Spencer W. Kimball: En handlingens mann
President Kimball levde som han forkynte: «Det er ikke så mye hva vi vet som er det viktige, det er hva vi gjør og hva vi er.»
I 1981 sa eldste Robert D. Hales, daværende medlem av De syttis første quorum, om president Kimball: «Han er en handlingens mann, hvilket fremgår tydelig av et enkelt skilt på hans skrivepult, hvor det står: “Gjør det”.»1
Som Kirkens 12. president, fra desember 1973 til november 1985, oppmuntret denne «handlingens mann» de siste-dagers-hellige til å unngå selvtilfredshet og til å strekke seg mot nye høyder når det gjaldt evangeliet. «Vi må forlenge våre steg,» sa han.2 Han sa videre: «La oss huske at det er ikke så mye hva vi vet som er det viktige, det er hva vi gjør og hva vi er. Mesterens plan er et handlingsprogram, det gjelder etterlevelse, ikke bare kunnskap. Kunnskap er i seg selv ikke målet. Det er hvor rettskaffent vi lever og anvender kunnskapen i livet og hvordan vi bruker den til å hjelpe andre, som beskriver vår karakter.»3
Gjennom hele livet viste president Kimball sin forpliktelse til å etterleve evangeliet. Hans læresetninger viser på sin side praktiske så vel som inspirerende rettledning som kan hjelpe oss alle til å etterleve evangeliet mer fullstendig. Følgende eksempler er hentet fra Læresetninger fra Kirkens presidenter – Spencer W. Kimball, som er pensum for Det melkisedekske prestedømme og Hjelpeforeningen i 2007 på 26 språk, inkludert engelsk blindeskrift.
Bønn
En av de største prøvelser for Spencer W. Kimball var å miste sin mor, som døde da han var 11 år gammel. Han mintes at nyheten «kom som et lynnedslag. Jeg løp ut av huset og ut i haven for å være alene med min tåreflom. Ute av syns- og hørevidde, borte fra alle andre, hulket og gråt jeg … Mitt elleveårige hjerte syntes å ville briste.»
Men, selv i så ung alder visste Spencer hvilken trøst og fred bønn kunne gi. I denne sorgens tid skrev en venn av familien: «Mine barn gråt med [min hustru og meg] da vi hørte bønnene til lille Spencer og hvordan tapet av moren tynget hans lille hjerte så tungt, og likevel hvordan han tappert kjempet med sorgen og søkte trøst hos den eneste kilde.»4
Om bønn sa president Kimball: «Bønn er et så stort privilegium – ikke bare å tale til vår Fader i himmelen, men også å motta kjærlighet og inspirasjon fra ham. Når bønnen er avsluttet, trenger vi å lytte intenst – kanskje i flere minutter. Vi har bedt om råd og hjelp. Nå må vi være “stille og kjenne at [han er] Gud”. (Salme 46:11.)»5
«Å lære bønnens språk er en frydefull opplevelse som varer hele livet. Av og til vil ideene fylle vårt sinn når vi lytter etter å ha bedt. Av og til legger følelser bånd på oss. En roens ånd forsikrer oss om at alt vil bli vel. Men hvis vi har vært ærlige og oppriktige, vil vi alltid ha en god følelse – en varm følelse for vår Fader i himmelen, og vi vil føle at han elsker oss. Det har bedrøvet meg at enkelte av oss ikke har lært betydningen av den stillferdige, åndelige varme, for den vitner for oss om at våre bønner er blitt hørt. Og ettersom vår Fader i himmelen elsker oss endog mer enn vi gjør selv, betyr dette at vi kan stole på hans godhet og sette vår lit til ham. Det betyr at hvis vi fortsetter å be og leve slik vi skulle, da vil vår Faders hånd veilede og velsigne oss.»6
Skriftstudium
Som 14-åring hørte Spencer Kimball en tale der taleren spurte hvem i forsamlingen som hadde lest hele Bibelen. Bare noen få rakte opp hånden. Siden han ikke var en av de få, følte Spencer sterkt behov for å lese den hellige boken fra perm til perm, og han begynte samme kveld, i lyset fra en oljelampe. I løpet av ca. ett år hadde han nådd sitt mål om å lese hele Bibelen, en prestasjon som bidro til hans kjærlighet til skriftstudium for livet.7
