Bli her!
Jeg setter alltid stor pris på å tilbringe tid sammen med min familie. Ettersom jeg arbeider som jernbaneingeniør, er min arbeidstid uforutsigbar. Iblant blir jeg overflyttet til steder langt borte og blir midlertidig adskilt fra min kone og mine barn. I slike perioder ser jeg dem bare noen få dager i uken – og det først etter en lang kjøretur hjem.
En gang kom min hustru, Scarlett, og våre sønner for å besøke meg i en av mine friperioder. Sønnene våre likte å sove på motell og spise på restauranter. Denne turen ble en ferie for dem. Denne oppkvikkende gjenforeningen gikk fort, og snart sto vi og klemte hverandre farvel. I speilet så jeg Scarletts bil forsvinne ut av syne idet vi kjørte ut på motsatte påkjørsler til motorveien. Jeg skulle tilbake til jernbanen, mens Scarlett tok barna med seg hjem.
Jeg smilte mens jeg tenkte på min familie, og bestemte meg for å ringe Scarlett for å takke henne enda en gang for at hun hadde besøkt meg. Jeg skulle til å ta mobiltelefonen frem fra jakkelommen, men den var ikke der. Etter å ha lett etter den en stund uten hell, skjønte jeg at telefonen måtte ha blitt gjenglemt i Scarletts bil.
Jeg brukte mobiltelefonen til å holde kontakt med familien, men den var også nødvendig i jobben min. Min kone og jeg hadde kjørt i motsatt retning i 10 minutter, men jeg visste at jeg måtte få tak i mobiltelefonen igjen. Jeg bestemte meg for å kjøre opp på neste overgang, snu og prøve å ta henne igjen. Idet jeg forberedte meg på å snu, virket det som om en røst sa: «Stopp!»
Jeg begynte å bremse ned, selv om hvert øyeblikk som gikk gjorde det vanskeligere å få tilbake telefonen min.
En annen tanke kom: «Bli her!»
En sterk følelse kom over meg. På tross av all logikk og fornuft svingte jeg ut til siden og stoppet bilen. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg hadde på følelsen at jeg skulle bli der jeg var. Samtidig som jeg rettet meg etter det jeg følte var en tilskyndelse fra Den hellige ånd, følte jeg at panikken begynte å bli erstattet av fred. Jeg holdt en ydmyk bønn og takket min himmelske Fader for hans veiledning.
Kort tid senere fikk jeg øye på Scarlett, som kom kjørende mot meg. Da hun så meg, stoppet hun bilen og kom bort til meg med mobiltelefonen i hånden.
«Hvordan visste du at du skulle stoppe og vente?» spurte hun.
Våre øyne ble fylt med gledestårer da jeg fortalte om tilskyndelsene jeg hadde fått fra Den hellige ånd.
Denne hendelsen har gjort varig inntrykk på meg, og jeg kan aldri nekte for den guddommelige hjelp jeg mottok den dagen. Det styrket våre vitnesbyrd om at vår himmelske Fader er oppmerksom på tilsynelatende små detaljer i vårt liv. Jeg gjør mitt beste for alltid å være verdig til den samme veiledning som den jeg mottok for mange år siden.
Jeg visste ikke hvorfor, men jeg hadde på følelsen at jeg skulle bli der jeg var.