Budskap fra Det første presidentskap
Sukkerroer og en sjels verdi
For mange år siden brukte biskop Marvin O. Ashton (1883–1946), som var rådgiver i Det presiderende biskopsråd, en illustrasjon som jeg gjerne vil dele med dere. La oss sammen se for oss en bonde som kjører en stor lastebil fylt med sukkerroer på vei til sukkerraffineriet. Bonden kjører på en humpete grusvei, og noen sukkerroer faller av lasteplanet og blir liggende på veien. Da det går opp for ham at han har mistet noen av roene, sier han til sine hjelpere: «Det er like mye sukker i de som har falt av. La oss dra tilbake og plukke dem opp!»
I min bruk av dette eksemplet representerer sukkerroene medlemmer av Kirken som vi som er kalt som ledere, har ansvar for. De som har falt av lastebilen, representerer menn og kvinner, ungdom og barn som av en eller annen grunn har falt bort fra veien med aktivitet i Kirken. Jeg omskriver bondens ord om sukkerroene og sier om disse sjeler, som er dyrebare for vår Fader og Mester: «Det er like meget verdi i disse som har veket bort. La oss dra tilbake og plukke dem opp!»
Nettopp nå, i dag, er noen av dem fanget i verdens populære oppfatning. Andre blir trukket bort av turbulente tider. Atter andre blir trukket ned og drukner i syndens malstrøm.
Dette er ikke nødvendig. Vi har de sanne læresetninger. Vi har programmene. Vi har menneskene. Vi har kraften. Vår misjon er mer enn møter. Vår tjeneste er å frelse sjeler.
Vår tjeneste: Frels sjeler
Herren understreket verdien av hver mann eller kvinne, hver ungdom eller hvert barn da han sa:
«Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne. …
Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!» (L&p 18:10, 15-16).
Husk at dere er berettiget til vår Faders velsignelser i dette verk. Han kalte deg ikke til din privilegerte stilling for at du skulle vandre alene, uten veiledning, bare for å stole på hell. Tvert imot, han vet hva du kan, han er klar over din hengivenhet, og han vil gjøre din antatte utilstrekkelighet til anerkjent styrke. Herren har lovet: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere» (L&p 84:88).
Primærledere, kjenner dere barna dere arbeider med? Unge kvinners ledere, kjenner dere deres unge kvinner? Det aronske prestedømmes ledere, kjenner dere de unge mennene? Hjelpeforeningens og Det melkisedekske prestedømmes ledere, kjenner dere kvinnene og mennene som dere er kalt til å presidere over? Forstår dere deres problemer og vanskeligheter, deres lengsel, ambisjoner og håp? Kjenner dere til hvor langt de har reist, problemene de har hatt, byrdene de har båret, sorgen de har hatt?
Jeg oppfordrer dere til å strekke dere ut mot dem dere tjener og til å vise dem kjærlighet. Når dere virkelig er glad i dem dere betjener, vil de aldri befinne seg i det fryktede «Aldriland» -- aldrii være gjenstand for bekymring, aldri mottaker av nødvendig hjelp. Du får kanskje ikke privilegiet å åpne byporter eller slottsdører, men du og de du betjener vil oppleve sann lykke og varig glede når du tar dem i hånden og påvirker deres liv.
Lærdommer inngravert i hjertet
Skulle du bli motløs i din innsats, skal du huske at Herrens tidsplan ikke alltid faller sammen med vår. Da jeg var biskop for mange år siden, kom en av Unge kvinners ledere, Jessie Cox, til meg og sa: «Biskop, jeg har mislykkes!» Da jeg spurte hvorfor hun følte dette, sa hun: «Jeg har ikke klart å få noen av mine piker gift i templet, slik en god lærer ville. Jeg har prøvd det aller beste jeg kunne, men tydeligvis var det ikke godt nok.»
Jeg prøvde å trøste Jessie ved å si at jeg, som hennes biskop, visste at hun hadde gjort alt hun kunne. Og da jeg fulgte med disse pikene i årenes løp, fant jeg ut at de alle til slutt ble beseglet i templet. Hvis lærdommen blir inngravert i hjertet, går den ikke tapt.
Når jeg har iakttatt trofaste tjenere som Jessie Cox, har jeg lært at hver leder kan være en sann hyrde og virke under veiledning fra vår store og gode Hyrde, med anledning til å lede og verne om og vise omsorg for dem som kjenner og elsker Hans røst (se Johannes 10:2-4).
Søk etter det bortkomne får
La meg fortelle om nok en erfaring jeg hadde som biskop. En søndag morgen la jeg merke til at Richard, en av våre prester som sjelden var tilstede, heller ikke denne søndagen var på prestedømsmøtet. Jeg overlot quorumet til veilederen og dro hjem til Richard. Hans mor sa at han arbeidet på et bilverksted i nærheten. Jeg kjørte til verkstedet for å finne Richard og lette overalt, men kunne ikke se ham. Plutselig ble jeg tilskyndet til å ta en titt ned i den gammeldagse smøregraven ved siden av bygningen. I mørket kunne jeg se to skinnende øyne. Jeg hørte Richard si: «Du fant meg, biskop! Jeg skal komme opp.» Richard og jeg pratet sammen, og jeg fortalte ham at vi savnet ham og trengte ham. Jeg fikk ham til å forplikte seg til å komme til møtene.
Hans aktivitet forbedret seg kraftig. Han og familien flyttet siden, men to år senere fikk jeg en innbydelse til å tale i Richards menighet før han reiste på misjon. I sin tale den dagen sa Richard at vendepunktet for ham var da hans biskop fant ham i en smøregrav og hjalp ham tilbake til aktivitet.
Mine kjære brødre og søstre, det er vårt ansvar, ja, vår høytidelige plikt, å strekke oss ut til alle dem som vi har blitt kalt til å påvirke. Det er vår plikt å lede dem til Guds celestiale rike. Må vi alltid huske at lederskapets kappe ikke er gitt oss for vårt velvære, men for å pålegge oss ansvar. La oss gå inn for å redde dem som trenger vår hjelp og vår kjærlighet.
Når vi lykkes, når vi bringer en kvinne eller mann, en pike eller gutt tilbake til aktivitet, besvarer vi en hustrus eller søsters eller mors inderlige bønn og bidrar til å oppfylle en ektemanns eller brors eller fars største ønske. Da respekterer vi en kjærlig Faders veiledning og følger en lydig Sønns eksempel (se Johannes 12:26; L&p 59:5). Og våre navn vil for alltid bli hedret av dem vi hjelper.
Jeg ber av hele mitt hjerte om at vår himmelske Fader alltid vil lede oss når vi streber etter å hjelpe og frelse hans barn.
Illustrert av Jeff Ward; foto: David Newman