President Kimball underviste ofte om skriftstudium. «Jeg ber oss alle ærlig å vurdere vår fremgang i studiet av Skriften. Det er vanlig å ha til vår disposisjon noen få skriftsteder som på en måte flyter rundt i vår bevissthet, og dermed innbille oss at vi vet ganske meget om evangeliet. På denne måten kan det å ha litt kunnskap virkelig være et problem. Jeg er overbevist om at hver enkelt av oss på et eller annet tidspunkt i vårt liv selv må oppdage Skriften, og ikke bare oppdage den én gang, men oppdage den på ny, om og om igjen.»8
«Jeg oppdager at når mitt forhold til Guddommen blir tilfeldig, og når det synes som om intet guddommelig øre hører og ingen guddommelig røst taler, er jeg langt, langt borte. Hvis jeg fordyper meg i Skriften, minsker avstanden og åndeligheten vender tilbake. Jeg oppdager at jeg elsker høyere dem som jeg må elske av hele mitt hjerte og mitt sinn og min styrke, og når jeg elsker dem høyere, er det lettere å følge deres veiledning.»9
Ærbødighet
Under et besøk til et Kirkens møtehus oppdaget president Kimball noen papirhåndklær på gulvet på toalettet. Han kastet dem og rengjorde deretter servanten. En lokal leder ble så imponert over dette eksemplet på omtanke og respekt at han fulgte opp med å lære andre å vise større respekt for Kirkens bygninger og andre hellige ting.10
President Kimball sa:
«Ofte stimler Kirkens medlemmer sammen i kirkesalen både før og etter møtene for å hilse på hverandre. Noe som kan synes som uærbødighet, skyldes noe så harmløst som at vi er et vennlig folkeferd, og at sabbaten er et beleilig tidspunkt til å snakke med hverandre, skape felleskapsfølelse og treffe nye mennesker. Foreldrene skulle være et godt eksempel for sine barn ved å henlegge samtalene til gangen eller andre steder utenfor møtesalen før eller etter møtene. Etter et møte kan foreldrene bidra til å bringe møtets ånd inn i hjemmet ved å drøfte en tanke, et musikknummer eller en annen positiv side ved møtet sammen med sine barn hjemme.»11
«Vi må huske at ærbødighet ikke er en dyster, forbigående oppførsel vi legger oss til på søndag. Sann ærbødighet innebærer lykke, så vel som kjærlighet, respekt, takknemlighet og gudsfrykt. Den er en dyd som skulle utgjøre en del av vår livsstil. Faktisk skulle de siste-dagers-hellige være det mest ærbødige folk på hele jorden.»12
Hengivenhet for Frelseren
Sist i 1940-årene fikk eldste Spencer W. Kimball, som hadde vært apostel siden 1943, en rekke hjerteanfall. I rekonvalesenstiden bodde han hos venner i New Mexico. I en artikkel i Kirkens tidsskrifter fortelles det om en hendelse som fant sted mens han var der.
«En morgen under dette rekreasjonsoppholdet ble det oppdaget at eldste Kimballs seng var tom. Vennene hans tenkte at han hadde tatt seg en liten morgentur og ville være tilbake til frokost, så de fortsatte med arbeidet sitt. Men da han ikke var kommet tilbake innen klokken ti, begynte de å bli bekymret. En leteaksjon ble satt i gang.
Han ble endelig funnet mange kilometer unna under en furu. Bibelen hans lå ved siden av ham, oppslått på det siste kapitlet av Johannes’ evangelium. Han hadde lukket øynene, og da letemannskapet kom bort til ham, satt han like stille som da de først fikk øye på ham.
Men han våknet av de forskrekkede stemmene, og da han løftet hodet, kunne de se spor etter tårer på kinnene hans. Som svar på spørsmålene deres sa han: ”[For fem] år siden i dag ble jeg kalt til en Herren Jesu Kristi apostel, og jeg ønsket bare å tilbringe dagen med ham som jeg vitner om.»13
Som et spesielt vitne om Kristus bar president Kimball vitnesbyrd når han underviste om Frelseren.
