De hellige i Colombia viser eksemplarisk styrke
Kriger. Rykter om krig. Vold. Korrupsjon. Frykt. Disse ordene beskriver forhold verden over som berører oss alle i en viss grad.
Fred. Trygghet. Frihet. Velvilje. Disse ordene beskriver forhold som er mulige selv i de mest kaotiske og vanskelige tider.
Kirkens medlemmer i Colombia er velkjent med begge scenarier – og viser ved sitt eksempel at Jesu Kristi evangelium kan hjelpe oss å finne fred uansett hvor vi bor, uansett hvordan forholdene er. Medlemmene blir timelig og åndelig selvhjulpne og bidrar til å helbrede sin nasjon.
«Krigen» er ingen unnskyldning
I mange tiår har nyhetssendinger verden over inneholdt sensasjonelle historier om colombianske narkotikakarteller, geriljakrig, kidnappinger og annen voldskriminalitet.
Men mange colombianere ser annerledes på det. «Hvilken krig?» spør de når noen spør hvordan de holder ut kampene. De er lei for at deres vakre land blir bedømt på grunnlag av det noen få gjør. Noen føler seg ikke mer utsatt for vold enn folk som bor andre steder.
Virkeligheten er midt imellom. Fordi landlige områder er spesielt farlige, flytter mange til byene og skaper trengsel og arbeidsledighet. Det er vanlig å se bevæpnete soldater i bygatene og bli underkastet streng sikkerhetskontroll. Det har vært spredte trusler og voldsepisoder rettet mot Kirken. Men de fleste av disse episodene fant sted for mange år siden. I de fleste tilfellene ble ingen skadet, eller det ble bare mindre skader. Medlemmene rydder opp, reparerer kirkebygningene sine og fortsetter å etterleve evangeliet. Og de gjør dette med stor optimisme.
«Vi har noen utfordringer her,» sier eldste Claudio R. M. Costa i De sytti, president for området Syd-Amerika nord. «Men Kirkens medlemmer i Colombia bruker ikke krigen som unnskyldning for ikke å gjøre noe av det de skulle gjøre. De tar ansvar for sine egne handlinger.»
De blir timelig selvhjulpne
«En av våre utfordringer er den store fattigdommen mange medlemmer lever under,» sier Fabián Saavedra, president for Bogotá Colombia Kénnedy stav. Kirken i Colombia gjør store anstrengelser for å hjelpe medlemmene å bli timelig selvhjulpne.
De oppmuntrer til å skaffe seg utdannelse. «Vi ser et stort mirakel,» sier eldste Costa. «Mange er fattige når de slutter seg til Kirken. Men profeten sier at de skal se til at deres barn får seg en utdannelse, og de ofrer mye for å gjøre det. Deres barn er de første i familiene som studerer ved universitetet. Mange får godt arbeid – og de er ikke fattige lenger.» Ett eksempel er Luis Prieto, som vokste opp i et fattig hjem i Bogotá. Han ble døpt i 1972 sammen med sine foreldre og søsken. Foreldrene ofret mye for at barna skulle få seg en utdannelse. Nå gjør Luis det godt som advokat.
Nær 400 unge colombianske menn og kvinner nyter godt av Det vedvarende utdannelsesfond. Én ung mann giftet seg i templet like etter sin misjon. «Han var ikke beredt til å forsørge en familie,» sier hans far. «Og vi hadde ikke midler til å hjelpe ham med studiene. Han søkte Det vedvarende utdannelsesfond og holder nå på med annet semester av tekniske fag.» Samtidig arbeider han som lærer ved opplæringssenteret for misjonærer og søker arbeid innen sitt fagområde. «Det vedvarende utdannelsesfond har bragt våre unge håp,» sier eldste Walter F. González i De sytti, førsterådgiver i områdepresidentskapet.
De hjelper de arbeidsløse. Kirkens ledere ber medlemmene kvitte seg med gjeld, betale tiende og utveksle ideer for å hjelpe hverandre å lykkes. De oppfordrer medlemmene til ikke å utvandre til andre land, men bli værende i Colombia og hjelpe Kirken å vokse.
