Forsoningen og tro
Fra en tale som ble holdt på misjonspresidentenes seminar i Provo, Utah, i juni 2001.
Evangeliets første prinsipp er tro på Herren Jesus Kristus. Uten denne troen, sa profeten Mormon, er vi ikke skikket til å bli regnet blant Herrens kirkes folk (se Moroni 7:39). Det første bud Jehova ga Israels barn var: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg» (2. Mosebok 20:3). Vi skulle alltid sette Frelseren først. Denne mektige tanken – at vi må ha tro og sette Herren først i vårt liv – virker enkel, men i praksis finner mange den vanskelig.
Skriftene lærer oss at tro kommer av å høre Guds ord (se Romerne 10:17). Guds ord, som kommer til oss gjennom Skriftene, ved profetisk undervisning og ved personlig åpenbaring, lærer oss at vi er barn av Gud den evige Fader. De lærer oss om hans enbårne Sønn, Jesu Kristi, vår Frelser og Forøsers identitet og misjon. På grunnlag av disse sannhetene, er tro på den Herre Jesus Kristus en overbevisning om og tillit til at Gud kjenner oss og elsker oss og vil høre våre bønner og besvare dem slik det er best for oss.
Tro på Herren er å ha tillit til Herren. Vi kan ikke ha sann tro på Herren uten også å ha fullstendig tillit til Herrens vilje og Herrens timeplan. Derfor, uansett hvor sterk vår tro er, kan den ikke skape et resultat som strider mot viljen til Ham som vi tror på. Husk dette når deres bønner ikke blir besvart på den måte eller det tidspunkt dere ønsker. Utøvelse av tro på den Herre Jesus Kristus er alltid underlagt himmelens orden, Herrens godhet, vilje, visdom og Herrens tidsberegning. Når vi har slik tro og tillit til Herren, har vi virkelig sikkerhet og sinnsro i vårt liv.
Vi ser først hen til vår Frelser Jesus Kristus. Han er vårt forbilde. Vårt forbilde er ikke den sportshelt eller kjendis som er mest i vinden akkurat for øyeblikket. Våre mest dyrebare eiendeler er heller ikke de kostbare leketøy og avledninger som oppfordrer oss til å konsentrere oss om det som er midlertidig og glemme det som er evig. Vår forbilde – vår førsteprioritet – er Jesus Kristus. Vi må vitne om ham og lære hverandre hvordan vi kan anvende hans læresetninger og hans eksempel i vårt liv.
Frelseren bygger oss opp
President Brigham Young (1801-77) ga oss noen praktiske råd om hvordan vi kan gjenkjenne Ham som vi følger. «Forskjellen mellom Gud og djevelen,» sa han, «er at Gud skaper og organiserer, mens hele djevelens hensikt er å ødelegge.»1 I denne kontrasten ligger et viktig eksempel på at det er «motsetning i alle ting» (2. Nephi 2:11).
Husk at vår Frelser Jesus Kristus alltid bygger oss opp og aldri bryter oss ned. Vi skulle anvende styrken i dette eksemplet på hvordan vi bruker vår tid, herunder vår rekreasjon og vårt tidsfordriv. Tenk på temaene i bøkene, tidsskriftene, filmene, TV-programmene og musikken vi i verden har gjort populære ved vår bruk. Er det som fremstilles i den underholdning vi velger med på å bygge opp eller skade Guds barn?
I min levetid har jeg sett en sterk tendens til å sette til side underholdning som bygger opp og hedrer Guds barn og erstatte den med fremstillinger og opptredener som er deprimerende, nedverdigende og nedbrytende. Den mektige tanken i denne kontrasten er at det som bygger mennesker opp tjener Mesterens sak, og det som bryter mennesker ned tjener den ondes sak. Vi støtter hver dag den ene eller den andre sak ved vår bruk og våre tanker og ønsker. Dette skulle minne oss om vårt ansvar for å støtte det som er godt og motivere oss til å gjøre dette på en måte som vil være velbehagelig for Ham hvis lidelse gir oss håp og hvis eksempel gir oss veiledning.
