«Pappa, jeg er stolt av deg!»
Siden min hustru og jeg ikke kjente til noen skole i Madrid som drives av medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og fordi vi ønsket at våre barn skulle få en religiøs utdannelse, meldte vi dem inn på en skole i regi av et annet trossamfunn. Siden våre barn var de eneste medlemmer av vår Kirke på denne skolen, håpet vi at de ikke ville bli gjenstand for religiøs diskriminering.
En dag i oktober 1999 kom vår sønn, Pablo, som var 16 år på den tiden, med en invitasjon fra skolen til å være med på en forelesning og diskusjon med temaet «Religiøse sekter: Mormonismen». Forelesningen skulle være ved en ansett autoritet som var kjent for å ha viet store deler av sitt liv til studier av religioner, og i særdeleshet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Jeg fryktet at det ville bli gitt et unøyaktig inntrykk av vår religion, og tok kontakt med stavspresidenten vår og informerte ham om møtet. Han noterte seg dato og tidspunkt og ba meg snakke med Kirkens avdeling for informasjon og samfunnskontakt for å høre om en representant kunne være tilstede og svare på eventuelle spørsmål.
Da dagen kom, gikk min hustru, min sønn og jeg til skolen. Salen hvor forelesningen skulle holdes, hadde plass til 500. Så snart vi hadde funnet plassene våre, så vi etter eventuelle andre medlemmer av Kirken som kunne befinne seg i den store mengden som strømmet inn. Snart oppdaget vi bror Quirce fra Informasjonsavdelingen. Han vinket vennlig til oss fra den andre siden av salen.
Møtet begynte, og undervisningslederen introduserte taleren, hyllet ham og ga en utfyllende oversikt over universiteter han hadde studert ved, både akademiske og kirkerelaterte. Taleren innledet sin tale med en kort oppsummering av kristendommen fra Jesus Kristus og hans apostlers tid og frem til året 1830, da verden for første gang begynte å høre om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som ble organisert i Amerika.
Taleren var ikke så altfor nøye i sin verdsettelse av vår tro. Han hadde åpenbart lest mange av våre bøker, for han siterte hyppig vers fra Mormons bok og Lære og pakter. Han leste også mye fra profeten Joseph Smiths beretning om Det første syn. Det viste seg at hans hensikt var å lede tilhørerne til den slutning at hvis mormonismen virkelig var en sekt, slik han mente, var den ikke blant de farligste.
Jeg noterte meg alt jeg mente var feil, slik som da han sa at mormonene ikke var kristne og at Joseph Smith kopierte Mormons bok fra en gammel amerikansk roman. Forelesningen var meget detaljert og varte i over 90 minutter, hvoretter salen brøt ut i kraftig applaus.
Da applausen ga seg og diskusjonsperioden begynte, var den første som reiste seg, bror Quirce, som presenterte seg som et medlem av Kirken. Han forklarte hvordan Joseph Smith hadde kommet i besittelse av gullplatene og hvilket bidrag han hadde gitt som gjenopprettelsens profet.
Mens jeg lyttet til bror Quirce, følte jeg trang til å reise meg jeg også og oppklare visse begreper så alle tilstedeværende kunne få vite sannheten om vår lære og tro.
Da jeg fortalte familien at jeg ville si noe, ble Pablo redd og sa: «Nei, pappa, vær så snill. Ikke si noe, for alle her kjenner meg, og jeg kan få problemer med lærerne.» Jeg syntes det var feigt av meg å la bror Quirce være den eneste til å si noe, men jeg ønsket ikke at min sønn skulle få problemer, så for øyeblikket forholdt jeg meg taus. Men etter hvert som tiden gikk, kunne jeg sterkere og sterkere føle Åndens tilskyndelse.
Igjen fortalte jeg familien hva jeg følte, og min sønn fortsatte å motsette seg at jeg skulle reise meg. Til slutt kunne jeg ikke lenger motstå Åndens tilskyndelse. Jeg reiste meg langsomt og gikk rundt bakre del av auditoriet for å slutte meg til bror Quirce. En overrasket mumling lød fra publikum: «Der er det enda en mormon.»
Da bror Quirce sluttet sitt innlegg, stakk jeg hånden i lommen for å hente frem notatene jeg hadde skrevet, men til min overraskelse var lommen tom. Jeg hadde lagt dem igjen i stolen. I dette øyeblikk ble det min tur.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Alt jeg hadde tenkt å si, var borte fra hukommelsen. Jeg innledet med å si at jeg hadde blitt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige for 26 år siden, og at jeg visste at den var den eneste sanne kirke på jorden, at Jesus Kristus hadde gjenopprettet den gjennom profeten Joseph Smith, at Jesus er Guds Sønn – vår Frelser og Forløser.
Jeg husker ikke hvor lenge jeg talte eller alt jeg sa. Jeg husker bare at stillheten var overveldende og at jeg kunne føle 500 hundre par øyne stirre på meg. Da jeg avsluttet, takket jeg de tilstedeværende for at de hadde gitt meg anledning til å gi uttrykk for min tro, deretter snudde jeg meg og forlot salen. Jeg følte fred, men bena skalv.
Da møtet var slutt og jeg igjen kunne slutte meg til familien, kom min sønn bort til meg og sa: «Pappa, du gjorde det eneste riktige. Du bar et fint vitnesbyrd, og du talte med makt og myndighet. Pappa, jeg er stolt av deg!»
Pablo visste at han kunne få problemer på skolen på grunn av det jeg hadde gjort, men det var viktigere for ham å vite at hans far har et vitnesbyrd som han er villig til å stå frem for.