For å bli oppløftet og glede seg sammen

Av A. Roger Merrill

Søndagsskolens generalpresident

Vær vennlig å tenke over følgende spørsmål og Skriftenes svar:

Hva var det som ødela Gadiantonrøverne?

«Og det skjedde at lamanittene jaktet på Gadiantons røverbande, og de forkynte Guds ord blant de mest ugudelige av dem, så denne røverbanden ble helt utryddet blant lamanittene» (Helaman 6:37).

Hva kan beskytte oss mot fristelse og den ondes gloende piler?

«Alle som ville lytte til Guds ord og holde fast ved det, skulle aldri gå til grunne. Heller ikke kunne motstanderens fristelser og brennende piler overmanne dem, gjøre dem blinde eller lede dem bort til fortapelse» (1. Nephi 15:24).

Hva påvirker vårt sinn med større kraft enn trusler om død og krig?

«Og da forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem – derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft» (Alma 31:5).

Hva vil få oss til å fryde oss sammen?

«Derfor, den som taler og den som mottar, forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen» (L&P 50:22).

Det er interessant at svaret på alle disse spørsmålene er det samme: Det er kraften i Guds ord. Det er dette som vil gjøre oss i stand til å beskytte våre barn og overvinne de siste dagers store utfordringer – personlig, i familien og i verden.

Hvordan oppnår vi så de velsignelser som er tilgjengelige for oss gjennom Guds ords kraft? Personlig studium er med sikkerhet det grunnleggende. Men vi oppnår også større kraft når vi lærer og mottar ordet ved Ånden. Det er slik vi «blir oppløftet og gleder oss sammen».

Motta ved Ånden

Selv om det med rette fokuseres på lærerens rolle når det gjelder undervisning i evangeliet, må vi også se grundig på vår egen rolle som mottakere av lærdommen.

En søndag for noen år siden, mens jeg var områdesytti, reiste den lokale misjonspresidenten og jeg sammen for å avholde møter med forskjellige grupper. Da vi kom til det siste møtet, var vi begge slitne. Vi hadde allerede kjørt 480 kilometer og talt flere ganger. Vi innledet møtet og fulgte den samme dagsorden som vi hadde brukt på de andre møtene.

Men, mens vi snakket skjedde noe vidunderlig. Ånden ble sterkere, og undervisningen og læreprosessen steg til et høyere plan som vedvarte gjennom hele møtet. Vi sa senere til hverandre: «Det var fantastisk. Det var dagens beste møte!»

Hva er forskjellen? Det skyldtes ikke noe vi gjorde. Vi hadde ikke plutselig blitt mer intelligente, veltalende eller åndelige. Om det kunne sies å være noe, var det faktisk at vi var nokså medtatte etter dagens gjøremål. Emnet vi talte om, var det samme som på de andre møtene.

Mens vi snakket om det, gikk det opp for oss at de tilstedeværende på det siste møtet var mer ydmyke og åndelig forberedt. Følgelig var de mer åpne og ivrige etter å motta ordet, og Herren kunne bruke oss mer effektivt som talerør til å velsigne dem. At møtet ble så vellykket, skyldtes langt mer dem enn oss.

Jeg har senere funnet utallige eksempler på dette prinsippet i handling. Ingen steder fremkommer dette mer dramatisk enn i Herrens jordiske virke. I Matteus leser vi at da Frelseren «kom til sitt hjemsted … gjorde [han] ikke mange kraftige gjerninger der, på grunn av deres vantro» (Matteus 13:54, 58). Vi kan nesten høre Moroni si i bakgrunnen: «Jeg ber dere innstendig om ikke å fornekte Guds kraft, for han virker med kraft i forhold til menneskenes barns tro – den samme i dag og i morgen og for evig» (Moroni 10:7, uthevelse tilføyd).

Nå vil jeg be dere tenke over hva dette prinsippet har å si for deres egen evne til å få åndelige erfaringer når dere er tilstede i en klasse eller et nadverdsmøte på søndager. Hvilken rolle har du når det gjelder å skape en atmosfære hvor Ånden kan undervise deg om ting du trenger å vite? Hvis du opplever at en klasse eller et nadverdsmøte i kirken er kjedelig, sier da det mer om læreren – eller om deg?