Lidelse er en del av omvendelsen
Hovedtanken i Jesu Kristi evangelium – dets mektigste tanke, sammen med den universelle oppstandelse – er vår Frelsers forsoning. Vi er hans tjenere, og det er viktig at vi forstår forsoningens rolle i vårt eget liv og i livet til dem vi underviser. Helt avgjørende for denne forståelsen er det at vi forstår forholdet mellom rettferdighet og barmhjertighet og forsoningen, og hvilken rolle lidelse og omvendelse spiller i denne guddommelige prosessen.
Rettferdighetens uhyggelige krav på dem som har brutt Guds lover – den tilstand av elendighet og uendelig pine som beskrives i Skriftene – kan avverges og feies bort av Jesu Kristi forsoning. Dette forholdet mellom rettferdighet på den ene siden og barmhjertighet og forsoningen på den andre, er kjernetanken i Jesu Kristi evangelium.
Mormons bok forteller oss at Frelseren ikke forløser mennesker i sine synder: «Derfor forblir de ugudelige i en tilstand som om ingen forløsning var utført, unntatt forløsningen fra dødens bånd» (Alma 11:41). Frelseren kom for å forløse dem fra deres synder på betingelse av omvendelse (se Helaman 5:11).
En av betingelsene for omvendelse er tro på Herren Jesus Kristus, herunder tro på og tillit til hans sonoffer. Som Amulek sa: «Den som ikke utøver noen tro til omvendelse, blir utsatt for hele den lov som rettferdigheten forlanger. Derfor er den store og evige forløsningsplan bare tilveiebragt for den som har tro til omvendelse» (Alma 34:16). Dette betyr helt klart at en overtreder som ikke omvender seg må lide for sine egne synder. Betyr det også at en som omvender seg ikke trenger å lide fordi hele straffen blir båret av Frelseren? Det kan det ikke bety, for dette ville vært uforenlig med Frelserens andre læresetninger.
Alma 34:16 betyr at den som omvender seg ikke trenger å lide slik Frelseren led for den synden. Syndere som omvender seg vil gjennomgå en viss lidelse, men på grunn av sin omvendelse og forsoningen, vil de ikke måtte gjennomgå den fulle, intense, evige pine som Frelseren led for de samme syndene.
President Spencer W. Kimball (1895-1985), som ga oss så omfattende læresetninger om omvendelse og tilgivelse, sa at personlig lidelse er en svært viktig del av omvendelsen. «Man har ikke begynt å omvende seg før man har lidd intenst for sine synder… Hvis en person ikke har lidd,» sa han, «har han ikke omvendt seg»2.
Frelseren forkynte dette prinsippet da han sa at hans sonoffer var for «alle dem som har et sønderknust hjerte og en angrende ånd, og for ingen andre kan lovens krav oppfylles» (2. Nephi 2:7). Den synder som virkelig omvender seg og kommer til Kristus med et sønderknust hjerte og en angrende ånd har vært gjennom en prosess med personlig smerte og lidelse for synden. Han eller hun forstår betydningen av Almas uttalelse om at ingen andre enn de som virkelig angrer blir frelst. Alma den yngre forsto helt klart dette. Les hans beretninger i Mosiah 27 og i Alma 36.
President Kimball sa: «Svært ofte tror folk at de har omvendt seg og er verdige til å få tilgivelse, når alt de har gjort er å uttrykke sorg eller anger for den uheldige hendelsen.»3
Det er stor forskjell på den bedrøvelse etter Guds sinn som virker omvendelse (se 2. Korinterbrev 7:10), noe som innebærer personlig lidelse, og den lette og relativt smertefrie sorgen over å ha blitt oppdaget, eller den misforståtte sorgen Mormon beskrev som «de fordømtes sorg fordi Herren ikke alltid ville tillate dem å glede seg i synd» (Mormon 2:13).
Vi må gjøre en mektig forandring
Hvorfor er det nødvendig for oss å lide på veien til omvendelse for alvorlige overtredelser? Vi tenker gjerne på resultatene av omvendelse som ganske enkelt en renselse fra synd, men dette er et ufullstendig perspektiv. En person som synder er som et tre som lett bøyer seg i vinden. På en stormfull dag, bøyer treet seg så langt ned mot bakken at bladene blir tilgrist av søle, i likhet med synd. Hvis vi bare fokuserer på å rengjøre bladene, vil svakheten i treet som lot det bøye seg og tilgrise sine blader, fremdeles være like stor. På samme måte vil en person som bare beklager at han ble tilgrist av synd, synde igjen neste gang det stormer. Tilbøyeligheten til gjentakelse vedvarer til treet har blitt styrket.
