Gjennom nye øyne
«Jeg er stygg,» sa jeg, idet jeg vantro stirret i speilet. Der stirret det samme høyre øyet tilbake på meg som alltid. Rundt mitt venstre øye hadde jeg imidlertid den verste blåveisen jeg noensinne hadde sett.
«Det er ikke så ille. Jeg mener det,» sa min venn Emily med lite overbevisning i stemmen.
Jeg himlet med det friske øyet mitt og la isposen på igjen.
Bare fem minutter tidligere hadde mitt venstre øye fått en utilsiktet, men velplassert kilevink fra min venn Jannas albue. Jeg tok meg øyeblikkelig til ansiktet og prøvde å unngå å falle. Janna ba om unnskyldning. Jeg hørte at vennene mine flokket seg rundt meg for å finne ut om det gikk bra med meg.
Selv om det gjorde vondt, skjønte jeg ikke hva som egentlig hadde hendt før jeg fjernet hendene mine og hørte hver eneste person i rommet gispe.
«Hva er det?» spurte jeg. Ingen svarte.
Jeg løp til speilet. Bare noen sekunder etter fulltrefferen, hadde huden rundt øye mitt hovnet opp til fire ganger sin normale størrelse. Knallrødt blod fylte blåmerket.
«Hvordan skal jeg kunne se på folk?» sa jeg, og rev til meg en ispose fra Jannas hånd. Hun bet seg i leppen og ba om unnskyldning for omtrent hundrede gang. Jeg holdt isen tett mot øyet, i håp om at blåmerket ville være borte til neste morgen.
Men dessverre, selv om noe av hevelsen gikk ned og rødheten forsvant til neste morgen, hadde det oppsvulmede blåmerket fått en dyp rosa farge. Jeg var stygg å se på, og jeg følte meg enda styggere.
Jeg prøvde å dekke til øyet med sminke, men det gjorde bare blåmerket mørklilla. Og ingenting hjalp mot hevelsen. Til slutt tok jeg på meg en lue og dro den så langt ned at jeg bare så vidt kunne se.
På skolen den dagen følte jeg at alle stirret. Jeg nektet å se noen i øynene. I flere dager klarte jeg ikke å tenke på noe annet, til tross for mine venners forsøk på å oppmuntre meg.
Søndag var jeg gretten fordi jeg ikke kunne gå med luen til kirken. Men alt forandret seg under en leksjon i Søndagsskolen.
«Be om å kunne se på dere selv slik han ser på dere,» sa læreren, idet han snakket om forsoningen og den enkeltes verdi.
Jeg kjente på blåmerket mitt og tenkte: «Han ser på meg som en pike med en stygg blåveis.» Men så sluttet jeg å synes synd på meg selv og fikk et annet perspektiv på ting. Jeg tenkte: «Hvordan ser min himmelske Fader på meg?»
Jeg fikk tårer i øynene da jeg reflekterte over den kjærlighet han har ikke bare til andre, men til meg. «Han ser på meg som sin datter, som er verdt hans Sønns liv,» gikk det opp for meg.
Jeg følte Ånden vitne om min sjels store verdi som en Guds datter. Jeg kom til å tenke på et skriftsted jeg hadde lært i Seminar. Jeg åpnet Skriftene mine og fant det i 1. Samuelsbok 16:7: «Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! … Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» Hvordan jeg så ut på utsiden var ikke like viktig som hvem jeg var på innsiden.
Min innstilling forandret seg igjen da jeg kikket rundt i rommet og følte en enorm kjærlighet til menneskene jeg så rundt meg. Min himmelske Faders varme kjærlighet fylte meg, og en stund tror jeg at jeg så på mine klassekamerater, til en viss grad, slik vår himmelske Fader ser på dem – som hans barn.
Jeg følte fred og velvære resten av sabbatsdagen, og brydde meg ikke lenger om hva folk trodde. Jeg elsket dem, og jeg så dem alle i øynene – med begge øyne.