Overvei svaret president Spencer W. Kimball (1895-1985) ga da han ble spurt: «Hva gjør du hvis du tar deg i å synes at et nadverdsmøte er kjedelig?» President Kimball tenkte seg om et øyeblikk, og svarte: «Jeg vet ikke, jeg har aldri vært på et.»¹ I sin mangeårige erfaring i Kirken hadde president Kimball utvilsomt vært på mange møter hvor folk hadde lest talene sine, snakket med monoton stemme eller gitt reisebeskrivelser istedenfor å forkynne lære. Men høyst sannsynlig ville president Kimball lære oss at han ikke gikk til nadverdsmøtet for å bli underholdt. Han gikk dit for å tilbe Herren, fornye sine pakter og bli undervist fra det høye. Hvis han gikk dit med et åpent sinn, et ønske om å bli «næret ved Guds gode ord» (Moroni 6:4), og en bønn – snarere enn fordømmelse – for talerne, ville Ånden fortelle ham hva han trengte å gjøre for å bli en mer effektiv og trofast disippel. President Kimball lærte oss prinsippet om å lære ved Ånden.

I Lære og pakter lærer herren oss om både å undervise og lære ved Ånden.

«Sannelig sier jeg dere, den som er ordinert av meg og blir sendt ut for å forkynne sannhetens ord ved Trøsteren i sannhetens Ånd, forkynner han det ved sannhetens Ånd, eller på noen annen måte?

Og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud.

Og videre, den som mottar sannhetens ord, mottar han det ved sannhetens Ånd, eller på noen annen måte?

Og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud.

Derfor, hva er så grunnen til at dere ikke kan innse og forstå at den som mottar ordet ved sannhetens Ånd, mottar det slik som sannhetens Ånd taler?

Derfor, den som taler og den som mottar, forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen» (L&P 50:17-22).

Legg merke til at han sier at hvis vi taler eller mottar på noen annen måte enn ved Ånden, er det ikke av Gud. Bare Ånden kjenner alle våre tanker, følelser og behov. Bare han kan kommunisere spesielt og individuelt til hver av oss det vi trenger å vite, basert på Guds fullkomne visdom.

Som mottagere skulle vi ikke forvente stadig å bli underholdt, følelsesmessig stimulert eller få alt inn med skje. Vi skulle aktivt, ydmykt forberede oss for og søke konkret inspirasjon fra Ånden som hjelp til å møte de spesielle utfordringene vi får. Om klasselæreren har 20 års erfaring eller han er rørlegger og fersk konvertitt og aldri har undervist en klasse før, skulle ha liten betydning for kvaliteten på det vi tilegner oss. Peter var fisker, Joseph Smith hadde ikke mer enn 3 års skolegang. Det er fra Ånden vi skulle søke inspirasjon, og vår evne til å motta Ånden beror helt og holdent på oss selv.

Søk og still spørsmål

Hvordan går vi så frem for å søke og motta ved Ånden? La meg foreslå to ting: Akseptere at vi har ansvar for å lære, og stille spørsmål i tro.

Det første forslaget er hentet fra Alma: «Hvis dere vil våkne opp og anstrenge deres evner, ja, prøve mine ord og utøve tro i den minste grad, ja, selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro, la dette ønske virke i dere inntil dere tror så mye at dere kan gi plass for en del av mine ord» (Alma 32:27).

Vi kan ikke ta lett på det å lære evangeliet, og forvente å oppnå ordets kraft. Vi må «våkne opp og anstrenge [våre] evner». Vi må «prøve [Hans] ord». Vi må utøve tro. Vi må ønske å tro. Vi må «la dette ønske virke i [oss]» og «gi plass for en del av [Hans] ord». Legg merke til at Alma ikke beskriver den holdning at en lærer kommer på søndager for å underholde deg. Han lærer oss at vi må påta oss ansvaret for vår egen læring og gjøre det i tro hvis vi skal forvente å motta ordets kraft.

Det andre forslaget er hentet fra Jakobs brev – fra de hellige ordene som inspirerte Joseph Smith til å gå ut i den hellige lund:

«Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.

Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden» (Jakobs brev 1:5-6).

Herren instruerer oss stadig om å be, søke og banke på, med det guddommelige løfte at vi skal motta, finne og få åpenbaringens dører åpnet for oss. Å stille spørsmål i tro er det mønster Herren fastsatte for oss til å innby til Åndens veiledning. Tenk over noen av de mange spørsmålene Joseph hadde i tankene da han leste Jakobs ord:

«Midt i denne ordstrid og meningsbrytning sa jeg ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre? Hvilken av alle disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det?» (Joseph Smith – Historie 1:10).

Jakobs ord kom med «kraft inn i [Josephs] hjerte» (Joseph Smith – Historie 1:12) fordi han hadde spørsmål i sitt hjerte.

