Kom, lytt til en profets røst

Gi aldri opp

Av President Thomas S. Monson

Førsterådgiver i Det første presidentskap

I likhet med noen av dere, vet jeg hvordan det er å være barn og bli skuffet og ydmyket. Da jeg var gutt, spilte jeg softball på skolelaget på barneskolen og ungdomsskolen. Det ble valgt to kapteiner, og disse valgte så ut de spillerne de ville ha med på laget. Naturligvis ble de beste spillerne valgt først, deretter de nestbeste og så videre. Å bli valgt ut i fjerde eller femte runde var ikke så ille, men å være blant de siste og bli plassert i en utkantposisjon, var fryktelig. Dette vet jeg, for jeg befant meg der.

Jeg ønsket inderlig at ballen aldri ville bli slått i min retning, for jeg ville helt sikkert miste den, løperne ville score og lagkameratene le.

Jeg husker som om det var i går, det øyeblikket da alt dette forandret seg. Kampen startet slik jeg har beskrevet: Jeg ble tatt ut sist. Jeg ruslet trist bortover mot høyre nederste banedel og så på at det andre laget fylte basene med løpere. To bommet på ballen og var ute. Plutselig fikk nestemann fulltreff. Jeg hørte til og med at han sa: «Dette blir en ”home run”.» Det var ydmykende, for ballen kom i min retning. Ville jeg klare å ta den? Jeg sprang dit jeg trodde ballen ville falle ned, ba en stille bønn mens jeg løp, og strakte meg frem med krummede hender. Jeg overrasket meg selv. Jeg fikk tak i ballen! Laget mitt vant.

Denne ene erfaringen styrket min selvtillit. Den ga meg ønske om å trene og førte meg fra å være den som sist ble uttatt, til å få virkelig betydning for laget.

Vi kan oppleve at vår selvtillit får en slik oppblomstring. Vi kan føle den samme stoltheten over en prestasjon. En formel med tre ord vil hjelpe oss: Gi aldri opp.

Fra en generalkonferansetale som ble holdt i oktober 2005.

Noe å tenke på

1. Hvorfor spilte president Monson bedre etter at han fanget inn ballen? Fikk han plutselig et større talent? Kunne han på noen måte ha fått den samme følelsen uten å ha lykkes så flott med å ta ballen?

2. Hva om du ikke klarer å gripe ballen når du har blitt uttatt som sistemann, eller at du kommer sist i mål etter et løp? Hvordan kan du da vite at du er en fin, verdifull person?

3. Hva er de virkelig viktige tingene i livet som du aldri skulle gi opp overfor?

4. Hvordan vil denne historien ha betydning for hva du gjør når det blir din tur til å ta ut et lag?