«Når en prestedømsleder blir arbeidsledig, snakker vi straks med ham,» sier eldste Costa. «Vi prøver å aldri la det gå mer enn en uke før lokale sysselsettingsspesialister og andre setter seg ned med ham og utveksler ideer. Han blir gitt håp og motivasjon til å sette i gang og gjøre noe.» Deretter gjør disse lederne det samme for andre medlemmer som blir arbeidsledige.
De opparbeider kjøkkenhager. Bak Bogotá Kénnedy stavssenter er det to små kjøkkenhager, hver på en kvadratmeter – et uvanlig syn i dette bystrøket. President Fabián Saavedra og hans hustru, Rosa, viser stolt frem den lille avlingen. «Vi har dyrket reddiker, gulrøtter, tomater, poteter, kål, erter, salat og urter på disse små jordflekkene,» sier søster Saavedra idet hun trekker en reddik opp fra jorden. «Noen har bare en ørliten flekk hvor de kan så litt. Men de lærer prinsippet og retter seg etter det.»
«Formålet med disse kjøkkenhagene ved møtehusene,» sier president Saavedra, «er å vise hvor mye vi kan høste på liten plass. Mange medlemmer opparbeider kjøkkenhager og vitner om velsignelsene forbundet med det de høster. Det hører ingen hage eller uteplass med til leiligheten vår, så vår kjøkkenhage er en bomsterpotte hvor vi har plantet tomater. Vi setter den ved vinduet, og tomatplantene våre vokser bra!»
Alfonso Tenorio bor i Popayán. Han er lege og utgir også et vitenskapelige medisinsk tidsskrift. Dessuten arbeider han sammen med sin hustru, Lucía, i deres rommelige hage bak farens hus. De hjelper til i hans tanters kjøkkenhager. De kontrollerer det arbeidet unge siste-dagers-hellige menn gjør i kjøkkenhagene de har opparbeidet ved en katolsk skole. De taler til grupper i byen og i veldedighetsforeninger, der de oppfordrer til å anlegge kjøkkenhager. I stor grad takket være ekteparet Tenorios innsats har det blitt «in» å anlegge kjøkkenhager i mange husholdninger i byen. «Vi betrakter vår innsats som en måte å hjelpe venner og naboer på til å bli selvhjulpne, slik at vi alle har noe å spise i vanskelige tider,» sier Alfonso.
De lagrer mat og vann. Uansett hvor lite hjemmet er, finner medlemmene plass til et matlager. I Carmen Merisaldes hjem i Bogotá er telefonbordet, som er dekket av en pen duk som rekker ned til gulvet, i virkeligheten en tønne som er fylt med poser med tørrmat.
Medlemmene oppfordres til å spare litt – om så bare en håndfull – ris eller annen mat til grunnlageret hver gang de tilbereder et måltid. Selv om de har knapt med penger, lagrer de på denne måten litt om gangen. Når de har samlet nok, pakker de det så det kan lagres. Staven eier en pakkemaskin for tørrvarer. Den roterer mellom menighetene slik at alle får anledning til å bruke den. «Du skulle se tårene i manges øyne når de tørrpakker den første posen med ris som de har samlet en håndfull om gangen,» sier president Saavedra.
De deler med andre. Noe av maten i Ivonne Palacios kjøkkenskap i Bogotá kommer aldri til å stå på hennes bord. Den er forbeholdt andre. Områdepresidentskapet oppfordrer medlemmene til å lagre mat de kan dele med andre i en krisesituasjon. «Vi kaller det “Herrens lagerhus i medlemmenes hjem”,» sier eldste Costa. «Biskopen ber familiene om alltid å ha parat en viss mengde ris eller annen mat til grunnlageret som de kan donere. Når han så ber om denne maten til en trengende familie, donerer de den og erstatter den ved å kjøpe mer.»
Denne metoden har flere fordeler. «For det første oppmuntrer den medlemmene til å ha sitt eget matlager,» sier eldste Costa. «For det annet håndterer vi krisesituasjoner hurtig. For det tredje kan vi spare fasteoffermidler til situasjoner der kontanter trenges, for eksempel til medisiner eller husleie. Selv om Kénnedy stav er en av de fattigste økonomisk sett, har nesten alle familier noe mat på lager – og mange har noe å dele med andre. Og staven er selvhjulpen hva fasteoffermidler angår.»
