Hvordan bryte språkbarrieren
Medlemmer over hele verden vender seg til Herren for å finne ut hvordan de kan kommunisere med sine brødre og søstre i evangeliet.
Da Kazue Horikami flyttet fra sitt fedreland Japan til Hawaii som ung voksen, hadde hun lite behov for å lære engelsk. Hun snakket japansk hjemme, handlet på steder hvor det var en stor konsentrasjon av japanskspråklige, og senere arbeidet hun som guide for japanske turister. Det eneste stedet hvor hun iblant møtte en språkbarriere, var i kirken – et scenario som er vanlig for mange siste-dagers-hellige. Men også i kirken klarte hun seg ved å bli venner med de tre eller fire andre søstrene som snakket hennes morsmål.
Så, etter å ha bodd på Hawaii i over 25 år, ble søster Horikami kalt som Hjelpeforeningens president i menigheten, noe som overveldet henne. «Mesteparten av søstrene kunne bare engelsk, mens andre bare kunne samoansk eller tagalog,» minnes hun. «Etter så lang tid kunne jeg forstå andre språk ganske bra, men jeg følte meg ikke trygg på å snakke dem. Selv om jeg forsto mesteparten av det mine søstre sa, lurte jeg på hvordan jeg kunne tjene dem når jeg ikke engang kunne snakke med dem.»
Søster Horikami visste at det å gå på språkkurs ikke var noe alternativ – det hadde hun ganske enkelt ikke tid til. Hun uttrykte sin bekymring til sin stavspresident under et tempelintervju. «Jeg fortalte ham at jeg var redd – ikke bare for ansvaret, men også for å skape misforståelser,» sier hun. Stavspresidenten tenkte seg om en stund og ba så søster Horikami om ikke å bekymre seg for språket, iallfall ikke i første omgang. «Bare gjør så godt du kan,» sa han. Det lovet hun at hun ville.
Noen dager senere, da søster Horikami var i templet, kom hun til å tenke på historien om da Peter gikk på vannet (se Matteus 14:22–33). «Jeg innså at så lenge jeg holdt fast i min frykt, ville jeg synke,» sier hun. «Men hvis jeg satte min lit til Frelseren, ville han hjelpe meg å gjøre det umulige.»
«Det umulige» begynte med en enkel, men effektiv innsats. Søster Horikami minnes at hun brukte lang tid på å studere Hjelpeforeningens fremmøteliste. «Når jeg studerte den enkelte søsters navn, oppdaget jeg at jeg begynte å tenke på denne søsteren og fikk tilskyndelser om hvordan jeg kunne hjelpe henne. Når jeg fulgte disse tilskyndelsene, ble jeg forbauset over hvor spesifikke og personlige de var.
Det var slik jeg begynte,» fortsetter hun. «I løpet av mange måneder førte disse små handlingene til forhold preget av omsorg og omtanke, ikke bare min omsorg for dem, men deres omsorg for meg.»
Søster Horikami lærte seg til slutt engelsk, men hun er rask til å skyte inn at det var Ånden – ikke kyndighet i noe språk – som hjalp henne å utføre sitt kall. «Jeg lærte at Ånden ikke er begrenset av språk,» sier søster Horikami. «Han snakker til oss alle på måter som vi kan forstå.»
I likhet med søster Horikami har medlemmer av Kirken over hele verden opplevd den frustrasjon og ensomhet som kan komme av språkbarrierer. Men i likhet med søster Horikami kan også de og deres ledere søke hjelp hos Herren. Følgende ideer for å overvinne språkbarrierer kommer fra medlemmer og ledere over hele verden.
Forstå at språk kommer i annen rekke
Det å overvinne språkbarrierer er en velkjent utfordring i Frankfurt Tyskland stav, hvor medlemmene kommer fra over 80 land. Men språk, sier president Axel Leimer, er av underordnet betydning.
President Leimer, hvis egen familie ikke kunne tysk da de flyttet til Frankfurt, mener at hans og andres barn kanskje er de beste eksemplene på dette. «De ble aldri hemmet av det faktum at de ikke forsto hverandre,» sier han. «De lekte med de andre barna uansett. For dem betydde ikke språkbarrieren noen ting. De hadde ennå ikke lært å være fordomsfulle eller redde.»
