En families arv i form av tjeneste
En paraguayansk kvinnes faste forankring i sin nyoppdagede tro startet en tradisjon med tjeneste i evangeliet som nå knytter fem generasjoner av hennes familie sammen.
Barna til Eulogia Diaz og Delio Cosme Sanchez husker dette om sin mors tjeneste som Primærs president i grenen: Den gang Primær ble holdt på kveldstid midt i uken, fulgte Eulogia en stor gruppe barn fra sitt nabolag – «vår lille bande», som en av hennes døtre minnes at de ble kalt – på den lange gåturen til kirken hver uke. Det spilte ingen rolle om de var medlem eller ikke. Ville de være med, og foreldrene ga tillatelse, tok Eulogia dem med seg. Hun ville at så mange barn som mulig skulle få nyte godt av Primærs velsignelser.
Barna til Eulogia og Delio husker dette om sin fars tjeneste som grenspresident: Han var alltid den første i møtehuset på søndag morgen og den siste som gikk senere på dagen, etter at han hadde sørget for at alt var i orden. Han viste den samme hengivenheten som den første president for Paraguay distrikt, den gang det lå under Uruguay-Paraguay misjon.
Sanchez-barna, som nå er godt voksne, noen med sine egne barnebarn, husker også følgende: For deres foreldre fantes det aldri en god grunn til å gå glipp av Kirkens møter. Familien gikk den lange veien til møtehuset i allslags vær. Og i den tidlige perioden da det var færre medlemmer i grenen, hadde familiens medlemmer mange roller, fra å undervise eller lede musikk til å hjelpe til med rengjøringen av bygningen.
Kirken har siden den gang gjort store fremskritt i Paraguay. Det er nå 10 staver og 11 distrikter, med til sammen rundt 66 000 medlemmer. Landet har to misjoner. Paraguay har en av bare fire fabrikker for Beehive Clothing utenfor USA, som produserer tempeltøy og garmenter.
Det historiske møtehuset alle elsket, Kirkens første møtehus i landet – det alle kalte «Moroni-kapellet» fordi det var navnet på en menighet som holdt til der – er borte. Et tempel har nå overtatt dets plass. Asunción Paraguay tempel er midtpunktet for «la Manzana Mormona» – som kan oversettes med noe sånt som Paraguays Temple Square.
Paraguayanske medlemmer føler seg rikelig velsignet på grunn av fremgangen. Men eldre medlemmer har ikke glemt ofrene som var nødvendige for å legge grunnvollen for dagens kirke i landet.
En arv bygges opp
Eulogia Diaz de Sanchez ble døpt i oktober 1960. En sogneprest prøvde å overtale henne til å fornekte Kirken og komme tilbake til sognet, men hun var for sikker på vitnesbyrdet hun hadde fått, til å la seg overtale.
Hennes mor, Castorina, ble døpt måneden etter sammen med Eulogias datter, Liduvina. En annen datter, Lina, ønsket å bli døpt, men hennes mann motsatte seg det.
Eulogias mann, Delio, sluttet seg til Kirken i januar 1961. Delio, som var mekaniker, fortalte sin forretningspartner at han ikke lenger ville kunne arbeide på søndag. Partneren godtok dette uten å nøle, fordi han satte stor pris på den hardtarbeidende Delio og hans bidrag til firmaet. Partneren fikk aldri noen grunn til å beklage denne beslutningen.
Historien om Delio og Eulogia Sanchez og deres etterkommere viser hvor varig eksemplets makt kan være.
«Jeg tror mine foreldres kjærlighet og tålmodighet hjalp oss å leve et godt liv og dele evangeliet med andre,» sier Lina. Selv om hun ikke fikk mulighet til å døpe seg i første omgang, utførte hun trofast tjeneste i Kirken så langt det lot seg gjøre for en som ikke var medlem. Til slutt, i 1986, da hennes manns motstand hadde mildnet på grunn av hustruens og barnas eksempel, fikk Lina gleden av å gå ned i dåpens vann.
Hennes søster Liduvina forteller at deres foreldre stadig var opptatt med å forkynne evangeliet. I en periode på 1970-tallet fungerte familiens hjem, hvor den aldrende Eulogia fremdeles bor, også som møtehus på søndagene. I tillegg til de over 60 etterkommerne til Delio og Eulogia i Kirken, har over 20 personer sluttet seg til Kirken på grunn av deres eksempel og Kristus-lignende liv. Liduvina sier at foreldrene også var eksempler på ærlighet og lærte sine barn å aldri gjøre noe de senere ville skamme seg over.
