Endelig ønsket min mor å vite
Idet begravelsesfølget svingte inn på den lille veien opp til gravlunden, strømmet minnene på. I min sorg over min fars altfor tidlige død, søkte jeg trøst i evangeliet og Skriftene. Jeg kom til å tenke på Predikantens bok 3:1: «Alt har sin tid.»
Min familie gikk ikke regelmessig i kirken da jeg var ung, men mine foreldre viste sin tro i den Kristus-lignende måten de hjalp de trengende på, og med måten de lot hvert av oss barn få vite at vi var elsket. Mine foreldre hadde hatt del i alle perioder i mitt liv unntatt én, og denne perioden ga dem stor sorg fordi de ikke forsto og ikke ville lytte til mitt vitnesbyrd om det jeg hadde funnet.
Da jeg var 17 år gammel, introduserte noen gode venner meg for Kirken. Det gjengitte evangelium besvarte spørsmål som jeg hadde grunnet på i årevis, men mine foreldre ville ikke vite av det. Da jeg sluttet meg til Kirken som 18-åring, var det bare min bestemor som kom til dåpen. Hun var ikke medlem av Kirken, men det virket som om hun forsto mitt åndelige behov, og hun forsikret meg om at mine foreldre en dag ville godta min beslutning.
Jeg giftet meg kort tid etter dåpen og flyttet bort sammen med min mann. Noen få år senere ga jeg mine foreldre nyheten om min tempelbesegling i et brev, hvor jeg fortalte dem om min glede og min nyoppdagede tro. Men jeg klarte ikke å vekke deres interesse for evangeliet. Nå var min far død, og min mor og lillesøster var alene.
Mine tanker ble avbrutt da bilene stanset. Rett til venstre for meg la jeg merke til et monument som var dekket av løvverk. Det virket nesten som om en inskripsjon på stenen kalte på oss, men vi gikk til graven for å delta i bisettelsen uten å se nærmere på den.
Da bisettelsen var over, uttrykte vi vår takknemlighet til venner og slektninger og tok farvel. Min mann, mor og jeg gikk så til monumentet. Det hadde en inskripsjon som for alltid skulle forandre min familie: «For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv» (Moses 1:39).
For første gang, 14 år etter at jeg ble døpt og bekreftet, stilte min mor spørsmål. På grunn av det gjengitte evangelium kunne jeg gi henne svar. Hun og min søster ble døpt og bekreftet kort tid etter. Litt over et år senere var tempelarbeidet for min far utført.
Det er nå over 30 år siden den dagen på gravlunden. I løpet av denne tiden har flere av våre slektninger blitt beseglet i templet. Min mor ble president for Hjelpeforeningen og utførte trofast tjeneste i mange år. Min søster giftet seg, fikk barn og virket i mange år som leder for laurbærpikene, president i Unge kvinner og funksjonær ved Kirkens familiekontor.
Alt har sin tid – både glede og sorg. Jeg er takknemlig for kunnskapen om at bønner blir besvart i Guds egen tid og at Skriftene gir oss livets ord når vi gransker dem, grunner på dem og deler dem med hverandre.