President Leimer sier at de mange engelskspråklige misjonærekteparene som utfører kall i menighetene i staven, heller ikke hemmes av språkbarrieren. «Mange av disse ekteparene snakker ikke tysk, men de har stor erfaring med seg til sine oppgaver og yter betydelige bidrag,» sier han. «Søstre har virket i Barnestuen, i Primær-klasser, som bibliotekarer, og i den forbindelse opprettet et bibliotek der det ikke fantes fra før. Noen av brødrene har virket som høyprestenes gruppeledere, finanssekretærer og hjemmelærere. De deltar i klasser (hvor noen oversetter det de sier), og noen ganger kan de til og med undervise.
Det fellesgrunnlaget som evangeliet gir, er ofte alt folk trenger,» fortsetter president Leimer. «Jeg har sett samtaler i gangene hvor ingen av partene snakket den andres språk, men likevel klarte de på et aller annet vis å forstå hverandre. Man kan formidle de viktige tingene uavhengig av språk: ”Jeg elsker Herren. Jeg bryr meg om mine brødre og søstre. Jeg er her for å hjelpe.” »
Hjelp andre å føle seg hjemme
I mange tilfeller kan menigheter og grener legge ting til rette for folk slik at de føler seg hjemme. I McCully menighet i Honolulu Hawaii stav blir for eksempel Søndagsskolen holdt på åtte språk (chuukesisk, engelsk, japansk, koreansk, marshallesisk, pohnpeisk, spansk og tagalog) slik at de fleste medlemmene kan høre evangeliet forkynt på sitt eget språk. Dessuten kan medlemmer som blir kalt til å holde bønn på nadverdsmøtet eller i klasser, gjøre det på sitt eget språk dersom de ikke føler at de kan holde bønn på det språket flertallet av medlemmene snakker.
Selv om de separate Søndagsskole-klassene har en viktig funksjon, prøver også McCully menighet å planlegge aktiviteter som fører alle sammen. Regelmessige arrangementer, som en årlig internasjonal matfestival, kulturforestillinger på GUF, et mikronesisk kor (i tillegg til menighetskoret) og en kvartalsvis «ohanakveld» (familiekveld) hvor hele menigheten feirer medlemmenes unike kulturarv og belyser deres felles åndelige arv.
«Vi er alle vår himmelske Faders barn,» sier Marlo Lopez, biskop i McCully menighet. «I hans øyne er det intet skille i form av rase eller språk. Gud elsker alle, og vi er bare redskaper til å forkynne denne sannheten.»
Delta i kulturen der du bor
Selv om mange ønsker å bevare sitt morsmål og beholde de oppbyggende elementene i sin egen kultur, kan også medlemmene dra nytte av å lære språket og kulturen i det området de bor i. President Eric Malandain fra Paris Frankrike øst stav, som har medlemmer fra hele verden, er en forkjemper for dette. «Ledere pleier å oppfordre medlemmer som bor her, til å lære seg fransk,» sier president Malandain. «Det kan hjelpe dem både i yrkeslivet, personlig og åndelig.»
Medlemmene i San Francisco California vest stav blir også oppfordret til å styrke sine språkkunnskaper. I tillegg til de engelskspråklige menighetene, har staven tre språkspesifikke enheter (kinesisk, samoansk og tagalog) slik at medlemmer som snakker disse språkene, kan få undervisning i evangeliet på sitt eget språk. Stavens og menighetenes ledere oppfordrer imidlertid også medlemmene til å delta i samtalegrupper for å lære språket. De små gruppene møtes to ganger i uken for å lære grunnleggende muntlig engelsk. Leksjonene fokuserer på å lære å si fraser som: «Hvordan kan jeg komme meg til sykehuset?» eller: «Hvor er nærmeste busstopp?» Ettersom mange av stavens medlemmer også er førstegenerasjons siste-dagers-hellige, fokuserer også noen av engelskleksjonene på grunnprinsipper i evangeliet, som bønn eller det å holde familiens hjemmeaften.
«Språk er en betydelig utfordring for oss, men vi jobber med saken, og vi blir stadig bedre,» sier stavspresident Ronald Dillender. «Vi vil fortsette å arbeide, undervise og gi medlemmene tilgang til alle stavskonferanser, alle talentoppvisninger i staven, alle opplæringsmøter, enhver funksjon. Vi vil at alle skal ha tilgang til alt det Kirken og evangeliet har å by på. Dette er ekstremt viktig.»
