20-markseddelen
Tilpasset fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University–Idaho 12. mars 2002. Du kan lese hele teksten på engelsk på www.byui.edu/Presentations/Transcripts/Devotionals/2002_03_12_Packer.htm.
For over 30 år siden fikk jeg og den gang eldste Thomas S. Monson i oppdrag å organisere en stav for forsvarspersonell i Europa. Vi møttes i Berchtesgaden i Tyskland, høyt oppe i De bayerske alper. Opprinnelig var det et hovedkvarter bygget av Adolf Hitler på et usedvanlig vakkert sted. Det har sjelden vært noen på denne jord som i så stor grad som Adolf Hitler har lignet på den onde både i personlighet og målsetting. Jeg syntes man hadde kommet langt siden den gang på dette stedet, og nå var vi samlet der for å organisere en stav i Sion.
Da vi var ferdige med alle beskikkelser og hadde fullført organiseringen, ble vi bedt om å dra til en stavskonferanse i Berlin. Vi måtte komme oss fra Berchtesgaden høyt oppe i Alpene til flyplassen i München.
Vi kom til flyplassen i god tid før avgang. Den skulle ha vært kl. 10.00, men det var tett tåke. Vi satt der og hørte på meldingene i nesten 12 timer. De sa stadig at de trodde tåken snart ville lette. Det gjorde den ikke.
Da klokken var nesten 22 den kvelden, kom to misjonæreldster til flyplassen. Vi visste da at flyene ikke kom til å lette. De fortalte oss at det gikk et tog fra München til Berlin ved midnatt. Eldstene kjørte oss til togstasjonen, hjalp oss å kjøpe billett og sørget for at vi kom oss på toget, som ikke ville være fremme i Berlin før rundt klokken 10 neste morgen.
Idet toget begynte å bevege seg, sa den ene eldsten: «Har dere tyske penger?»
Jeg ristet på hodet.
Han sa: «Det er best å ha litt,» og han løp ved siden av toget og dro en 20-markseddel opp av lommen. Han ga den til meg.
På den tiden bar jernteppet veldig preg av «jern». Toget stanset i Hof på grensen mellom Vest- og Øst-Tyskland, og besetningen ble byttet ut. Alle de vesttyske besetningsmedlemmene gikk av toget, og de østtyske besetningsmedlemmene kom ombord. Så kjørte toget videre gjennom Øst-Tyskland til Berlin.
Amerikanske myndigheter hadde nettopp begynt å utstede pass med fem års gyldighet. Jeg hadde et nytt pass som var gyldig i fem år. Før vi reiste, gikk vi for å fornye min kones pass, men de sendte det tilbake og sa at 3-årspassene ville bli godtatt som 5-årspass. Hun hadde fremdeles over to år igjen på passet sitt.
Rundt klokken 02.00 kom en konduktør som så ut som en soldat, og ba om billettene våre, og da han skjønte at vi ikke var tyskere, ba han om passene våre. Jeg liker ikke å gi fra meg passet mitt, særlig ikke på ugjestmilde steder. Men han tok dem. Det skjer nesten aldri at jeg misliker noen, men jeg gjorde et unntak for ham! Han var en olm, røslig og frastøtende mann.
Vi kunne ikke tysk. Vi var seks personer i togkupeen – min kone og en tysker som satt ved siden av henne, og nesten kne i kne vendt mot oss, satt tre andre tyskere. Vi hadde alle snakket litt. Da konduktøren kom inn, ble det musestille.
En samtale fant sted, og jeg visste hva han sa. Han godtok ikke min kones pass. Han gikk og kom tilbake to eller tre ganger.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men til slutt fikk jeg litt inspirasjon og tok frem 20-markseddelen. Han så på den, tok imot den og ga oss passene våre.
Da vi kom til Berlin neste morgen, møtte et medlem av Kirken oss på stasjonen. Jeg fortalte ganske muntert om vår opplevelse. Han ble plutselig veldig alvorlig. Jeg sa: «Hva er i veien?»