Hva slags spørsmål kan vi så passende stille? Tenk deg at dere skal gjennomgå en Søndagsskole-leksjon om disse versene fra Jakobs brev. Mens du forbereder deg til klassen – eller om du tenker på disse versene i klasseperioden – kan du grunne på spørsmål som disse:

Hvem var Jakob? Hvilke spørsmål eller omstendigheter fremkalte dette spesielle skriftstedet?
Hva er visdom?
Hva vil det si å «be i tro»?
Er det mulig å spørre om ting jeg ikke forstår, og likevel spørre «uten å tvile»? Hva vil det si å «tvile»? Når og hvorfor tviler jeg? Hvilke valg kan jeg ta for å sikre at jeg ikke tviler?
I hvilke situasjoner har jeg følt at jeg har «drevet» og blitt «kastet»? Hva kan jeg lære av disse situasjonene som kan hjelpe meg å be i tro?
Hvilke læresetninger eller prinsipper forkynnes i disse versene? Hvor ellers i Skriftene forkynnes disse prinsippene?
Hvordan knyttes disse prinsippene til Frelserens liv og misjon? Hvordan kan de hjelpe meg å komme nærmere ham?
Hvordan kan disse prinsippene hjelpe meg eller mine kjære å håndtere de spesielle utfordringene og anledningene vi har?

Når vi gjør vår del for å stille inspirerte spørsmål og oppriktig søke veiledning i livet, innbyr vi Ånden til å undervise oss ved ordets kraft.

Undervise ved Ånden

Herren har sagt at så vel som å motta ved Ånden, må vi også undervise ved Ånden. Hva betyr så det?

Du har kanskje sett (eller til og med selv vært) en som går nedover gangen for å undervise en klasse, kikke på boken og si: «Jeg har ikke hatt tid til å forberede leksen. Jeg er nødt til å undervise ved Ånden.» Eller kanskje du har sett (eller vært) en som har brukt uker på å forberede en leksjon, komplett med utførlige utdelingsark, mange visuelle hjelpemidler og et ord-for-ord-manuskript som han eller hun har tenkt å «undervise fra ved Ånden».

Jeg formoder at ingen av disse fremgangsmåtene er hva Herren har tenkt seg.

Standarden på undervisning over hele Kirken er fremsatt i Skriftene og underbygget i heftet Forkynn mitt evangelium. Vi blir befalt: «Søk først å erholde [Herrens] ord» (L&P 11:21) – med andre ord forberede oss grundig ved å studere, adspørre og søke svar på konkrete spørsmål, og lage en undervisningsplan. Vi blir bedt om å være fullstendig åpen for Åndens veiledning med hensyn til hva vi skulle si og gjøre i den aktuelle undervisningssituasjonen.

I et overført verdensomspennende opplæringsmøte for ledere nylig siterte president Gordon B. Hinckley følgende vers fra Lære og pakter:

«Vær heller ikke bekymret på forhånd for hva dere skal si, men samle til enhver tid livets ord i deres sinn, og det skal bli gitt dere i samme stund den del som skal bli tildelt enhver» (L&P 84:85).

Han bemerket videre: «Dette er Herrens råd. Det kan ikke ustraffet skyves til side.»²

Vi trenger å «samle til enhver tid livets ord i [vårt] sinn» – det vil si å lese, studere, adspørre Herren og forberede oss – og til å stole på at Ånden vil gi oss «i samme stund den del som skal bli tildelt enhver». Dette gjelder enten vi underviser en klasse eller holder tale på nadverdsmøtet eller på stavskonferansen. Men det er én prinsipiell forskjell: En lærer vil neppe holde tale i et klasserom, og en taler ville ikke lede en diskusjon på et nadverdsmøte eller på søndagens møte av en stavs- eller distriktskonferanse.

I klasserommet vil undervisning ved Ånden i det alt vesentlige skape en atmosfære hvor Ånden kan dvele, og fremme inspirerte spørsmål så vi kan «lære hverandre rikets lære» (L&P 88:77).

Som eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum har sagt om klasseromsundervisning: «Hold aldri, og jeg mener aldri, en forelesning uten elevdeltakelse. Et “snakkende hode” er den svakeste form for undervisning … Sørg for rikelig deltakelse, for når en elev bruker sin handlefrihet på denne måten, blir Den hellige ånd i stand til å veilede. Det hjelper dessuten eleven å huske budskapet. Når elevene setter ord på sannhetene, blir de bekreftet i deres sjel og deres personlige vitnesbyrd blir styrket.»³

Undervisningen i hjemmet skulle også skje ved Ånden. Selv om vi har noen faste, strukturerte undervisningsstunder, som familiens skriftstudium og familiens hjemmeaften, skjer undervisning som oftest i uventede undervisningsøyeblikk og ved eksempel. Også her gjelder prinsippet: Foreldre skulle «samle til enhver tid livets ord» så de vil være forberedt og åpne for Ånden i undervisningsøyeblikk.

Når vi følger Herrens plan med hensyn til å undervise og motta ved Ånden, blir vi i sannhet «oppbygget og [kan] fryde oss sammen» – i vår egen familie og også i Guds store familie.