VI ELSKER Å SE TEMPLET
Hironui Johnston, 16, og hans søster Merirani, 15, tilbringer mye tid ved Papeete Tahiti tempel.
De utfører ikke dåp for de døde, unntatt et par ganger hvert år. De er ikke engang inne i templet. De er på tempelområdet – de gjør ikke hagearbeid eller noe annet tjenesteprosjekt – de bare sitter der eller vandrer omkring. Men de ser alltid.
«Jeg elsker å se templet,» sier Merirani. «Vi har en mengde gode minner herfra.»
Hironui og Merirani drar til tempelområdet på grunn av det de føler der. Det er et sted der de kan komme seg vekk fra verden.
«Nabolaget vårt er ikke dårlig, men det er noen mindre bra ungdommer der,» sier Hironui. «Derfor er vi ofte her. Det føles så godt å være på tempelområdet.»
Noen ganger kommer hele familien, enten som en aktivitet på familiens hjemmeaften eller bare for å være der sammen.
«Noen ganger når vi ikke kommer overens, drar vi hit for å ordne opp i tingene igjen,» sier Hironui. Men selv når Johnstons ikke er ved templet, er templet en del av deres liv.
«Jeg tror vi har et bilde av templet i hvert rom hjemme,» sier Hironui. «Det er vakkert. Det minner oss på at familien kan være sammen for evig. Å se det hjelper oss å føle den samme fredelige ånd.»
En velsignet generasjon
Hironui og Merirani hører til den første generasjon tahitiske medlemmer som ikke vet hvordan det var på Tahiti uten templet, som nå er over 20 år gammelt.
Det kunne gjøre det lett for de unge å ta templet for gitt. Men mange av disse unge tahitiske siste-dagers-hellige overser det ikke. De ser på det. Det er en del av deres liv.
«Når jeg ser det, ønsker jeg å gå inn,» sier Wawona Auraa, 12 år, fra Tiapa menighet, Paea Tahiti stav. «Vi elsker templet.»
Men hva har gjort templet så viktig for en ny generasjon tahitiere? Svaret var innlysende etter å ha snakket med de unge i Wawona menighet. Disse unge menn og kvinner forstår templets velsignelser. De forstår at å være verdig til å komme inn i templet kan være til velsignelse for dem, at tempelordinanser kan bringe deres forfedre frelse og at tempelpakter kan forene deres familier for evig.
«Fordi vi vet at vi må være verdige for å komme inn der, lever vi slik at vi vet at vi kan komme dit,» sier Marvia Tauira, som ble født bare få måneder før templet ble innviet. «Det hjelper meg å leve riktig.»
«Det hjelper oss å forberede oss åndelig til å vende tilbake til vår himmelske Fader,» sier Tenaya Auraa, 14 år.
Å utføre dåp for de døde er spesielt for disse unge. Inntil de blir eldre, er dette den eneste tempelordinans de unge i Kirken kan utføre. Disse unge menn og kvinner ser på det som en velsignelse, ikke bare for dem selv, men også for andre.
«Ved å utføre dåp for de døde kan vi hjelpe noen av våre forfedre å motta frelsende ordinanser,» sier Mataitini Auraa, 18. «Det er en stor velsignelse å ha et tempel i nærheten.»
De unge i Paea Tahiti stav gleder seg til den dagen de kan dra til templet for å motta sin begavelse.
For Heifara Tauira, 18, som ser frem til å reise på misjon, er ikke den dagen langt unna. Han er spent, sier han, for i hele oppveksten har han lyttet til deres vitnesbyrd som har mottatt sin begavelse. «De virker så sterke i Kirken,» sier han. «Deres vitnesbyrd om templet er sterkt.»
Disse unge deler ikke bare en kjærlighet til templet, men de deler det samme håp – at de gjennom tempelpaktene kan være sammen med sin familie for evig.
«Templet kan forene vår familie,» sier Mahearii Tauira, 12. «Og vi kan være sammen for evig.»
De velsigner generasjoner
Templets velsignelser binder familier sammen gjennom generasjonene. Og kjærlighet til templet kan også føres videre fra en generasjon til den neste.
«Vi ser at våre foreldre reiser til templet,» sier Hironui. «Vi ser at de er verdige til å dra dit. Vi ser hvordan deres tilstedeværelse i templet er til velsignelse for oss, og vi velger å følge dem.»
Denne kjærligheten til templet, som begynte med foreldrene, har blitt ført videre til Hironui og Merirani. Og det vil ikke ende der. Deres handlinger kan føre den videre til neste generasjon.
«Jeg ønsker å få barn en dag,» sier Merirani. «Jeg ønsker å lære dem at templet er Herrens hus og at hvis vi er trofaste, kan vi være sammen for evig på grunn av templet.»
Templets velsignelser går begge veier. Denne generasjonen blir velsignet i dag. Når de vokser opp og utfører arbeidet for sine forfedre, strekker disse velsignelsene seg inn i fortiden. Og når denne generasjonen begynner å oppdra neste, vil disse velsignelsene strekke seg inn i fremtiden.
«Herren har gitt oss en virkelig velsignelse ved å bygge sitt hus i vårt land,» sier Merirani. «Men den største velsignelse er at våre forfedre og familier kan bli beseglet til hverandre gjennom tempelordinansene, og vi kan alle leve med vår Fader igjen. Jeg ville gjør hva som helst for den velsignelsen.»
«Det er mange grunner til at man skulle ha et ønske å reise til templet. Selv templets ytre bærer bud om dets dype åndelige formål. Dette kommer enda tydeligere til uttrykk innenfor templets vegger. Over tempeldøren står følgende hyllest: “Helliget Herren”. Når du går inn i et innviet tempel, er du i Herrens hus.»
President Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum: «Det hellige tempel», Lys over Norge, juni 1992, s. 14.