En prøve på ærlighet
Det var ikke en prøve på våre matematikk-kunnskaper eller vårt vennskap. Det var en prøve på vår ærlighet.
Patricia: Min beste venninne, Francini, og jeg er noen av de få medlemmer av Kirken på skolen vår i Brasil, og vi oppdager ofte at de små tingene vi gjør er svært utslagsgivende.
En slik liten ting fant sted en lørdag i en matematikktime som Francini og jeg pleide delta i. Akkurat denne dagen var Francini borte. I løpet av timen ble prøver som vi hadde hatt noen dager tidligere, gitt tilbake til oss. Jeg var ikke helt oppmerksom da læreren la Francinis prøve på pulten min og ba meg gi den til henne.
Siden Francini og jeg allerede hadde snakket om hvordan vi trodde vi hadde klart oss, ble jeg overrasket over at hun fikk en bedre karakter enn vi hadde ventet. Jeg tittet på prøven hennes og så at læreren ikke hadde merket et uriktig svar som galt. Uten i det hele tatt å tenke over det, sa jeg til læreren at Francinis karakter var for høy.
Det jeg ikke var klar over, var at hele klassen hørte på. Straks jeg snakket, begynte klassen å kritisere meg og si at det var galt av meg å gjøre dette mot en venninne, og at jeg bare ønsket å få en bedre karakter enn hennes.
Jeg ble forvirret og urolig over reaksjonen. Jeg var sikker på at jeg hadde gjort det Francini ville ha gjort. Men en eller annen sa at det var umulig for alle og enhver å være så ærlig at man senket sine egne karakterer. Alle betraktet meg som en forræder overfor min venninne. Jeg prøvde å fortelle dem at Francini ville ha vært ærlig med hensyn til karakteren, og at det fremdeles finnes ærlige mennesker i verden.
Etter mye diskusjon besluttet læreren og klassen at de ville prøve oss. Læreren sa at han ville la den gale karakteren bli stående på Francinis prøve, så skulle vi vente og se hennes reaksjon på mandag.
Jeg likte ikke ideen. Jeg følte at det ikke var rettferdig å prøve Francini slik. Men læreren hadde tatt sin beslutning, og jeg kunne ikke forandre den.
Den helgen var jeg urolig for hva som ville skje, selv om jeg stolte på at Francini ville gjøre det riktige. Jeg ba inderlig om at hun ville legge merke til feilen på prøven sin.
I matematikk-timen på mandag var hele klassen oppmerksom idet de så Francini hente prøven sin.
Francini: Like etter at timen begynte på mandag, leverte læreren meg matematikk-prøven min. Jeg skulle til å legge den bort uten egentlig å se på den, men så la jeg merke til at jeg hadde fått bedre karakter enn ventet. Jeg rakte opp hånden og gikk frem til læreren. Jeg spurte om han hadde satt riktig karakter på prøven, og han svarte at det hadde han. Jeg pekte så på prøven og sa: «Men jeg gjorde en feil.» I det øyeblikket kom også Patricia frem til læreren og fortalte at han også hadde oversett et feil svar på hennes prøve, men under alt oppstyret på lørdag hadde hun ikke lagt merke til det.
Det ble straks stor uro i klasserommet. Noen begynte å mumle om at Patricia hadde snakket med meg, men andre smilte forlegent. Jeg ble forvirret av så forskjellige reaksjoner.
Senere forklarte Patricia hva som hadde skjedd på lørdag. Jeg ble forbauset over at jeg hadde vært gjennom en test som ikke hadde noe med matematikk å gjøre, og over at mine klassekamerater hadde reagert slik overfor min venninne. Men jeg var lykkelig over at jeg hadde vært ærlig og at Patricias bønner hadde hjulpet meg å legge merke til feilen på prøven. Jeg er også takknemlig for at min venninne trodde på meg.
Patricia og Francini: Begge høstet vi stor lærdom fra denne hendelsen. Vårt vitnesbyrd har vokst om den viktige rolle siste-dagers-hellige har med hensyn til å være vitner om Jesus Kristus og eksempler på hans prinsipper. Vi er takknemlige mot Herren for hans evangelium, som gir oss anledning til å være utslagsgivende.
Illustrert av Natalie Malan