Ingen banning tillatt
I 1962 vervet 11 av mine klassekamerater fra Preston, Idaho, og jeg oss i Nasjonalgarden. Rekruttskolen var som en ferieleir, helt til vi kom til Fort Ord i California.
Vi trengte hverandre for å overleve våre nye militære omgivelser og angrepene fra de andre rekruttene, som i mange tilfeller brukte forkastelig språk og lot til ikke å ha noen moral i det hele tatt. Jeg søkte enhver mulighet til å være sammen med mine siste-dagers-hellige venner for å få støtte mot trakasseringen fra våre medrekrutter.
Etter rekruttskolen ble noen av mine skolekamerater og jeg værende på Fort Ord for videre opplæring i feltsamband. Snart begynte to av de barske, røslige rekruttene i vår opplæringsklasse å konkurrere om hvem som kunne si de mest avskyelige og vulgære tingene. Når de sto opp hver morgen, pleide de å rope ut vulgære ting slik at alle i forlegningen kunne høre deres skitne språk.
En morgen befant jeg meg foran dem, og ettersom jeg lengtet etter å slippe dette, forlangte jeg at de sluttet. I forlegenhet vendte de sin motbydelighet mot meg og kalte meg mye stygt. De advarte meg og sa at det var best de ikke kom på tomannshånd med meg.
Senere den formiddagen plukket jeg søppel, og jeg befant meg alene mellom forlegningene. Plutselig så jeg noen som kom mot meg. Det var en av rekruttene som hadde truet meg.
Jeg forberedte meg på det verste idet han nærmet seg. Han begynte imidlertid å fortelle meg hvor stor respekt han hadde for meg, og at han ønsket at han hadde mot til å leve slik som jeg. Han innrømmet at foreldrene hans ville ha blitt skuffet om de visste hvordan han levde. Han sa at han aldri igjen ville bruke vulgært språk i nærheten av meg. Så snudde han seg og gikk.
Idet jeg passerte den andre forlegningen, så jeg den andre rekrutten komme mot meg. Han kom bort til meg og ba om unnskyldning for sin oppførsel. Han fortalte meg også hvor stor respekt han hadde for meg, og at han håpet at han også en dag kunne leve slik han hadde blitt opplært.
En helg da mine siste-dagers-hellige venner var på permisjon, inviterte disse to unge mennene meg med på kino sammen med dem og noen andre venner. Mens vi gikk sammen, var det noen som bannet. De to rekruttene fortalte gruppen at ingen fikk banne så lenge jeg var sammen med dem.
Etter filmen, da gruppen bestemte seg for å gå på en klubb for å drikke alkohol, unnskyldte mine venner seg og forklarte at de ville tilbringe kvelden sammen med meg. Så snart vi var alene, stilte de meg spørsmål om min familie og hvilken kirke jeg tilhørte som kunne hjelpe unge menn å utvikle slike normer som vår gruppe av siste-dagers-hellige etterlevde. Jeg besvarte deres spørsmål og fortalte dem om Kirken.
Jeg lærte at himmelen gir mot til og velsigner dem som forsvarer det som er rett.
Plutselig så jeg noen som kom mot meg. Det var en av rekruttene som hadde truet meg.