Salmers helbredende kraft
Kirkens medlemmer forteller hvordan Sions salmer har vært til velsignelse i deres liv.
Jeg forsto hans kjærlighet
Det var en tid i mitt liv da jeg hadde kommet langt bort fra de prinsippene jeg visste var sanne. På grunn av dette følte jeg meg veldig ulykkelig. Selv om jeg trodde at forsoningen virket for andre, var jeg etter egen oppfatning så langt på avveie at den ikke kunne gjelde meg. Jeg trodde at jeg ikke var verd å frelse.
En søndag morgen hørte jeg klokkene i en kristen kirke i nærheten spille salmen «Da du styrket fra ditt leie» (Salmer, nr. 58). Musikken gjorde inntrykk på meg, og for første gang på mange måneder følte jeg Ånden. Jeg gråt da jeg innså at min himmelske Fader brukte denne salmen til å la meg føle hans kjærlighet og vite at han ville hjelpe meg.
Omvendelsesprosessen var ikke lett, og jeg følte meg ofte motløs. Men de følelsene jeg hadde den søndagsmorgenen, vedvarte, og etter en tid vendte jeg tilbake til full aktivitet og mottok min begavelse i Dallas Texas tempel.
Når jeg hører denne salmen nå, blir jeg minnet på det gripende øyeblikket da Han jeg trodde hadde glemt meg, viste sin kjærlighet på en måte han visste jeg ville motta den.
Jessica Blakely, New Mexico, USA
Vi innbød Ånden
Min mann og jeg ønsket å gjøre familiens skriftstudium mer åndelig. Vi hadde hørt eldste Gene R. Cook, som da var en sytti, foreslå at vi skulle synge en salme før familiens skriftstudium, så vi bestemte oss for å gjennomføre dette rådet. Selv om våre tenåringssønner var en tanke motvillige, gikk de med på å gi det et forsøk.
Dagen etter spilte jeg salmer på musikkanlegget i ca. 30 minutter før vårt planlagte skriftstudium. Det som nå hendte, forandret alt for oss. Denne musikken hadde gjort inntrykk på vår den gang 13 år gamle sønn (som hadde vært mest motvillig til vårt forslag), i den grad at han ville synge alle versene av salmen, og han ville til og med synge mer enn én salme! Denne samme sønnen benytter seg nå av salmer når han er motløs eller står overfor fristelser.
Vi bruker ikke bare salmene til familiens skriftstudium, men også på familiens hjemmeaften og på søndager.
Marci Owen, Utah, USA
Da mor gikk bort
Min 86 år gamle mors helse hadde vært nedadgående i flere måneder, og jeg fryktet at hun ikke ville være hos oss så mye lenger. Min mann og jeg hadde planlagt å reise til Lille, 130 km unna, for å delta på stavskonferansen, men det bekymret meg at jeg måtte la min søster være alene om å ta seg av mor.
Jeg ba inntrengende til min himmelske Fader om at alt måtte gå bra mens vi var borte. Jeg kom umiddelbart til å tenke på ordene «Ti, vær still» («Mester, se uværet truer», Salmer, nr. 81), og min frykt ble dempet. Vi reiste til konferansen med en følelse av ro og sikker forvissning om at Herren hadde hørt min bønn og våket over mor.
Alt gikk bra mens vi var borte.
En tid senere ringte min søster for å spørre om min mann, Yves, kunne komme og hjelpe til med å løfte mor opp i sengen. Kort tid etter at han kom til min søsters hjem, døde mor.
Yves ville ikke gi meg denne nyheten på telefonen, så han ringte meg og sa bare at min søster var redd og trengte hjelp. Han ba meg pakke noen personlige saker og sa at han snart ville komme hjem og hente meg.
Jeg begynte å pakke kofferten idet jeg regnet med at jeg skulle bo hos min søster en stund for å hjelpe til med mor. I samme øyeblikk ga Ånden meg en tilskyndelse om at det ikke lenger var nødvendig å pakke. Jeg visste at mor var død. Men samtidig følte jeg fred, akkurat slik jeg gjorde før vi reiste til stavskonferansen.
Yves kom hjem, og han strevde for å forklare hva som hadde hendt. For å lette byrden hans, sa jeg at jeg allerede visste at mor var død.
Kunnskapen om evangeliet fortsatte å gi meg styrke, og jeg var i stand til å trøste min søster mens vi sørget over mor. Jeg ba ofte om fred, og hver gang følte jeg meg beroliget i visshet om at min himmelske Fader og min Frelser Jesus Kristus hjalp meg gjennom sorgen og smerten. Gjennom vår tro og våre bønner fant vi det den hellige salmen maner til: «Ti, vær stille!»
Nicole Germe, Pas-de-Calais, Frankrike
Sang beroliget oss
For mange år siden planla jeg å tilbringe julaften sammen med familien, og det gjorde meg engstelig. Jeg hadde nylig sluttet meg til Kirken, og familien var kritisk til min nye religion. Situasjonen forverret seg en gang jeg kjørte mor hjem til bestemor. Mor hadde drukket tett, og jeg følte trang til å kjefte på henne. Spenningen og gleden jeg vanligvis følte i julen, ble erstattet av fortvilelse. Jeg holdt en stille bønn om hjelp.