«Vi lagrer ikke bare mat og vann, vi lagrer også velsignelser!» sier søster Palacio. «Vår himmelske Fader sier oss at vi skal ha Kristi rene kjærlighet.»
Irma Piñeros fra Banderas menighet, Kénnedy stav, lærer søstrene i Hjelpeforeningen å sy. «En søster trengte å tjene penger hjemme,» sier hun. «Så jeg ga henne en symaskin. Nå kan hun forsørge seg selv og familien.»
«Midt oppe i alvorlige økonomiske problemer,» sier Roberto Rubio, president for Bogotá Colombia tempel, «har Kirkens medlemmer det de trenger – mat å spise og klær å ha på seg. Det er likevel en kamp å overleve, men deres behov blir dekket ifølge landets økonomiske standard.»
«På stavskonferanser,» sier eldste Costa, «ber jeg medlemmer som har vært i Kirken et visst antall år, tenke tilbake og se om de klarte seg bedre før de sluttet seg til Kirken. Jeg har aldri funnet noen person som kan si at han eller hun gjorde det. De har alltid mer, ikke mindre, på grunn av Kirken.»
De blir åndelig selvhjulpne
Medlemmene i Colombia følger Herrens råd om å «stå på hellige steder» (L&p 87:8). «Vi lærer medlemmene å være åndelig selvhjulpne,» sier eldste Costa. «Hvis noe skjer og medlemmer ikke er i stand til å komme sammen med de andre medlemmene, kan de fortsette å være aktive i evangeliet i sitt eget hjem.»
De styrker hjem og familier. Hvordan kan colombianske medlemmer gå ut av døren – og la sine barn gjøre det – når det er så farlig? Svarene deres er slående like svar fra medlemmer over hele verden: «Dora og jeg holder familiebønn med våre barn hver morgen før vi drar hjemmefra,» sier Sergio Correa, president for Medellín Colombia stav. «Vi ber Herren hjelpe oss å unngå farlige situasjoner. Vi har Den hellige ånd som vår veileder og prøver å bruke god dømmekraft. Så gjør vi det vi trenger å gjøre. I familiebønnen om kvelden takker vi Herren for at han våker over oss.» Formelen er ikke ny. Men den bringer fred.
«Bomber ødelegger egentlig ikke,» tilføyer president Correa. «Synd ødelegger. Derfor oppfordrer vi stavens medlemmer til å ha familiebønn, lese Skriften og nyere profeters ord, holde familiens hjemmeaften, gå i kirken og reise til templet så ofte som mulig.»
Eldste Roberto García, områdeautoritet-sytti og annenrådgiver i områdepresidentskapet, er leder for Kirkens skoleverk og kjenner Kirkens ungdom godt. «Narkotika er ikke noe stort problem blant Kirkens ungdom i Colombia,» sier han. «Det største problemet i vårt samfunn er foreldre som ikke underviser sine barn i evangeliet. Vi forandrer gamle holdninger og adferdsmønstre ved å lære familiene riktige læresetninger.»
De forbereder seg til templet. President Spencer W. Kimball kunngjorde Bogotá Colombia tempel i april 1984. Men det gikk 15 år før templet ble en realitet. De årene var fulle av motstand, rettslige tvister og skuffelser. De var også fulle av faste, bønn og hardt arbeid. Mange ville ikke vente, så de foretok lange reiser til templer i andre land. Andre brukte den ekstra tiden til å overvinne personlige hindringer. Da tempeldørene ble åpnet i april 1999, ble de hellige rikelig velsignet for sin tålmodighet og forberedelse.
«Vanskelighetene og forsinkelsene bidro til å lutre medlemmene,» sier César A. Dávila, en tempelarkitekt som er områdeautoritet-sytti. «Den vanskelige perioden hjalp oss å verdsette det viktigste – vår familie og vårt vitnesbyrd.»
Eldste Dávila snakker om den solide grunnmuren som templet er bygd på. Den inneholder over 200 armerte søyler som er drevet 50 meter ned i bakken. «Med Herrens hjelp vil dette templet bestå i århundrer,» sier han. Han ser symbolikk i templets sterke grunnvoll. «Er vi bygd på “vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn”? (Helaman 5:12),» spør han. «Er vi bygd på sterke pilarer, som tro, vitnesbyrd, skriftstudium, bønn og lydighet mot levende profeter?»