Delio og Eulogia var kjent for sin vennlighet. Liduvina forteller at når familien var klar til å spise et måltid, kunne faren, av omtanke for noen i nærheten, si: «Jeg lurer på om den eller den har en tallerken med mat akkurat nå.» Han kunne be et familiemedlem om å ta med seg en tallerken med mat til vedkommende før familien spiste.
Lina og familien var naboer til sine foreldre i mange år. Linas sønn, Enrique Ojeda, sier om Delio: «Bestefar var alltid et eksempel på prestedømmet – de egenskapene som nevnes i Lære og pakter kapittel 121 [vers 41–45].» Enrique sier at hans bestemor Eulogia «er en tapper kvinne – tapper i sin tro og tapper i sitt vitnesbyrd». Mange som ikke var medlem av Kirken, kom for å bo i besteforeldrenes hjem en periode (fordi Delio og Eulogia var rundhåndet med sårt tiltrengt hjelp) og dro derfra som medlem av Kirken på grunn av deres eksempel.
Delio og Eulogias barn fulgte foreldrenes eksempel etter hvert som de ble voksne og stiftet sine egne familier. Også de har virket i mange kall i Kirken. Liduvina var på misjon og arbeidet for Kirken i mange år i Uruguay før hun vendte hjem til Paraguay. Delio og Eulogias sønn Silvio trengte litt tid før foreldrenes eksempel også bidro til å få ham inn i Kirken, men han fulgte også foreldrenes eksempel på tjeneste. Han bidro senere til å opprette en gren i Argentina, hvor han bodde i en periode.
Nye generasjoner
Enrique ble født det året bestefaren Delio ble døpt inn i Kirken. I oppveksten var han ofte sammen med besteforeldrene i nabohuset eller med sine tanter, som alle var aktive i Kirken. (Han kaller Liduvina sin annen mor.) Selv om hans far og mor ikke var medlemmer de første årene, «vokste mine brødre og søstre og jeg opp i Kirken.»
Hans far, Vicente, forteller han, ville ikke ha noe med Kirken å gjøre – ville ikke engang snakke om den. Da Vicentes barn prøvde å gi ham en Mormons bok, kastet han den bokstavelig talt tilbake på dem. Men, sier Enrique, «det var hans barns eksempel som til slutt forandret min far.» Enriques patriarkalske velsignelse lovet at faren ville slutte seg til Kirken på grunn av hans barns eksempel. Enrique og resten av familien klamret seg til dette løftet.
I 1986, da Enriques yngre bror var på misjon, hadde farens motstand mot Kirken mildnet nok til at han ga tillatelse til at hans hustru kunne bli døpt. Etter 25 år med deltakelse og tjeneste etter beste evne, var Lina endelig medlem. Hennes mann var imidlertid langt fra å ta dette skrittet. Familiens liv gikk sin gang i flere år til med alle unntatt Vicente som medlem av Kirken. Så, en søndag morgen i 2002, sto Vicente opp, tok på seg dressen og gikk til kirken – klar til å bli undervist. Han ble døpt kort tid senere, og han og hans hustru ble beseglet i templet i 2003.
Nå har Enriques generasjon barn som vokser opp i Kirken og følger i sine egne foreldres fotspor. Eulogia og Delios etterkommere i Kirken omfatter 6 barn, 18 barnebarn (4 av disse har vært på misjon) og 23 oldebarn – så langt. Valgene disse oldebarna tar, er formet av den undervisning de mottar i sitt hjem.
Enriques 19 år gamle datter Adriana sier at man naturligvis alltid vil møte fristelser i livet. Når hun og hennes søsken og søskenbarn møter dem, sier hun, «tar vi de valgene vi tar på grunn av våre vitnesbyrd.» Hennes 18 år gamle søster, Vivian, skyter inn at når venner eller kjente lurer på hvorfor de ikke røyker eller drikker eller gjør noen av de andre vanene som vennene deres har lagt seg til, blir muligheten til å forklare sine normer en mulighet til å være misjonær.
William Da Silva, 19, er en annen av Eulogias oldebarn. Han er sønn av Linas datter Mercedes Ojeda de Da Silva. I likhet med sin mor ble William døpt da han var åtte år gammel, og er oppvokst i Kirken. Hans eldre søster og bror har vært på misjon, og han selv virker nå i Uruguay Montevideo vest misjon. William sier at på grunn av den undervisning de har fått hjemme, har han, hans bror og søster og de av søskenbarna som er aktive i Kirken, en helt annen, sterkere, åndelig grunnvoll enn mange av deres venner. «Det er interessant å se hvor stor tillit våre venner eller deres foreldre har til oss,» sier han. Hans venners foreldre, forklarer han, forteller ofte sine sønner eller døtre at hvis William eller en som Adriana eller Vivian deltar på et arrangement, «da kan du også gå, for jeg vet at det ikke vil foregå noe galt.»