Arbeid sammen
Språkforskjeller kan innebære mange hindre, sier Brent Olson, president for Philadelphia Pennsylvania stav. Det kan være alt fra å gjennomføre tempelintervjuer til å oversette taler og bønner på nadverdsmøtet. En gjestfri og tolerant holdning har gjort stor forskjell for stavens medlemmer.
President Olson sier: «Vi har en grunntanke vi ofte repeterer i staven vår: Alle som kommer inn dørene til møtehuset, er sendt av Herren. Når vi tenker på denne måten, innser vi at den ekstra innsatsen vi gjør for å hjelpe andre å delta, ikke er en belastning. Det er ganske enkelt å etterleve evangeliet.»
Selv om Clendon menighet i Auckland New Zealand Manurewa stav teknisk sett er en engelskspråklig enhet, snakker også medlemmene maori, niueansk, samoansk, tongansk, lokale dialekter og flere av språkene som brukes på Cookøyene. Menighetens ledere prøver å bli som den gode hyrde, som kjenner alle i flokken sin – «uavhengig av hvilket språk de snakker», sier biskop Hans Key.
Når for eksempel hjemmelæreroppdrag og oppdrag som besøkende lærerinner overveies, kan man godt danne par med en bror som bare snakker sitt morsmål og en bror som snakker det samme språket i tillegg til engelsk. Etter hvert som de to arbeider sammen som hjemmelærere, blir den første av dem stødigere i engelsk. Senere vil han kanskje kunne holde tale på nadverdsmøtet.
Vær klar over at Herren gjør oss kvalifisert til sitt arbeid
Francisco Ayres Hermenegildo ble medlem av Kirken i sin hjemby Rio de Janeiro i Brasil som 21-åring, og utførte senere en misjon i São Paulo. Etter at han og hans kone Kallya giftet seg, flyttet de til Sydney i Australia i 2002. I 2006 ble Francisco kalt som president for Hyde Park gren for unge enslige voksne. President Hermenegildo følte seg overveldet, ikke bare fordi han fremdeles holdt på å lære engelsk, men også fordi grenens medlemmer kom fra mer enn 10 land, og mange av dem var også i ferd med å lære seg engelsk.
«Jeg innrømmer at vi følte oss uskikket da vi ble kalt til å ta hånd om Hyde Park gren», sier president Hermenegildo. «Språkbarrieren virket enorm, og vi ba Herren om hjelp. Men jeg ser at Herren inspirerer, kvalifiserer og styrker dem som engasjerer seg for å bygge opp hans rike.»
I tillegg til å ha mottatt Herrens veiledning i sitt eget liv, ser president Hermenegildo også at grenens medlemmer mottar veiledning – og mange av disse er, i likhet med ham selv, medlemmer i første generasjon.
«Vi har alle blitt ledet hit på dette tidspunktet i vårt liv av en eller annen grunn,» sier han. Han forklarer at alle medlemmene har mulighet til å utvikle sitt vitnesbyrd, virke i kall og dele evangeliets budskap med venner og familie.
«Vi tror at profetiene om at evangeliet skal fylle jorden, er i ferd med å oppfylles,» sier president Hermenegildo. «Grenens medlemmer er og vil bli ledere hvor enn de kommer i verden. Det er et stort privilegium å bidra til å forberede disse lederne, noe vi gjør hver gang vi underviser og hjelper grenens medlemmer.»
Vær av ett hjerte og ett sinn
«Jeg ser på det som en velsignelse, ikke en utfordring, å få arbeide i en menighet som er så mangfoldig når det gjelder kultur og språk,» sier biskop Hans Key fra Clendon menighet. «Gud forvirret folkets språk under byggingen av Babels tårn, men vi kan etterstrebe det folket i Enoks by oppnådde – nemlig å være av ett hjerte og ett sinn og leve i rettferdighet.» (Se 1. Mosebok 11:1–9; Moses 7:18.)
Denne enheten ble også vektlagt av president Gordon B. Hinckley (1910–2008): «Vi er blitt en stor, verdensomspennende kirke, og det er nå mulig for det store flertall av våre medlemmer å være med … som én stor familie som snakker mange språk og bor i mange land, men som alle har én tro, én lære og én dåp.»1
Selv når ikke alle medlemmene i menigheter og grener snakker samme språk, kan de bryte ned barrieren og oppnå enhet.
Illustrert av Cary Henrie