De mottar velsignelser på grunn av templet. «De som er i templet, forbedrer sin åndelige kvalitet,» sier Carlos Vega, president for Bogotá Colombia El Dorado stav. «Nå har vi sterkere ledere, og flere medlemmer adlyder kyskhetsloven og betrakter sitt ekteskap som hellig.»
«Vi konsentrerer oss om å styrke familiene,» sier Edgar J. Gómez, president for Bogotá Colombia Granada stav. «Vi oppfordrer ektemenn og hustruer til å elske hverandre og foreldre til å elske sine barn. Vi bruker ofte familieerklæringen som vår tekst.»
Javier Tobón, leder for slektshistorisk systemstøtte for Latin-Amerika, har samlet mange generasjoner av sin egen slektshistorie og lærer andre hvordan de kan gjøre det samme. «Vi gjør det helt motsatte av det geriljaen gjør,» sier han. «De ødelegger familier – vi forener dem.»
De holder på og aktiviserer medlemmer. Det utføres mange dåpshandlinger i Colombia, likevel øker tilstedeværelsen på Kirkens møter hurtigere enn antall dåp. «Dette er et tegn på aktivisering og at vi beholder medlemmene,» sier eldste Costa. En grunn til at dette lykkes, er den omsorg og næring nye medlemmer får. Straks de er døpt og bekreftet, får de et gratis eksemplar av Liahona. Nye familier får også et personlig velkomstbrev og en eske med grunnleggende materiell, bl.a. familieerklæringen, «Den levende Kristus» og Til styrke for ungdom. Esken inneholder også utvalgte leksjonsbøker og opplysninger om tempelarbeid og slektshistorisk arbeid. Hjemmelærere, besøkende lærerinner og ledere i menighet og gren hjelper nye medlemmer å lære hvordan dette materiellet skal brukes. De følger med i fremgangen nye konvertitter gjør, og hjelper dem å forberede seg til templet.
For å påse at medlemmer får opplæring, arrangerer stavene kurs i lærerutvikling. «Vi oppfordrer lærere til å bruke Herrens pensum istedenfor egne ideer,» sier eldste Costa. «Og vi utvikler dyktige ledere som følger Brødrene. Når vi viser stavspresidentskapene større tillit, får vi ikke så mange telefoner fra dem, for de lærer at de har nøkler, kraft, myndighet og rett til inspirasjon.»
De nyter fruktene av trofasthet. Medlemmene husker president Spencer W. Kimballs besøk i 1977 og president Gordon B. Hinckleys besøk i 1996 og igjen i 1999 til tempelinnvielsen. De minnes løftene som ble gitt og betrakter Kirkens vekst som oppfyllelse av profeti. Fra den beskjedne begynnelsen midt på 1960-tallet er det nå ca. 145 000 medlemmer i Colombia. Fire misjoner omfatter ca. 800 heltidsmisjonærer, alle fra Colombia og andre latin-amerikanske nasjoner. Spredt utover landet ligger siste-dagers-hellige møtehus, slektshistoriske sentre, religionsinstitutter, et opplæringssenter for misjonærer og templet.
Historikere som Ernesto Hernández fra Cali dokumenterer viktige hendelser med opptegnelser, dagbøker og fotografier. Historiene blir også nedtegnet i medlemmenes liv og hjerte. Da Fabio og Luisa Fernanda Bohórquez fra Bogotá nylig var tilstede på en tempelsesjon, følte de ydmykhet da de sa at de som ledet sesjonen, var Héctor og Marina Cano, et ektepar som Fabio hadde døpt mange år tidligere da han var misjonær i Pereira. Ekteparet Canos er på tempelmisjon og planlegger å reise på misjon flere ganger.
In Barranquilla samler Roberto og Fabiola Juliao familien hjemme hos seg. Barnebarna sitter rolig på foreldrenes og besteforeldrenes fang mens bror og søster Juliao forteller om da de ble døpt i 1975, da de ble beseglet i templet i 1986 og andre opplevelser. Hun har virket i alle hjelpeorganisasjonene og er for tiden president i Primær i menigheten. Han forteller om sine mange prestedømskall og viser barnebarna et kjært minne – spaden han brukte da han hjalp til med å ta det første spadestikk for Bogotá tempel.