Han sa: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare at dere kom hit. Øst-Tyskland er akkurat nå det eneste landet i verden som ikke godtar 3-årspasset. For dem er ikke din kones pass gyldig.»
Jeg sa: «Hva kunne de ha gjort?»
Han svarte: «Kastet dere av toget.»
Jeg sa: «De ville vel ikke ha kastet oss av toget?»
Han sa: «Ikke dere. Henne!»
Jeg så for meg at noen prøvde å kaste min kone av toget midt på natten et sted i Øst-Tyskland. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort. Jeg fikk ikke vite før etterpå hvor farlig det var og hva situasjonen innebar, spesielt for min kone. Jeg bryr meg mye mer om henne enn om meg selv. Vi hadde vært i alvorlig fare. Personer med pass som de ikke ville godta, ble arrestert og varetektsfengslet.
Vi får veiledning
Alt dette leder til følgende poeng: Eldsten som ga meg 20-markseddelen, var David A. Bednar, en ung eldste som virket i Den sydtyske misjon og som nå er medlem av De tolv apostlers quorum.
Hvordan hadde det seg at denne unge eldsten fra San Leandro, California, ga meg den 20-markseddelen? Hvis dere forstår dette og forstår hva livet dreier seg om, vil dere egentlig forstå alt dere trenger å vite om livet som medlem av Kirken. Dere vil forstå at vårt liv ikke er vårt eget. Det blir styrt – og hvis vi lever slik vi skulle, vil vi bli tatt vare på. Jeg tror ikke han visste noe om konsekvensene av det han gjorde. Den 20-markseddelen var verd seks dollar, og seks dollar er ganske mye for en eldste!
På deres vei gjennom livet vil dere oppdage at slike ting skjer når dere lever slik dere burde leve.
Hvis dere lærer hva Ånden er, trenger dere aldri være alene. I Lære og pakter 46:2 står det: «Men til tross for de ting som er skrevet, har det alltid vært gitt eldstene i min kirke helt fra begynnelsen av – og skal alltid bli gitt – å lede alle møter slik de blir ledet og veiledet av Den Hellige Ånd.»
Deres åndelegeme
Læren som forklares i Skriftene, åpenbaringene, forteller oss at vi er tosidige personer. Vi vet at vi har en ånd og et legeme. «Og ånden og legemet [når de er evig forenet, blir] menneskets sjel» (L&p 88:15). Dere er altså todelt. Dere har en ånd inne i legemet.
Dere har et åndelegeme. Deres intelligens har alltid eksistert (se L&p 93:29). Dette er vanskelig å forestille seg. Vi kommer til å leve evig. Dere tror vel det? I oppstandelsen vil vi leve evig. Dette kan ikke være tilfelle med mindre det også gjelder fortiden, at vi også har levd evig før. Vi er midt i noe evig her.
Jeg har tenkt på når den dagen kommer at min ånd forlater mitt legeme. Når denne «utpakkingen» finner sted, deres legeme blir lagt til side og vi ser på deres ånd, hvordan vil dere se ut? Hvordan vil deres ånd se ut?
Noen av dere kan beskrives som perfekte idrettsfolk – fullkomment koordinerte, i stand til å gjøre hva som helst! Dere har et vakkert fysisk legeme. Om vi hadde skilt legemet og ånden fra hverandre, hvordan ville ånden ha sett ut? Dere vil lære, om dere vil studere, be og kjenne etter, at dere kan ha et vakkert legeme og en vissen og svak ånd. På den andre siden kan dere ha et legeme som er begrenset på mange måter, men likevel i en evig sammenheng, kan dere trene opp deres ånd til den får en uforgjengelig verdi.
