Frelseren hadde ikke glemt meg
Min mor lærte meg å be mens jeg var ung, og vi gikk i kirken sammen hver søndag. Min søster og bror var medlem av koret i den lokale sognekirken i Hertfordshire i England, og det virket naturlig å følge deres eksempel.
Ettersom jeg bare var åtte år gammel, behøvde jeg ikke å gå på de tidlige søndagsmessene. Jeg sov lenge, men til slutt sto jeg opp og syklet til kirken for å delta på hovedgudstjenesten.
Midt på vinteren i 1952, med 30 cm nysnø på bakken utenfor og rim på innsiden av soveromsvinduene, krøp jeg sammen i sengen, fast bestemt på ikke å gå i kirken den søndagen.
Mor ropte og sa jeg måtte stå opp, men jeg lot som jeg sov. Så kunne jeg høre fottrinnene hennes på vei opp trappen. Jeg ropte: «Greit. Jeg skal stå opp.»
Men så mumlet jeg: «Hva er vitsen? Det finnes ingen Jesus Kristus likevel.» Øyeblikkelig hørte jeg en røst i hodet mitt som sa: «Jo, det gjør det, og du kommer til å tjene meg en dag.» Røsten hørtes så naturlig ut, som om en venn snakket til meg. Årene gikk, og etter hvert glemte jeg denne hendelsen.
Jeg ble voksen, vervet meg i Sjøforsvaret, og etter ni år begynte jeg å jobbe for et brannsikkerhetsfirma. En kveld etter jobben banket det på døren. Da jeg åpnet, presenterte to misjonærsøstre seg. Jeg var trett, skitten og sulten, så jeg foreslo at de kunne komme tilbake senere på kvelden eller en annen gang.
Til min forbauselse kom de tilbake en time senere. Jeg inviterte dem inn. Så snart de begynte å snakke, visste jeg at det var noe spesielt med budskapet deres. Hjemmet mitt føltes annerledes, og jeg visste at det hadde noe med disse to søstrene å gjøre.
De ga meg den første diskusjonen den kvelden og den andre diskusjonen kvelden etter. To eldster kom så hver kveld til jeg hadde fått alle diskusjonene. Jeg begynte å lese Mormons bok og be. Da jeg knelte ned for å be for første gang på 20 år, var det den mest åndelige opplevelsen jeg noensinne hadde hatt.
Jeg bestemte meg for å bli døpt en uke etter at jeg hadde fullført diskusjonene. Etter dåpen la eldste Ross og eldste Fullerger sine hender på mitt hode og ga meg Den hellige ånds gave. Så snart hendene deres berørte hodet mitt, husket jeg den opplevelsen jeg hadde hatt med Ånden 20 år tidligere. Noe dyrebart som hadde blitt bevart inni meg – men som hadde blitt undertrykt av alle feilene jeg hadde gjort – ble åndelig gjenforent med min hukommelse. Jeg ble overveldet over tanken på at jeg betydde så mye for Frelseren at han ikke hadde glemt meg.
Jeg er takknemlig mot misjonærene som underviste meg i evangeliet og mot medlemmene i min første menighet, som ga meg næring. Mest av alt er jeg takknemlig mot min Frelser, som jeg en gang hadde tvilt på fantes, men som jeg nå tjener med takknemlighet.
Jeg hørte en stemme i hodet mitt som sa: «Det finnes en person som heter Jesus Kristus.»