Én sønn, Cristian, ville ikke la seg døpe før han og hans hustru ventet sitt første barn. Plutselig ble de motivert til å lære om evangeliet. De ble døpt og senere beseglet i templet. På ett tidspunkt virket Cristian og hans far sammen som rådgivere for misjonspresidenten. «Jeg ønsket å bli akkurat lik min far,» sier han. «Jeg forsto at han hadde lært meg de viktigste prinsippene i livet. Jeg håper å videreføre denne arven til mine egne barn.»
De er gode borgere
Etter hvert som medlemmene blir mer selvhjulpne, blir de utslagsgivende for samfunnet. Kirken blir stadig mer verdsatt for sin rolle som god nabo, for sitt humanitære arbeid og for medlemmenes patriotisme.
De blir en del av samfunnet. Hjelpeforeninger i Medellín Colombia Belén stav tilbyr kurs i matlagning, håndarbeid og kunst og håndverk. Mange som ikke er medlemmer av Kirken, kommer og lærer ettertraktede ferdigheter. De verdsetter Kirkens generøsitet og omgjengelighet.
Dr. Eduardo Pastrana, president for Medellín Belén stav, har forklart de siste-dagers-helliges normer i intervjuer som er sendt i fjernsyn. «Jeg har lest at Medellín er klassifisert som den mest voldelige by i verden,» sier han. «I min legepraksis ser jeg mange som er engstelige og fortvilet på grunn av nasjonens sosiale og økonomiske situasjon. Men min hustru, våre barn og jeg føler fred og ro i vårt hjem på grunn av evangeliets lys, og jeg prøver å dele denne roen med mine pasienter.»
Andre colombianske medlemmer bidrar også i samfunnet i en mengde forskjellige yrker. I Bucaramanga var Héctor Elías Ariza, som er advokat, generalsekretær for guvernøren i Santander. Han og hans bror, Sergio, dirigerer og akkompagnerer et stavskor som holder offentlige konserter. Deres søster, Patricia, er dommer. Deres mor, Olga, som er pensjonert lærer, holder regelmessig interessante hjemmeaftener for sine barns kolleger og andre venner.
De samarbeider med presidenten og hans hustru. Kirkens medlemmer har deltatt i flere humanitære prosjekter sammen med Lina María Moreno de Uribe, republikkens førstedame. De har donert rullestoler, høreapparater, sørget for øyeoperasjoner og skolepulter. Førstedamen har vært tilstede i Kirkens møtehus for å hjelpe til med å distribuere donerte gjenstander. Ved disse anledningene blir det holdt bønn, og stavskor synger Kirkens salmer. Det har vært mange tilstede, også representanter for myndighetene, diplomater og mediarepresentanter.
De fleste mottakere av donerte gjenstander er ikke medlemmer av Kirken. «En elev som representerte en skole som mottok nye pulter, spurte: “Hvordan kan jeg betale dere tilbake?”» sier eldste Costa. «Jeg svarte: “Ved å være en god borger, være ærlig og en god leder blant elevene.” Han svarte: “Det vil jeg gjøre.”»
Førstedamen organiserte det slik at områdepresidentskapet og andre fikk møte hennes mann, Álvaro Uribe Vélez, Colombias president. Besøket fant sted 7. november 2003 i presidentpalasset. President Uribe sa: «Jeg er svært takknemlig for alt dere gjør og for den type borgere dere skaper. På vegne av regjeringen ber jeg dere akseptere min støtte, mitt bifall og min takknemlighet.»
«President Uribe er en god mann, en ærlig mann, en familiemann,» sier eldste Costa.
Kirkens politisk nøytrale standpunkt gjør det klart at «våre formål er religiøse og humanitære, ikke politiske,» fortsetter eldste Costa. «Når noen trenger en rullestol, spør vi ikke etter politisk eller religiøs preferanse. Og vi lærer medlemmene at de skal være gode borgere i landet, respektere lovene, stemme og bidra positivt.»