Jeg stilte inn bilradioen på den popmusikk-kanalen jeg pleide å høre på, i håp om at det ville hjelpe på humøret. Men isteden følte jeg meg tilskyndet til å slå av radioen og synge julesanger. Det gjorde jeg, og mor – som nok ble overrasket – virket roligere. Hun sang endatil med på noen av julesangene.
Humøret mitt forandret seg øyeblikkelig, og jeg ble minnet på julens sanne mening. Da jeg tenkte på at Frelseren uselvisk hadde gitt sitt liv for oss, virket mine egne problemer små og overkommelige. Jeg innså at jeg hadde mange velsignelser i livet og mange grunner til å glede meg. Jeg følte meg trygg på at Den hellige ånd var med meg, og jeg var sikker på at jeg kunne reagere med ro på enhver kritikk mot Kirken jeg ville få høre.
Sangen fjernet ikke problemene mine, men den gjorde meg i stand til å møte problemene med en positiv innstilling – og det gjorde hele utslaget.
Kimberley Hirschi, California, USA
Min byrde ble løftet bort
I 1988 strevde jeg for å holde firmaet mitt gående. Etter å ha søkt råd hos stavspresidenten, bestemte min hustru og jeg oss for å selge firmaet og finne oss annet arbeid. Jeg fulgte en rekke ledetråder i jakten på arbeid, men hver av dem etterlot min hustru og meg frustrert, fortvilet og uten fast inntekt.
Etter et år begynte det å bli smått med penger, og jeg følte meg tynget av en byrde som virket så altfor tung. Vi hadde en sønn på misjon og seks andre barn hjemme, og jeg følte at jeg sviktet dem.
En dag mens jeg følte denne byrden, gikk det opp for meg at jeg hadde nynnet en melodi i tankene i flere dager. Jeg skjønte snart at det var en salme, og Ånden trøstet meg da jeg husket teksten:
Vær du ydmyk i din svakhet, og din Herre vil deg lede;
han tar din hånd i sin og på hver ydmyk bønn gir svar.
(«Vær du ydmyk», Salmer, nr. 53)
Umiddelbart virket det som om min byrde ble løftet bort, og jeg innså at min himmelske Fader kjente mine omstendigheter. Selv om vi strevde økonomisk i mange år, var det betryggende å vite at han ville veilede våre avgjørelser hvis vi søkte å gjøre hans vilje.
Vi flyttet til en annen by og kjøpte et nytt firma. Med andres hjelp ble familien i stand til å kjøpe et hjem og få firmaet til å blomstre.
Selv om akkurat den økonomiske utfordringen nå er borte, prøver jeg fortsatt å lytte når jeg kommer til å tenke på salmer. Jeg har lært at min himmelske Fader ofte besvarer mine bønner gjennom hellig musikk.
Warren C. Wassom, Idaho, USA
Hvordan kunne jeg synge?
For mange år siden ble mor drept i en bilulykke hvor en fyllekjører var innblandet. I sjokk reiste jeg hjem til mor og fars hus og hjalp til med å planlegge begravelsen sammen med søsknene mine og min skadede far.
Kort tid etter at jeg kom hjem ble jeg kalt som Primærs musikkleder. Mens jeg forberedte meg, virket det som om jeg hadde en følelsesmessig sperre, og jeg begynte å tvile på mine evner. «En musikkleder i Primær må være entusiastisk og glad,» tenkte jeg for meg selv. Jeg følte bare sorg. Jeg ønsket å oppmuntre barna, men jeg følte at jeg kom til å skuffe dem. Mitt hjerte verket av sorg. Jeg undret på om jeg noen gang ville bli lykkelig igjen – for ikke å snakke om å ønske å synge.
Dagen før jeg begynte å virke i mitt nye kall, deltok min mann og jeg på en tempelsesjon sammen med noen venner som ble beseglet. Før sesjonen begynte, ble vi invitert til templets kirkesal for en åpningssalme, bønn og en tale av en tempelfunksjonær. Da vi sang «Hvor vennlig er vår Gud» (Salmer, nr. 41), ble jeg grepet av teksten:
La ei din byrde tung
ditt sinn nå tynge ned.
Søk til din Faders trone nær,
der skal du finne fred.
Jeg følte at jeg hadde «en byrde tung» og innså at jeg der, i hans hellige tempel, fant den fred vi sang om. I fjerde vers virket det som om ordene var rettet direkte til meg:
Hans godhet alltid er
den samme dag for dag.
Jeg legger da min byrde ned
og finne vil behag.
I det øyeblikket visste jeg at jeg kunne utføre et hvilket som helst kall og at jeg kunne føle glede, selv om jeg savnet mor. Og fordi jeg visste at min Frelser bar min byrde, kunne jeg synge!
Sheri Stratford Erickson, Idaho, USA