Hvordan jeg fant Kristus i Kapernaum
Etter mange år med planlegging og forberedelse kunne jeg endelig reise til Det hellige land sammen med familiemedlemmer og nære venner. Idet vi nærmet oss Gennesaretsjøen, gledet vi oss til å få se Kapernaum.
Matteus’ evangelium forteller oss at etter at Kristus ble avvist i sin hjemby Nasaret, gjorde han Kapernaum «til sin egen by» (Matteus 9:1). Det var i Kapernaum og på bredden av Gennesaretsjøen Kristus kalte Peter, Jakob, Johannes, Andreas og senere Matteus til disipler (se Matteus 4:18-22; 9:9).
Kapernaum betyr «Nahums by», eller trøstens eller lindringens by. Kristus hadde medlidenhet med innbyggerne i denne byen og trøstet dem ved å drive ut onde ånder, helbrede «alle som var syke» og til og med oppvekke de døde (se Matteus 8:16; Markus 5:35-42). Selv om han senere irettesatte innbyggerne i Kapernaum fordi de forkastet ham, utførte Kristus trolig flere mirakler her enn noe annet sted.
I Kapernaum utforsket vi ruiner og spaserte langs de gamle veiene i dyp respekt for alt denne lille landsbyen hadde vært vitne til (se Matteus 11:23). Senere satte jeg meg under et tre og tenkte og skuet ut over Gennesaretsjøen. Mine store forventninger om å føle Skriftene bli vekket til liv, var fremdeles uoppfylte. Til tross for alle forberedelsene jeg hadde gjort til reisen, idet jeg oppriktig søkte Kristus, og min målbevissthet som til slutt hadde fått oss hit, følte jeg en tomhet som tynget mitt hjerte.
Hvorfor kunne ikke dette stedet hvor Kristus hadde velsignet så mange, også være til velsignelse for oss? Mens jeg kjempet med mine følelser, lengtet jeg etter å lese i Skriftene. Jeg spurte alle som var med, men dessverre hadde ingen tatt med seg Bibelen. Heldigvis hadde ett medlem av gruppen en håndholdt datamaskin med en elektronisk versjon av Skriftene. Vi satte oss snart ned sammen og lyttet mens noen leste fra Matteus 4 og Markus 5 om Frelseren i Kapernaum.
Så snart vi begynte å fokusere på Skriftene, ble tomheten jeg hadde følt erstattet med et betryggende vitnesbyrd om Frelserens kjærlighet og om at alt det Skriftene vitner om, virkelig hadde funnet sted. Vi hadde kommet til Kapernaum på leting etter Kristus, men vi fant ham ikke før vi søkte i Skriftene. Det var ikke de fysiske omgivelsene som bar vitnesbyrd for oss, men Den hellige ånd.
Skriftstudium kan suppleres med historikk, kommentarer, språkforklaringer og en og annen reise, men ingenting kan erstatte den direkte undervisning fra Ånden som vi kan oppleve når vi fordyper oss i Skriftene. Mosiahs sønner, som «hadde gransket Skriftene flittig så de kunne kjenne Guds ord» (Alma 17:2), var et godt eksempel på dette prinsippet.
Måtte daglig skriftstudium stå sentralt i vår søken etter Kristus, for Skriftene er utvilsomt det beste stedet å finne ham.