Når et menneske har gjennomgått den prosessen som fører til det Skriften kaller «et sønderknust hjerte og en angrende ånd», gjør Frelseren mer enn å rense vedkommende for synd. Han gir ham eller henne fornyet styrke. Denne styrken er avgjørende for at vi skal forstå hensikten med rensingen, som er å vende tilbake til vår himmelske Fader. For å kunne komme inn i hans nærhet, må vi være mer enn rene. Vi må også være forandret fra en moralsk svak person som har syndet til en sterk person med den åndelige modenhet som skal til for å kunne bo i Guds nærhet. Vi må, som skriftstedet sier, bli «en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning» (Mosiah 3:19). Det er dette skriftstedet betyr i sin forklaring av at en person som har omvendt seg fra sine synder vil avstå fra dem (se L&p 58:43). Å avstå fra synd er mer enn å bestemme seg for å ikke gjenta dem. Å avstå innebærer en fundamental endring i vår personlighet.
Kong Benjamins forsamling beskrev denne mektige forandring ved å si at de ikke hadde «lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt» (Mosiah 5:2). Personer som har gjennomgått en slik forandring i hjertet har fått styrke og modenhet til å bo hos Gud. Det er det vi kaller å bli frelst.
Omvendelse har vært budskapet i alle evangelieutdelinger. Den oppstandne Herre understreket dette for nephittene da han forklarte det han kalte «det evangelium som jeg har gitt dere» (3. Nephi 27:13): «Dette er befalingen: Omvend dere, alle jordens ender, og kom til meg og bli døpt i mitt navn, så dere kan bli helliggjort ved å motta Den Hellige Ånd, så dere kan stå ubesmittet for meg på den siste dag» (3. Nephi 27:20).
I nyere åpenbaring forklarte Herren: «Sannelig, sannelig sier jeg dere, de som ikke tror deres ord og ikke blir døpt i vann i mitt navn til sine synders forlatelse, så de kan motta Den Hellige Ånd, skal bli fordømt og skal ikke komme inn i min Faders rike hvor min Fader og jeg er» (L&p 84:74).
Tilgivelsen er sikker
Jeg vil avslutte med et budskap om håp som gjelder alle, men som er spesielt nødvendig for dem som tror at omvendelse er for vanskelig. Omvendelse er en vedvarende prosess som alle trenger fordi «alle har syndet og står uten ære for Gud» (Romerne 3:23). Omvendelse er mulig, og da er tilgivelsen sikker.
President Kimball sa: «Iblant … når en som angrer ser eg tilbake og ser motbydeligheten, hvor frastøtende overtredelsen er, blir han nesten overveldet og tenker: ”Kan Herren noensinne tilgi meg? Kan jeg noensinne tilgi meg selv?” Men når noen når fortvilelsens dyp og føler hvor håpløs hans stilling er, og når han roper til Gud om barmhjertighet i sin hjelpeløshet, men gjør det i tro, kommer en stille, lav, men gjennomtrengende røst, som hvisker til hans sjel: ”Dine synder er deg tilgitt.”»4
Når dette skjer blir det dyrebare løfte oppfylt om at Gud vil fjerne skylden fra vårt hjerte gjennom sin Sønns sonoffer (se Alma 24:10). Vi finner stor trøst i løftet i Jesaja 1:18: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.» Gud selv har gitt oss dette strålende løfte: «Den som har omvendt seg fra sine synder er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu» (L&p 58:42).
Jeg vitner for dere, mine kjære brødre og søstre, om at disse ordene er sanne, at dette budskap er Jesu Kristi lære, Gud den evige Faders plan, som vår Frelser Jesus Kristus har utarbeidet og fullendt. Jeg bærer vitnesbyrd om Jesus Kristus, om hans profet og om evangeliets gjengivelse i disse siste dager gjennom Joseph Smith.