Historier og vitnesbyrd ved leirbålet
«Forkynn derfor det som dere har hørt og virkelig tror og vet er sant» (L&p 80:4).
Ring! Det ringte ut for siste gang fredag ettermiddag. Jeg spratt opp fra pulten min og løp mot døren. Min venn Kent hadde invitert meg og to andre gutter til å sove i telt utenfor huset hans den natten. Jeg hadde gledet meg til det i to uker.
Da jeg kom hjem fra skolen, fant jeg frem soveposen, puten, lommelykten, tegneseriebøker og en pose med knask. Da jeg kom hjem til Kent, holdt han og faren på med å sett opp teltet. Vi byttet på å slå i pluggene som holdt teltet fast forankret til bakken.
Så grillet faren til Kent hamburgere, og vi lekte gjemsel i skogen. Da solen gikk ned, tente vi lommelyktene våre og dro på oppdagelsesferd.
Etter en stund ropte Kents mor oss tilbake fra skogen og sa det var på tide å roe seg for kvelden. Vi løp inn i teltet, la ut soveposene og la oss godt til rette. Snart utvekslet vi knask og hørte på noen av Kents fantastiske eventyrfortellinger. Kent gjorde oss alltid til helter i historiene sine. Vi kunne alltid fly, og vi reddet alltid situasjonen.
Det begynte å bli sent, og alle var trøtte og la seg til å sove. Jeg hørte sirissenes kvitring i natten og et tog som kjørte forbi i det fjerne. Jeg begynte å tenkte på Kents historier. Jeg innså at selv om Kent hadde fortalt meg mange gode historier, var det én viktig historie han ikke kunne. Det var historien om profeten Joseph Smith og evangeliets gjengivelse. Jo mer jeg tenkte på det, jo ivrigere ble jeg etter å fortelle denne spesielle historien til min venn.
«Kent, er du våken?»
«Ja. Hva er det?»
Hjertet mitt begynte å slå litt fortere, og jeg var litt engstelig, men jeg fortsatte å snakke.
«Jeg bare lurte. Tror du på Gud?»
«Ja, så klart,» sa han.
«Tror du på profetene i Bibelen?»
«Ja,» sa Kent idet han reiste seg i soveposen.
«Hva om jeg sa at vi har en levende profet på jorden i dag, akkurat som i Bibelen?»
«Mener du en profet som Moses?»
«Ja, det er akkurat det jeg mener.»
«Det var jo noe nytt,» sa han. «Fortell mer.»
Min uro begynte å avta, og den ble erstattet med glede. Jeg fortalte Kent om profeten Joseph Smith og hvordan evangeliet ble gjengitt til jorden. Jeg fortalte ham om den levende profet og apostlene på jorden i dag.
Da jeg var ferdig med å fortelle, spurte jeg Kent hva han syntes om det.
Han var stille en stund. «Jeg syns det er en fantastisk historie som jeg virkelig må tenke mer på. Tror du virkelig på det?»
«Ja, det gjør jeg virkelig.» Jeg ble varm i brystet, og jeg visste at jeg hadde sagt det min himmelske Fader ønsket at jeg skulle si. Jeg holdt en stille bønn om at Kent selv måtte finne ut at det jeg hadde sagt, var sant.
Jeg fikk senere vite at Kent virkelig ba om å få et svar. Han fortalte også sine foreldre om det han hadde hørt. Snart studerte Kents familie evangeliet og møtte misjonærene. Det gikk ikke langt tid før hele Kents familie ble døpt og bekreftet som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Selv om det har gått mange år siden den gang, er Kent og jeg fremdeles gode venner. Vi reiste begge på misjon, og vi studerte sammen ved Brigham Young University. Jeg er så glad for at jeg tok meg tid til å dele evangeliet med vennen min.
Illustrert av Richard Hull