REDNING
«Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan» (2. Nephi 25:23).
Basert på en personlig opplevelse
«Vil du bli med og skli etter skoletid?» «Ja, flott,» svarte jeg. Jeg var syv år gammel og den nyeste gutten på Garnet Hill School i Glasgow i Skottland. Jeg var ikke sikker på hva skli betydde, men jeg var ivrig etter å få venner.
Snart sto vi ved et metallgjerde. På den andre siden var det en bratt skråning av sement som gikk nedover mellom høye murer, og den endte i en bygning. Skråningen var blitt polert av utallige barns lærsåler så den var som glass, og den var jevn og glatt – ideell som sklie.
Jeg var litt redd da jeg fulgte mine nye venner over gjerdet. Jeg visste vi gjorde noe forbudt. Men jeg glemte snart frykten da jeg huket meg ned og sparket fra på min første spennende sklitur. Vinden tutet i ørene, og jeg så verden som i en tåke. Det var langt verre å komme opp igjen den glatte skråningen. Jeg måtte dytte meg bort fra bygningen, løpe så fort jeg kunne og gripe tak i gjerdet på toppen for ikke å gli bakover.
Jeg skled og jeg klatret. Jeg glemte helt tiden inntil det begynte å regne. Vi søkte ly inntil bygningen nederst i skråningen og ventet på at det skulle slutte å regne. Snart begynte det å bli mørkt. «Jeg må gå hjem,» sa jeg. «Mor og far vil bli redde for meg.»
Men jeg kom bare halvveis opp skråningen før jeg gled ned igjen. Regnet hadde gjort den glattere enn noen gang. Etter flere fortvilte forsøk ga vi opp alle sammen. Vi var fanget i en felle! Kvelden ble mørkere, og regnet fortsatte. Vi våget ikke å rope om hjelp, for vi var redd for å havne i trøbbel fordi vi var der. Der var vi i en klynge i bunnen av sklien, kalde og redde, og vi begynte å gråte.
Etter noe som virket som evig lenge, falt en lysstråle på oss, og vi hørte den barske røsten til stedets bobby, eller politikonstabel: «Kom dere opp!»
«Vi kan ikke! Det er for glatt!» svarte en skjelvende stemme.
Konstabelen klatret over gjerdet, holdt fast i gjerdet med den ene hånden og lente seg ned så langt han kunne. En etter en kom vi oss halvveis opp skråningen og grep tak i den utstrakte hånden hans. Da han hadde trukket oss alle opp i sikkerhet, ga han oss en vennlig irettesettelse og fikk oss til å skynde oss hjem til våre foreldre.
Da jeg senere ble medlem av Kirken, hjalp denne redningen i barndommen meg til å forstå Frelserens rolle i frelsesplanen. Vi kan ikke vende tilbake til vår Fader i himmelen på egen hånd. Våre synder står mellom oss og vår himmelske Fader som en bratt skråning som vi ikke kan klatre opp. Men en kjærlig Frelser strekker ut sin hånd for å redde oss fra synd, akkurat slik konstabelen strakte seg ned for å redde oss fra den glatte betongen. Men konstabelen strakte seg bare til et visst punkt. Vi måtte gjøre vår del og klatre oppover så langt vi kunne klare. Likeledes må vi omvende oss fra våre synder og gjøre vårt aller beste for å holde budene. Frelseren gjør resten.
Den lettelsen jeg følte da jeg gikk hjem til mine foreldre, var bare en liten forsmak på den gleden vi kan føle når vi blir reddet av Frelseren og vender tilbake til vår himmelske Fader.
Tom Roulstone er medlem av Qualicum gren, Nanaimo British Columbia stav.
«Omvendelsens fred og fornyelse er tilgjengelig ved den Herre Jesu Kristi forsoning.»
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum «Personlig renhet,» Liahona, jan. 1999, s. 92.