Hennes mors sang
«Pris Herren med sang» (L&p 136:28).
Susan våknet brått. Hva var den lyden? Hun lyttet nøye. Vinden ulte i eukalyptustrærne og slengte frøbelger ned på taket over soverommet hennes. Når de falt hørtes det ut som styrtregn, og det hadde vekket henne.
Susan sukket. Familien hadde nettopp flyttet til dette huset, og hun var ikke vant til alle de nye lydene. Det hjalp ikke at Susan nå sov alene. I det gamle huset hadde hun delt rom med storesøsteren.
Hun dro dynen oppunder haken idet en ny byge med frøbelger traff taket. Hun var redd og ensom, og hun innså at hun savnet pappa. Susans far var offiser i Forsvaret. Han var ute på øvelse. Selv om han ikke var i fare, ble Susan plutselig fryktelig redd. Hva om pappa en dag ble sendt i krig og ble drept? Hun hadde ikke lyst til å vokse opp uten en far. Hun trengte ham.
Tårene presset på, og Susan visste at hun trengte hjelp til å bli kvitt sin voksende frykt. Hennes søster var ikke i nærheten, men hun visste at Jesus og vår himmelske Fader alltid var det.
Susan samlet mot, og til slutt smatt hun ut fra dynen og knelte ned ved sengen. Hun ba sin himmelske Fader hjelpe henne å bli kvitt frykten.
Da hørte Susan noe. Det var mykere enn raslingen på taket. Det var morens stemme, og hun sang. Mens moren gikk gjennom huset, fullførte de siste gjøremålene og gjorde seg klar til å legge seg, sang hun.
Susans mor hadde en nydelig stemme og sang ofte, men dette var den vakreste sangen Susan noensinne hadde hørt henne synge. Selv om Susan ikke gjenkjente melodien, handlet teksten om Jesus. Sangen fylte henne med fred.
Susan takket sin himmelske Fader, la seg i sengen igjen og lyttet mens moren sang. Igjen fikk hun tårer i øyene, men denne gangen var det på grunn av takk-nemlighet og lettelse. Hun følte at alt var vel. Hun visste at hun hadde en kjærlig familie. Hun visste at vår himmelske Fader brydde seg om henne. Hun trodde at uansett hva som skjedde, ville det alltid være grunn til håp. Susan visste at hvis hun holdt på å bli overveldet av frykt, kunne hun finne fred ved å minnes den kvelden morens sang var sterkere enn frykten.