Dere kan se frem til den dag da dere blir «pakket ut» og deres ånd skiller lag med legemet. Deres ånd er ung, livfull og vakker. Selv om legemet er gammelt, sykt eller forkrøplet på noen måte, når ånden og legemet gjenforenes i oppstandelsen, vil dere være herlige, dere vil bli herliggjort.
En mann jeg kjente – en av de store menn jeg har kjent – var ofte sammen med en gjeng uregjerlige gutter. De var alltid der de ikke skulle være og aldri der de skulle være. Til slutt fikk en klok og rådsnar leder dem inn i en søndagsskoleklasse. Læreren var en gammel mann – en helt alminnelig, enkel gammel mann. Han var dessuten konvertitt og fra Europa, og snakket ikke engelsk særlig bra. De fniste: «Vår lærer? Han?» Jeg tror disse guttene hadde et rykte for å slite ut enhver lærer.
Så sa min venn at noe skjedde. Læreren begynte å snakke, og alle sammen begynte å lytte. Denne vennen sa: «Man kunne varme hendene på hans tros flammer.» Dette betydde at i den eldre, utslitte kroppen som tilsynelatende ikke klarte å viske ut en aksent, var det en sterk ånd.
I oppstandelsen kan kroppen – jordens støv, den kjødelige delen av oss – bli fornyet og gjøres sterk om den skal bli likeverdig med ånden.
Den hellige ånd vil veilede dere
Hvis dere kan forstå hvordan Ånden fungerer, vil det gå dere vel. Det finnes ikke nok ondskap i verden – selv om den ble samlet til en slags mørk, avskyelig laserstråle og rettet mot dere – til å ødelegge dere, med mindre dere samtykker til det.
Sørg for å lære de tingene dere i utgangspunktet ikke får undervisning i. Hvis alt dere vet er det dere leser eller hører, vet dere ikke mye. Stunder med ærbødighet er så dyrebare når dere tenker og føler. Det er derfor templer er så viktige. Man kan gå i templet og komme bort fra verden.
Løftet fra Herren er at når dere mottar Den hellige ånd, «skal [han] lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere» (Johannes 14:26).
Dere vil gjøre visse ting automatisk, nesten ubevisst. Uten å tenke vil dere oppdage at dere har blitt tilskyndet og veiledet av Den hellige ånd. Det var derfor denne unge eldsten, uten å vite hvorfor, tok en 20-markseddel frem fra lommeboken der han travet ved siden av toget og ga den til meg idet toget kjørte avsted. Han reddet oss fra en stor fare.
Det er slik dere vil gjøre ting og senere se tilbake på det og vite at dere ble veiledet. Det er også slik dere vil bli advart. Dere vil bli advart: «Ikke dra dit! Ikke gjør det!» Dere vil bli advart: «Ikke gå sammen med ham! Ikke gå sammen med henne! Ikke vær sammen med dem!» Og så: «Søk dette selskapet!» Dere vil bli veiledet, og Herren vil våke over dere.
Jeg vet at evangeliet er sant, at Jesus er Kristus, at han lever, at dette er hans kirke. Finn dere en plass i verden hvor dere, uten forlegenhet, uten å nøle, kan erklære for det første at dere har tatt imot Jesu Kristi evangelium, og for det annet at det dere er er viktigere enn det dere gjør. Det dere gjør, hvis det kommer av veiledning, vil gjøre dere til det dere er og det dere kan bli.
Illustrert av Gregg Thorkelson
Hvorfor ga denne unge eldsten meg en 20-markseddel? Hvis dere forstår det, vil dere forstå at vårt liv egentlig ikke er vårt eget. Det blir styrt. Eldsten som ga meg 20-mark seddelen var David A. Bednar, en ung eldste på misjon i Syd-Tyskland, som nå er medlem av De tolv apostlers quorum.
Fotoillustrasjon: Matthew Reier
Foto av Hong Kong Kina tempel: Craig Dimond. Fotoillustrasjon: John Luke