Én misjon nok til å forandre liv, men ikke til å tilfredsstille ønsket om å tjene
Da Rose og Ron Harvey giftet seg i 1950, regnet de ikke med at de skulle være på heltidsmisjon i 16 år av sitt ekteskap.
«Det er noe jeg aldri kunne ha drømt om,» sa søster Harvey.
Siden 1992 har det kanadiske ekteparet vært på ni heltidsmisjoner for Kirken, og har forkynt evangeliet over hele USA, Canada og på Stillehavsøyene.
Deres opplevelse har vært oppbyggende. «Man er i en slags åndelig rus når man kommer tilbake,» sier søster Harvey. Men den forandring i hjertet de har opplevd blir ikke bare dem til del som virker i 16 år. «Man behøver ikke reise på ni misjoner. Etter vår første misjon kom vi hjem som forandrede mennesker.»
Bror og søster Harvey har opplevd fremgang, vokst i evangeliet, utholdt prøvelser og overvunnet følelser av utilstrekkelighet. I dag er de nærmere hverandre enn noensinne, og de er snare til å fortelle om den styrke de har mottatt og de velsignelser Herren har skjenket dem og deres familie.
Kalt til å tjene – igjen og igjen
Bror og søster Harveys første misjon til Minnesota Minneapolis misjon i 1992 var en stor opplevelse, særlig for søster Harvey, som hadde ønsket å dra på heltidsmisjon helt siden hennes tre barn hadde forberedt seg til å dra på sine misjoner. Hun og hennes mann fant stor glede i å reaktivere medlemmer og se en gren bli organisert.
Senere reiste ekteparet på enda en proselyteringsmisjon til South Dakota Rapid City misjon, etterfulgt av slektshistoriemisjoner ved Slektshistorisk bibliotek i Salt Lake City og ved et fengsel i Utah. Den sistnevnte medførte unike utfordringer, og bror og søster Harvey følte stor medlidenhet med sine innsatte brødre og søstre.
De reiste på enda en proselyteringsmisjon til Canada Vancouver misjon, og deretter to humanitærtjenestemisjoner til Amerikansk Samoa og Sacramento, California. Kort tid deretter ble de kalt på enda en slektshistoriemisjon, denne gangen i Canada Calgary misjon.
Etter et og et halvt år i Calgary, er de nå på enda en slektshistoriemisjon i Calgary misjon, i Golden, British Columbia, og Cardston, Alberta.
Vanlige utfordringer
Bror og søster Harveys mange år med tjeneste har ikke vært uten utfordringer. De har måttet overvinne noen av de samme hindrene som møter alle som skal reise på misjon, som økonomiske hensyn, frykt, å finne de rette mulighetene og familieanliggender.
Økonomi: Et enkelt og sparsommelig liv har gjort det mulig for bror og søster Harvey å tjene. De forenklet sin økonomi ved å kvitte seg med unødige utgifter og regninger og ved å få sine pensjonsutbetalinger direkte overført til en konto. Det var aldri snakk om noen overflod, men de hadde alltid tilstrekkelig med penger. «Vi hadde aldri mye penger, bare stor tro,» sa søster Harvey.
Frykt: I sine dagbøker (de har begge ført dagbøker siden sin første misjon til Minneapolis) skrev bror Harvey at han følte seg uskikket til å forkynne evangeliet, og søster Harvey følte til tider det samme. Deres bekymring var: «Har jeg nok kunnskap?» sier hun. «Vi hadde ingen utdannelse … og her gikk vi ut i verden og prøvde å omvende folk… Det er et stort ansvar å representere Herren.» Gjennom sine opplevelser har de sett at Herren tar vare på dem som tjener ham.
Finne de rette mulighetene: Det finnes tjenestemuligheter tilpasset nesten enhver ferdighet og ethvert talent et ektepar måtte ha. Ektepar blir rådet til å vurdere sine unike evner og talenter, så vel som sin helse og sin økonomi når de snakker med biskopen eller grenspresidenten. De funksjonene bror og søster Harvey har ivaretatt i sin tjeneste er like varierte som de stedene de har bodd. De har vært glade for å kunne tjene der Herren har kalt dem, enten det har vært som humanitærtjenestemisjonærer, slektshistoriemisjonærer eller proselyterende misjonærer.
Familien: En av de største bekymringene for seniormisjonærer er at de må være borte fra sin familie. For bror og søster Harvey består familien av 7 barn, 39 barnebarn og 25 oldebarn. Å være borte fra dem i flere år om gangen har vært vanskelig, men de føler seg nå nærmere sine etterkommere enn før de reiste. «Jeg kan knapt nok uttrykke den kjærlighet som har utviklet seg mellom oss… Hvis du tror at du ikke kan reise på grunn av dine barn, har du misforstått,» sier søster Harvey.
Bror og søster Harvey har hele tiden husket på at de er i Herrens tjeneste. «Det er hans verk og hans herlighet. Man må tro at det er sant,» sier hun.
En trosarv bygges opp
Den tjeneste bror og søster Harvey har bidratt med, strekker seg langt utover deres misjoner. Den har velsignet deres etterkommere på måter de aldri kunne ha forestilt seg. «Vi er helt forbløffet over hva den har gjort for våre barn,» sier søster Harvey.
Deres etterkommere er alle enige om at bror og søster Harveys eksempel har hatt stor innflytelse på dem. «Når barnebarna reiser ut på misjonsmarken, tenker de på bestemor og bestefar som gir av sitt hjerte, sitt sinn og sin styrke i sine modne år, og blir motivert til å gjøre sitt beste,» sier Teri Kearl, en av bror og søster Harveys døtre.
Etter å ha sett den positive innflytelsen de hadde hatt på sin familie etter sin første og andre misjon, ble bror og søster Harvey motivert til å fortsette å tjene.
«Når man reiser ut i tjeneste som besteforeldre, tjener man også sin egen familie på mange måter,» sier søster Harvey.
Deres barnebarn Nicole Kearl, som er på misjon i Idaho Pocatello misjon, skrev nylig følgende om sine besteforeldre: «Etter å ha sett deres hengivenhet til Herren har jeg fått et større ønske om å tjene ham. Jeg er sikker på at mitt ønske om å reise på misjon iallfall delvis skyldtes deres gode eksempel.»
De kommer nærmere hverandre og Herren
Bror og søster Harvey føler seg nærmere sine barn og barnebarn på grunn av sin tjeneste, men de har også kommet nærmere hverandre som ektepar. Søster Harvey beskriver deres daglige skriftstudium som «den største av alle velsignelser».
Bror Harvey tilføyer at han føler seg mye nærmere sin hustru på grunn av deres vedvarende tjeneste. «Hennes følelser er mine følelser. Når hun gråter, gråter jeg også. Når hun ler, ler jeg også,» sier han.
Deres forhold til Herren har også utviklet seg fordi de setter sin lit til hans trøst og veiledning. «Man kommer ut på misjon og er helt alene,» sier søster Harvey. «Man setter sin lit til Frelseren i større grad enn noen gang før.»
Bror og søster Harvey oppdaget snart at de ble tatt vare på så lenge de var villige til å lytte til Åndens tilskyndelser.
«Det virker som om Herren stadig åpner dører … raskere enn man klarer å gå gjennom dem,» sier søster Harvey. «Et ønske og et villig hjerte er alt man trenger.»