Han involverte studentene nok til at de i mange tilfeller fikk lærere og ansatte til å godta visse elementer i overgangen til BYU Idaho.
Han var rask til å gi andre anerkjennelse både offentlig og privat. Han forbandt alltid overgangen med at Kirken som et hele ville nyte godt av den, ved å vise hvordan BYU Idaho ville være et redskap i rikets tjeneste. Han forsto og forklarte at endringene ville føre til at studenter som ellers aldri ville hatt en sjanse, kunne komme til skolen. Han syntes å betrakte enhver erfaring som anledning til åndelig innsikt.»
Eldste Bednar utmerker seg ved sin villighet til å inkludere alle og til å stole på at alle vil få verdifull innsikt. Hans sekretær, Betty Oldham, så dette personlig. Hun sier om rektor Bednar: «Han er aldri redd for å la andre ta ansvar. Han gir klar veiledning og forklarer hva som skal vektlegges, men lar dem som har det direkte ansvar, få utmerke seg.
Han ser hele bildet, men prøver ikke å detaljstyre. Han har lært oss at vi skulle handle selv fremfor å la andre handle for oss. Og han har gitt oss muligheter til å bruke denne handlefriheten. Han lar alle komme til orde og legge frem ideer og si sin mening, selv om disse meningene går i fullstendig motsatt retning av det alle andre mener. Han lar aldri noen føle seg ille til mote på grunn av noe de har sagt. Begrepet å rådføre seg med hverandre i råd har fått en ny dimensjon for hele universitetet. Han har alltid fått meg til å føle at min mening blir verdsatt.»
Ved slik ledelse har en familie blitt forenet og Kirken fastere etablert i Arkansas. Et college har blitt et stort universitet, og de som studerer og arbeider der, har blitt hevet til nye høyder.
Eldste Bednars store evne til å oppløfte andre og hans mot til å gjøre alt det Herren ber ham om, skyldes hans vitnesbyrd om Jesus Kristus. Han har betalt prisen i form av bønn og skriftstudium og ved å vitne personlig for å kvalifisere seg som et spesielt vitne for Frelseren. Han trenger ikke å forandre vaner eller adferd når han tar fatt på sitt kall som apostel. Hans liv viser at det han sa til slutt i sin første generalkonferansetale, vil skje: «Jeg vil gå dit Herren og lederne i hans kirke vil at jeg skal gå, jeg vil gjøre det de vil at jeg skal gjøre, jeg vil forkynne det de vil at jeg skal forkynne, og jeg vil anstrenge meg for å bli det jeg bør bli. I Herrens styrke og ved hans nåde vet jeg at dere og jeg kan bli velsignet så vi kan klare alle ting.»7