«Å, jeg elsker Herren Jesus Kristus,» sa han. Jeg håper jeg kan vise ham og gi uttrykk for min oppriktighet og hengivenhet. Jeg ønsker å være nær ham. Jeg ønsker å være som ham, og jeg ber om at Herren vil hjelpe oss alle så vi kan være slik han sa til sine nephittiske disipler: “Derfor, hva slags menn burde dere være?” Så besvarte han sitt eget spørsmål: ”Likesom jeg er” (3. Nephi 27:27).»14
«Når vi tenker på vår Herre Jesu Kristi store offer og de lidelser han utholdt for oss, ville vi være utakknemlige hvis vi ikke satte pris på dette så langt det står i vår makt. Han led og døde for oss, men hvis vi ikke omvender oss, er all hans kval og smerte forgjeves.»15
«Jo bedre vi forstår hva som virkelig fant sted da Jesus fra Nasaret var i Getsemane og på Golgata, jo klarere vil vi kunne innse viktigheten av oppofrelse og uselviskhet i vårt liv.»16
Tjen andre
En ung mor og hennes to år gamle datter hadde blitt forsinket på en flyplass på grunn av dårlig vær, og hun hadde stått i lange køer i timevis for å prøve å få et fly hjem. Barnet var trett og sutrete, men moren, som var gravid og i fare for å abortere, løftet henne ikke opp. En lege hadde rådet moren til å unngå å løfte på toåringen med mindre det var absolutt nødvendig. Kvinnen hørte mishags-ytringer fra folk rundt seg da hun skjøv den gråtende datteren foran seg i køen med foten. Ingen tilbød seg å hjelpe. Men så, mintes kvinnen senere, «var det en som kom bort til oss og sa med et vennlig smil: “Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe Dem?” Med et takknemlig sukk tok jeg imot hans tilbud. Han løftet min gråtende lille datter opp fra det kalde gulvet og holdt henne kjærlig inntil seg mens han klappet henne forsiktig på ryggen. Han spurte om hun kunne tygge tyggegummi. Da hun hadde roet seg, bar han henne med seg og sa vennlig til de andre i køen foran meg at jeg trengte deres hjelp. De lot til å være enige i det, og deretter gikk han bort til skranken [foran køen] og ordnet det slik at jeg kom med et fly som skulle gå ganske snart. Han ble med oss bort til en benk, hvor vi snakket sammen en liten stund til han var forvisset om at jeg ville klare meg. Så gikk han sin vei. Omkring en uke senere så jeg et bilde av apostel Spencer W. Kimball og gjenkjente ham som den fremmede på flyplassen.»17
Med sine mange eksempler på tjeneste for andre som viste hans trofasthet mot dette prinsippet, underviste president Kimball oss:
«Gud er oppmerksom på oss, og han våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre i riket. Kirkens medlemmer trenger hverandres styrke, støtte og lederskap i et samfunn av troende som en enklave av disipler. I Lære og pakter leser vi om hvor viktig det er å “… styrke de svake, løfte de hengende hender og gi kraft til de vaklende knær”. (L&P 81:5). Svært ofte består vår tjeneste i enkel oppmuntring eller i at vi gir praktisk hjelp med praktiske oppgaver, men hvilke herlige konsekvenser kan ikke praktiske gjerninger og små, men vel overveide handlinger føre til!»18
«Vårt liv blir mer meningsfylt og bedre når vi tjener andre og forbereder oss på et liv i en bedre verden. Det er ved å tjene at vi lærer hvordan vi skal tjene. Våre gjerninger hjelper ikke bare våre medmennesker når vi tjener dem, men det setter våre egne problemer i et nytt perspektiv. Når vi er mer opptatt med andre, får vi mindre tid til å være opptatt med oss selv! Og midt i tjenestens mirakel har vi Jesu løfte om at vi ved å miste oss selv, vil finne oss selv! [Se Matteus 10:39.]
