Den usynlige gjesten
«Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem» (Matteus 7:12).
Julias hjerte hamret da hun tittet inn i det tomme rommet. Primærrommet, med halvsirkelen av sammenleggbare stoler og støvet tavle, så nøyaktig ut som hennes hjemme. Men Julias mave var i opprør da hun gikk gjennom døren. Alt kunne se ut som det samme, men Julia visste at det ikke var det. I dag var hun gjest.
Julia sank ned på stolen lengst fra døren. Hun elsket alt i forbindelse med familiens sommerbesøk til kusiner og besteforeldre, unntatt å være gjest i en annen menighet. Det var fint å synge Primær-sanger og lære om Frelseren, men hun likte ikke å sitte for seg selv og ikke kjenne noen.
Julia likte heller ikke å høre de andre barna snakke og le sammen uten at noen så mye som så på henne. For henne føltes det som ingen brydde seg om at hun var der eller ikke. Det var som å være usynlig – Julia, den underlige usynlige gjesten!
Julia snurret de lange, blonde flettene og ønsket hun var hjemme igjen sammen med sin egen Primær-lærer, søster Johansson, og sin beste venninne, Hanna. «Kanskje det blir annerledes denne gangen,» sa hun til seg selv idet hun rettet på brillene og glattet skjørtet en gang til. «Hvis jeg prøver ordentlig hardt, kan jeg kanskje få det til å bli annerledes.»
Julia hoppet til da døren gikk opp. Tre piker kom inn i rommet mens de snakket ivrig sammen. To gutter fulgte etter. Julia pustet raskt og tvang frem et smil.
«Hei!» brast det ut av henne. Plutselig var alles øyne på henne. Julia ble rød i ansiktet.
«Å, hei,» mumlet en av pikene.
«Er du ny?» spurte en annen pike.
Julia renset halsen. «Nei, jeg er bare på besøk hos min bestemor.»
«Å!»
Alle valgte en plass. Julias smil bleknet da hun så at alle stolene var opptatt unntatt den ved siden av henne. Ingen sa et ord til Julia. Hun stirret på hendene sine. «Den underlige usynlige gjesten slår til igjen,» tenkte hun. En tåre rant nedover kinnet hennes.
En uke senere var Julia lett om hjertet da hun skyndte seg gjennom korridoren i kirken. Det var så godt å være hjemme! Da hun gikk inn i klasserommet, var Hanna allerede der.
«Hei, Julia! Jeg er så glad du er tilbake!» sa Hanna.
Julia satte seg ved siden av Hanna. Snart lo og pratet de. Julia hadde nettopp begynt å fortelle Hanna alt om uken hos bestemor da en høy, slank pike med rødgyllent hår viste seg i døren. Julia så på da piken sank ned på stolen lengst fra døren og satte seg for seg selv.
«Hun må være gjest,» tenkte Julia. «Oi, jeg er glad det ikke er meg denne gangen!» Piken hevet blikket og så seg om, deretter stirret hun ned på hendene sine. Julia følte vondt da ingen sa et ord til gjesten. «Jeg skulle ønske det ikke var så vanskelig å være gjest,» tenkte hun. «Det skulle være annerledes!» Et øyeblikk kom hun til å tenke på forrige søndag og husket at hun hadde vært den bedrøvete, usynlige gjesten. Hun blunket. Vent litt – hun kunne gjøre forskjellen denne gangen!
Julia reiste seg. «Hei,» smilte hun. Hun gikk tvers over rommet og satte seg på stolen ved siden av piken. «Er du på besøk i dag?»
Piken så opp med store øyne, og så lyste ansiktet opp. «Ja, jeg er på besøk hos min tante. Er du også på besøk?»
Julia ristet på hodet. «Nei, men jeg vet hvordan det er,» forklarte hun. «Jeg heter Julia. Hva heter du?»
«Ella.»
«Vil du komme og sitte sammen med Hanna og meg?»
Ella smilte og nikket. Da de to pikene gikk tilbake gjennom rommet, følte Julia godt. «Usynlige gjester ikke tillatt!» tenkte hun. «Ikke hvis det er opp til meg!»
Illustrasjoner: Jennifer Tolman