«En levende profet har lovet oss at hvis vi gjør vår del, vil det skje forandringer i Colombia,» sier eldste Roberto García. «Vi arbeider for og ber om dette. Og vi ber for landets ledere.»
Kirkens medlemmer i Colombia står på hellige steder – i sine hjem, sitt tempel, sine møtehus, arbeidsplasser, skoler og sitt samfunn. Når de følger en levende profet, styrker sine familier og deler livets nødvendigheter med andre, hjelper de til med å helbrede og velsigne en såret nasjon.
MÅTTE FRED RÅDE
President Gordon B. Hinckley sa i tempelinnvielsesbønnen: «Vi nedkaller din guddommelige velvilje over nasjonen Colombia. Velsign folket og styresmaktene for deres vennlighet overfor dine tjenere. Måtte fred råde i landet og uro og konflikter opphøre. Måtte ditt verk rulle videre uten hindring, og måtte dine tjenere, som kommer med et fredens budskap, bli beskyttet og veiledet i sitt virke.» («Thy People Will Enter into Covenants with Thee», Church News, 1. mai, 1999, s. 10.)
ET FYRTÅRN SOM SPRER HÅP
Mennesker fra mange religioner erkjenner templets store innflytelse, der det står med det colombianske flagget heist. Álvaro Uribe Vélez, Colombias president, kaller templet «en fantastisk skatt i vår by og vår nasjon». Naboer sier de er glad for å bo i nærheten. De fleste prøver å holde sine boliger vakre så de passer inn sammen med templet.
«Hele byen har blitt bedre,» sier Carlos Vega, president for Bogotá Colombia El Dorado stav. «Vi føler større fred i byen og i våre hjem. Det er fremdeles vold, men vi merker den ikke så mye. Det er som om voldens skrik er stilnet. En profet sa at det ville bli slik, og det er det.»
«Templet gir oss en sterkere følelse av hva det betyr å være medlem av Kirken,» sier Carlos Ospina, president for Bogotá Colombia Ciudad Jardín stav. «Fordi folk vet om templet, er det lettere å snakke om evangeliet.»
«Templet er som et fyrtårn,» sier Roberto Rubio, tempelpresident. Han, begge rådgiverne og nesten alle tempelarbeiderne er innfødte colombianere. «Når medlemmene fester sitt blikk på templet, får de håp. Det er naturligvis vanskeligheter og utfordringer, men Herren letter deres byrde. Det kan være krig og ugudelighet rundt oss på alle kanter, men på grunn av templet kan vi føle fred og ro og glede oss over vår families og Herrens kjærlighet. Hva mer kan vi ønske?»
TIL TEMPLET
Fordi det er risikofylt å reise gjennom landlige strøk, reiser noen til templet med fly. Men de fleste har ingen annen mulighet enn å benytte landeveien. Noen bruker offentlige transportmidler. Andre reiser i busskonvoier som stavene har leid.
«Mange som kommer, er økonomisk fattige,» sier tempelpresident Robert Rubio, «men de er millionærer i ånden. En kvinne som nylig kom med bussen fra Pereira, er over 80 år gammel og ytterst fattig. Hun selger aviser og samler og selger gamle flasker for å komme til templet. Det er mange som henne.»
Álvaro Emiro og Maritza Ariza tok nylig med seg sine fem barn, i alderen ett til ti år, til templet. Først gikk de 40 minutter for å ta en buss. Etter en totimers-busstur kom de så til Barbosa, hvor de gikk på en buss fylt av medlemmer med Ismael Carreño, president for Barbosa gren, Duitama Colombia distrikt, som leder. Etter nok en busstur på nesten fem timer kom de frem til templet og ble beseglet som familie.
Medlemmer fra Cartagena (over) reiste nylig til templet i to busser, en reise på 20 timer hver vei. Blant de reisende var Johny San Juan, eldstenes quorumspresident; hans hustru, Everlides, Unge kvinners president, og deres tre barn. Fordi de hadde brukt tid på å fylle ut fire generasjoner av slektshistorien sin, ble deres datter, Estefanía, 12 år, døpt for noen av sine forfedre, og Johny og Everlides mottok begavelsen og ble beseglet på deres vegne.