Hvordan kunne hun tilgi ham?
En dag i 1961, mens eldste Roger Slagowski og jeg banket på dører i Wilhelmshaven i Vest-Tyskland, tok en eldre enke vennlig imot oss i sin beskjedne leilighet. Jeg ble så overrasket at jeg spurte om hun virkelig hadde skjønt hvem vi var. Hun forsikret oss om at hun hadde det og at hun hadde ventet på oss.
Hun sa at to eldster fra Kirken hadde banket på døren hennes flere tiår tidligere, da hun var en ung mor. Ettersom hun var opptatt akkurat da, hadde hun avvist dem. Senere fikk hun dårlig samvittighet for dette og lovet at hvis siste-dagers-hellige misjonærer noensinne banket på døren hennes igjen, skulle hun invitere dem inn.
Emma Henke hadde et våkent sinn, og hun lyttet ivrig til vårt budskap, men det virket ofte som om hun ble fjern i blikket. Hun var vennlig mot oss og delte alltid gladelig med oss av det lille hun hadde, men vi undret oss over om hun virkelig forsto hvor viktig vårt budskap var. Til slutt bestemte vi oss for å sette henne på oppfølgingslisten vår og stikke innom en gang iblant når vi var i nabolaget.
Noen uker senere stakk vi innom igjen. Mens vi snakket sammen, sa Emma plutselig, til vår forbauselse, at hun hadde bestemt seg for å bli døpt!
Først da begynte hun å gi oss noen detaljer om sitt vanskelige liv. Helt på slutten av 1. verdenskrig hadde hennes nyfødte datter gått bort. I 1924 hadde en ni år gammel datter måttet gi tapt for difteri. Vinteren 1941-42 hadde hun mottatt sitt siste brev fra sin 21 år gamle sønn, som kjempet på østfronten under 2. verdenskrig. Kort tid senere fikk hun vite at han hadde mistet livet.
Emmas mann, Hugo, hadde tatt sterk avstand fra naziregimets politikk. Hun hadde ofte tryglet ham om å være mer forsiktig. Tidlig en dag i 1944, etter at en av myndighetenes radiopeilere hadde sporet et signal fra BBC til Henkes hjem, slo Gestapo inn døren og arresterte ham. Han ble sendt til en konsentrasjonsleir i nærheten av Hamburg, og Emma og deres siste gjenlevende barn, en ung sønn, måtte klare seg alene.
Emma gikk til offiseren som var ansvarlig for arrestasjonen av hennes mann, og ba på sine knær om at hans liv måtte bli spart, men til ingen nytte. I mars 1945 fikk hun høre at han var død. Offiseren selv ble senere dømt til livsvarig fengsel, men hadde blitt løslatt kort tid før vi banket på Emmas dør. Hun sa at hun ofte så ham kjøre rundt i byen i en kostbar ny bil. Den dagen hun ba om å få bli døpt, sa Emma at hun omsider hadde funnet styrke til å tilgi ham for at han hadde tatt hennes mann og avslått hennes bønn om nåde. Hun var nå fast bestemt på å overlate dommen til Herren.
Emma ble et trofast medlem av Kirken og fant stor glede og trøst i det gjengitte evangeliums sannheter. I november 1966, idet hun skulle skynde seg over et torg i Wilhelmshaven på vei til et møte i Hjelpeforeningen, falt hun om og døde av et hjerteinfarkt.
Søster Henke lot ikke sine prøvelser gjøre henne bitter, og hun døde uten den minste trang til hevn. Denne kjære søsteren opplevde utvilsomt en fantastisk gjenforening med dem hun hadde elsket og mistet.