Da GayLynn Ribeira, som studerte kunst ved Brigham Young University, hørte de forbløffende historiene om de siste-dagers-hellige pionerer i Ghana, ønsket hun å lage bilder av dem til sitt illustrasjonsprosjekt for bachelor-graden. Høsten 2005 begynte hun å gjøre forberedelser til dette. Det resulterte i et pengebidrag som gjorde det mulig for henne og tre andre kunststudenter – Jesse Bushnell, Emmalee Glauser Powell og Angela Nelson – å tilbringe mai og juni 2006 i Ghana. Richard Hull fra lærerstaben ved BYU førte tilsyn med prosjektet. Disse fem samlet ikke bare historier og bilder av siste-dagers-hellige pionerer, men også av nyere medlemmer. Dette vell av informasjon ble festet til lerreter i månedene etter turen og så til veggene i B. F. Larsen Gallery ved BYU i oktober 2007. Her følger noe av kunsten.
«Det er godt å være medlem når vi er hjemme eller blant folk,» sier Adjoa Amoa-Ampah, som studerer medisin. «Men en sann siste-dagers-hellig kvinne kan også kalle seg medlem når hun er alene. Kirken blir noen ganger misforstått, så det er viktig for meg å være et eksempel på sannheten.»
«Takknemlighet og kjærlighet utstrålte fra ham,» skrev kunstneren om bror Johnson fra Cape Coast. «Han forkynte evangeliet i 14 år, og mer enn tusen personer var forberedt til dåp da misjonærene kom i 1978. Han er en mann som vier sitt liv og sin sjel til Gud. Han inspirerte meg til å strebe etter å tilegne meg de Kristus-lignende egenskapene kjærlighet og barmhjertighet.»
Bitner Johnson er oppkalt etter president Gordon Bitner Hinckley og er sønn av Brigham Johnson og sønnesønn av Joseph William Billy Johnson.
Biskop Kofi Sosu og hans hustru, Linda, fra Kumasi styrker sin familie ved regelmessig familiebønn, skriftstudium og familiens hjemmeaften.
I 1983 kom en utarmet kvinne med et alvorlig underernært barn til Emmanuel Kissi, som var en siste-dagers-hellig lege, og ba om hjelp. Dr. Kissi fikk mat sendt fra Kirken for å behandle underernærte personer. Kostnadsfritt ga han henne ris, mais, bønner og matolje. Kvinnen falt takknemlig ned foran legen. Dr. Kissi tok kvinnen i hånden, reiste henne opp og sa: «Denne maten har Gud sendt deg. Du må gi ham all din takk.»
«Det var som vi fant en søster som lenge hadde vært savnet,» skrev kunstneren Angela Nelson om den hjemvendte misjonæren Emma Boateng. «Hun var vår guide i Kumasi og hadde fremdeles misjonærgløden. Emma studerte journalistikk, gikk på Institutt, var bekymret for og hadde håp om stevnemøter, og prøvde å la evangeliet være det sentrale i livet. Hun hadde de samme erfaringer som vi hadde som unge enslige voksne.»
Da Kofi var ferdig med sin misjon, ønsket han å reise hjem, men hans far hadde slått hånden av ham. Han følte likevel at han skulle dra dit. Da han kom frem, så hans far ham og sa: «Stans.» Så han stanset.
«Hvem er du?» spurte faren.
«Jeg er din sønn.»
«Min sønn?»
«Ja, din sønn Kofi.» Da så han tårer renne nedover farens ansikt. Hans far reiste seg og omfavnet ham.
«Å, min sønn, min sønn. Jeg er så lei meg. Jeg vet at du gjorde det riktige. Jeg har godtatt deg som min sønn.»
William og Charlotte (som har vært medlemmer i 30 år) har utviklet seg sammen i evangeliet gjennom mange år med vanskeligheter og glede. Gjennom det hele blir de ett med Gud og med hverandre. De holder hverandre i hendene for å vise sin kjærlighet til hverandre – noe William lærte av misjonærekteparet som lærte ham å be og at han er et Guds barn.
Ved denne vakre stranden har hundrevis av ghanesere blitt døpt.
Theodora er tredjegenerasjons siste-dagers-hellig i Cape Coast, takket være troen til hennes bestemor, som sluttet seg til Kirken og underviste sine barn og barnebarn i evangeliet. Som ny siste-dagers-hellig påtok Theodora seg å feie møtehuset, hente bøtter med vann for å skure gulvet og forsikre seg om at alt var rent før møtene skulle begynne.
«Da bror og søster Kaku inviterte oss hjem til seg i Cape Coast, føltes det som jeg gikk inn i mitt eget hjem i Utah,» skrev kunstneren Angela Nelson. «Det jeg likte best etter at ståheien med middagen var over, var da alle barna samlet seg rundt foreldrene med Skriftene åpnet. Jeg kommer aldri til å glemme samværet med denne familien og det å iaktta barna som så hen til sine foreldre for å få veiledning og foreldrene som vendte seg til Skriftene for å finne svar.»
Kunstneren sier om dette portrettet av Hannah Bafuh, en siste-dagers-hellig i Kumasi: «Jeg prøvde å fange hennes strålende, livlige personlighet.»
«Det var som å se en dans. De var i fullkommen harmoni,» skrev Angela Nelson da hun beskrev hvordan familien Boateng laget maten sin, fufu, fra kassavarot. «En av dem løftet stokken høyt opp og senket den med et kraftig dunk, mens den andre hurtig samlet kassavaen til en ball like før den andre banket den igjen. Det er også rytme i deres daglige liv, en flid når det gjelder å holde budene. Tiden her blir målt i forholdene til andre, i å hjelpe venner og familie, ikke i gjenstander som blir ervervet. Jeg ser en fast beslutning når det gjelder å være konsekvent – spesielt i deres vitnesbyrd.»