Noe vakkert i fremtiden
«Er noen fremdeles våkne?» Første gang jeg spurte, hadde jeg fått to bekreftende, hviskende svar. Nå, noen timer senere, var stillheten et svar på at jeg var den siste i rommet som ikke kunne sovne.
Det var min første natt på opplæringssenteret for misjonærer (MTC). Den dagen hadde jeg tatt avskjed med mine foreldre, møtt min ledsager og de andre nye mi–sjonærene som skulle til Italia, og vært tilstede i den første undervisningstimen. Jeg var utmattet, men tanker surret i hodet og gjorde meg engstelig. «Hva har jeg begitt meg ut på?» spurte jeg meg selv gang på gang. Jeg visste ikke om jeg virkelig kunne lære å være misjonær. Ville jeg ha mot nok til å fly til et fremmed land og snakke med fremmede om evangeliet? Kanskje det ikke var meningen at jeg skulle være her. Tårer begynte å renne nedover kinnene.
Da mintes jeg noe min mor hadde fortalt meg om sin bror Larry. Onkel Larry var på misjon i Uruguay og Paraguay på 1970-tallet. Til å begynne med hadde han hatt søvnløse netter og bekymret seg om sin utilstrekkelighet. Når han følte at han ikke orket mer, sto han opp, gikk inn på badet og knelte ned for å trygle vår himmelske Fader om å føle fred. Med Herrens hjelp klarte onkel Larry seg og fullførte som en trofast misjonær.
Jeg fattet litt håp ved denne tanken og listet meg nedover gangen til badet. I det svake lyset knelte jeg på det kalde flislagte gulvet og hulket. Jeg tryglet min himmelske Fader om å gi meg fred slik at jeg kunne få mot til å gå videre.
Jeg ventet. Ingenting hendte. Jeg ventet mer, men hørte bare lyden av min egen gråt. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å gå til sengs igjen.
I samme stund jeg skulle til å sovne, kom svaret. Ånden fylte mitt sinn med et klart og vakkert inntrykk av et vakkert sted. Plutselig visste jeg at selv om jeg hadde en vanskelig tid med frykt i begynnelsen, ville jeg komme dit Herren mente jeg skulle være hvis jeg strebet fremover. Tanken fylte meg med fred, og jeg falt i søvn.
Ånden hadde antydet noe vakkert i fremtiden. I vanskelige stunder på opplæringssenteret lukket jeg øynene og husket det jeg hadde følt. Med bønn og hardt arbeid overvant jeg frykten.
Ikke lenge etterpå befant jeg meg i Genova i Italia sammen med min nye ledsager. I kjøkkenet i leiligheten vår var det en glassdør ut til en balkong. Jeg gikk ut på balkongen og så utover byen. Jeg kjente allerede denne byen og var glad i den. Dette var stedet jeg hadde sett for meg den natten på opplæringssenteret. Jeg visste at Herren hadde ført meg til dette øyeblikket, og jeg var akkurat der jeg hørte til.