De holder fast på normene
Adriana går med et langt skjørt som har blitt sydd om ved å felle inn et tøystykke i sidesømmen for å lukke igjen det som ville ha vært en høy splitt. Hennes mor, Lydia (Enriques hustru), og hennes tante Mercedes bemerker at det ofte er vanskelig for paraguayanske kvinner å finne sømmelige klær i butikkene, så Sanchez-etterkommerne har gjort det andre ofte blir tvunget til – sy om eller sy sine egne klær fra grunnen av. Lina, Mercedes’ mor og Lydias svigermor, har fungert som familiens syerske, men nå lærer også de yngre kvinnene å sy.
Mercedes de Da Silva sier at livet ikke var spesielt vanskelig for henne mens hun vokste opp som en av noen få siste-dagers-hellige i nabolaget. «Alle mine venner visste at jeg var medlem av Kirken,» forklarer hun. «De respekterte min tro.» Hun sier at hun var så heldig å få gå på en siste-dagers-hellig skole som fantes i Paraguay en periode. «Dette stadiet av livet er mye vanskeligere for mine barn enn det var for meg.» Samfunnets normer er nå langt mer liberale. Mercedes sier at hun og hennes mann, Ernesto Da Silva, har opprettholdt høye normer i sitt hjem, herunder bestemte klokkeslett når barna må være inne, også for de eldre barna. «Vi snakker mye om evangeliet med dem, og vi har familiens hjemmeaften,» sier hun. «Det gir våre barn stor styrke, og det vet de.» President Ernesto Da Silva ble avløst som områdesytti i april i år, og virker nå som president for Uruguay Montevideo misjon.
Ekteparet Da Silvas’ sønn og datter som har vært på misjon, Christian og Karen, skrev faktisk hjem og takket sine foreldre for de høye normene de hadde lært dem, og for foreldrenes gode eksempel. Karen Da Silva, som kom hjem fra Argentina Córdoba misjon i 2008, forklarer: «Helt siden jeg var liten har mine besteforeldre og foreldre undervist meg ikke bare med sine ord, men også med sine handlinger. De etterlevde virkelig det de underviste om.» Det hun hadde lært hjemme, sier hun, hjalp henne som misjonær å undervise om de velsignelser som følger lydighet.
Christian, som nylig kom hjem fra California San Bernardino misjon, slutter seg til sin søsters utsagn om viktigheten av foreldrenes eksempel i hans liv, og tilføyer: «Mitt eget vitnesbyrd om evangeliet vokste mens jeg anvendte mine foreldres og besteforeldres læresetninger i mitt liv.» Dette skjedde på den måten Alma beskriver. Christian forklarer at han gjorde plass i sitt hjerte til at frøet kunne bli sådd, hans foreldre underviste ham om sannheten, og han så i deres liv at frøets frukt var god (se Alma 32:27–43). «Jeg håper at jeg kan fortsette å gi treet – mitt vitnesbyrd – næring ved tro slik at det vil slå rot, vokse og fortsette å bære frukt.»
Mercedes de Da Silva forteller at som ung pike, da hun så den virkning det å etterleve evangeliet hadde på hennes foreldre og besteforeldre, «tenkte jeg alltid: ”Når jeg blir voksen, skal jeg gjøre det samme.”»
Hennes bror Enrique sier at det å etterleve evangeliet gir visse nøkler til å oppdra barn i tro. «Tre ting: Undervis dem i læren, undervis dem ved eksempel, og hjelp dem å anvende evangeliet på seg selv.»
Gjennom evangeliet, sier han, kan hans barn, sammen med andre som vokser opp i siste-dagers-hellige hjem i Paraguay, slå åndelig rot på en måte mange andre unge ikke kan. «Deres liv har en retning – en mening,» sier Enrique. Deres mål er evige, og med hjelp av trofaste, lydige foreldre lærer de hvordan de kan oppnå dem.
Fotografier: Don L. Searle
Medlemmer av Sanchez-slekten samles til familiefest. Motsatt side: Asunción Paraguay tempel.
Eulogia Diaz de Sanchez (i midten) gikk foran sin familie inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i 1960. Døtrene Liduvina (t.v.) og Lina lærte om tjeneste i Kirken ved å se sine foreldres eksempel, og de har i sin tur videreført denne arven med tjeneste til sine etterkommere.
Tre av Eulogia Diaz de Sanchez’ oldebarn deltar på familiens hjemmeaften. Fra venstre: Eduardo, Adriana og Vivian Ojeda. De er barna til Eulogias barnebarn Enrique og hans hustru, Lydia.