En spesiell leder
Jeg vil med takknemlighet alltid huske en spesiell leder som forandret mitt liv til det bedre. Da jeg møtte henne, hadde jeg få venner. Jeg var ikke særlig meddelsom og pleide ikke smile til folk. Jeg deltok ikke i Seminar eller andre aktiviteter. Faktum er at jeg bare gikk i kirken på søndager. Og selv da vandret tankene når jeg var i Unge kvinners klasse. Noen av pikene prøvde å få meg med, men jeg trakk meg bort fra dem.
Da denne lederen i begynnelsen forsøkte å komme innpå meg, hadde hun ikke særlig hell med seg. Til å begynne med visste jeg ikke engang hva hun het. Så ga hun meg en oppgave og begynte å forvente noe av meg. Jeg aksepterte ansvarsoppgaven bare fordi jeg ikke visste hvordan jeg kunne avslå. Så, før jeg visste ordet av det, begynte hun å bli min venn. Jeg begynte mer og mer iherdig å ivareta kallet mitt, og jeg begynte å følge med i klassen. Jeg begynte til og med å delta i Seminar og andre aktiviteter i kirken. Jeg fikk også venner blant de unge i menigheten. Snart var evangeliet blitt en viktig del av mitt liv.
Hvem satte igang alle disse forandringene i mitt liv? Det var min leder. Når jeg nå ser inn i øynene hennes, føler jeg enorm kjærlighet og takk-nemlighet. Jeg er takknemlig til min himmelske Fader for anledningen til å ha en så spesiell leder. Jeg er takknemlig for at hun forberedte meg og var sammen med meg den dagen jeg mottok min begavelse i São Paulo Brasil tempel. Jeg er takknemlig for hennes forbilledlige kjærlighet, en kjærlighet jeg prøver å anvende i mitt eget liv.
Nå da jeg selv er en leder i Unge kvinner i menigheten, håper jeg at jeg kan gjøre for mine unge kvinner bare litt av det hun gjorde for meg.