Ikke bare “finner” vi oss selv i den betydning at vi anerkjenner guddommelig veiledning i livet, men jo mer vi tjener våre medmennesker på riktig måte, jo mer foredler vi vår sjel. Vi blir mer betydningsfulle når vi tjener andre. Det blir i sannhet lettere å finne seg selv fordi det da blir så mye mer av oss å finne!»19
Hvordan dele evangeliet med andre
I en hotellrestaurant i Quito, Ecuador, satt eldste Spencer W. Kimball i De tolv apostlers quorum sammen med noen andre, deriblant fire misjonærer. Etter å ha bestilt brød og melk, spurte eldste Kimball om kelneren hadde barn. Han svarte at han hadde en sønn. Eldste Kimball sa: «Brød og melk vil gjøre ham sunn og sterk, men han vil bli enda sunnere og sterkere hvis du gir ham den maten disse unge mennene kan gi.» Kelneren syntes å være i villrede om hvordan han skulle forstå dette. Da opplyste eldste Kimball at de unge mennene han refererte til, var misjonærer og at de forkynte Jesu Kristi evangelium. Kelneren sa at han ville være interessert i å høre hva de forkynte.20
President Kimball, som var en handlingens mann når det gjaldt misjonærarbeid, sa:
«Jeg føler at Herren på en svært naturlig måte har plassert mange personer blant våre venner og bekjente som er rede til å komme inn i hans kirke. Vi ber dere om ved bønnens hjelp å identifisere slike personer og så be Herren hjelpe dere å presentere evangeliet for dem.»21
«Det er en åndelig opplevelse å gjøre misjonærarbeid, å gi henvisninger, å følge misjonærene når de underviser. Det er spennende og givende. Timene, innsatsen, undringen – alt er verdt det om så bare én sjel vil omvende seg, tror og ønsker å bli døpt.»22
«Brødre og søstre, jeg undres på om vi gjør alt vi kan. Er vi rolige og tilfredse når det gjelder vårt oppdrag om å undervise andre i evangeliet? Er vi beredt til å forlenge våre steg? Til å utvide vårt synsfelt?»23
Kjærlighet og åndelighet i familien
President Kimball var en kjærlig far. Hans sønn Edward sa: «Min far var alltid svært glad i oss. Jeg visste at han elsket meg.» Edward mintes en anledning da både han og hans far var tilstede under en høytidelig forsamling i Salt Lake tempel: «Det var tusenvis av menn tilstede. Ved avslutningen av møtet fikk min far øye på meg da jeg sang i et kor. På veien ut kom han bort til meg, omfavnet meg og kysset meg.»24
I et vitnesbyrd som kom fra dypet av hans hjerte, sa president Kimball:
«Hvor lenge er det siden du sist tok dine barn – uansett hvor gamle de er – i dine armer og fortalte dem at du er glad i dem og gleder deg over at de kan tilhøre deg i all evighet?»25
«Gud er vår Fader. Han elsker oss. Han bruker mye energi på å forsøke å lære oss opp, og vi skulle følge hans eksempel og elske våre barn inderlig og oppdra dem i rettferdighet.»26
«Et ekte siste-dagers-hellig hjem er en havn mot livets stormer og kamper. Vi oppnår åndelighet ved daglig bønn, skriftstudium, samtaler om evangeliet i hjemmet og lignende aktiviteter, hjemmeaften, familieråd, ved å arbeide og leke sammen, ved å hjelpe hverandre og ved å dele evangeliet med mennesker rundt oss. Vi oppnår også åndelighet ved å være tålmodige og vennlige og ved å tilgi hverandre og anvende evangeliets prinsipper i familien. Hjemmet er det sted hvor vi vokser i den rettferdighet som evangeliet forkynner, fordi vi lærer og etterlever evangeliets sannheter sammen.»27
«Alt jeg gjøre må»
President Kimballs liv og læresetninger påminner oss om viktigheten av å sette vår kunnskap om evangeliet ut i handling, og vi finner en ytterligere påminnelse i en liten, men betydningsfull forandring han foretok i en elsket Primær-sang: «Jeg er Guds kjære barn» (Salmer, nr. 187). Da den opprinnelig ble skrevet i 1957, sluttet sangen med disse ordene: «Lær meg alt som jeg må vite så himlen kan bli mitt hjem.» En tid senere foreslo eldste Kimball, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, å forandre ett ord i den siste linjen. Nå slutter sangen slik: «Lær meg alt jeg gjøre må så himlen blir mitt hjem.»28
Denne teksten er en vakker oppsummering av president Kimballs liv og læresetninger. Ved ord og eksempel lærte han oss hva vi må gjøre for å kunne leve sammen med vår himmelske Fader en gang. Hvis vi vil følge en slik kurs ved å etterleve evangeliet – å gjøre alt vi må gjøre – har vi dette løftet fra president Kimball: «Lykkens skattkammer står ulåst for dem som etterlever Jesu Kristi evangelium i all dets renhet og enkelhet … De som vil være sikre på å bli lykkelige, som vil være forvisset om at deres liv her blir vellykket og at de siden hen blir opphøyet og arver evig liv, er de mennesker som planlegger å leve sitt liv i fullstendig harmoni med Jesu Kristi evangelium – og deretter konsekvent følger den kurs de har stukket ut.»29