Hvem er klar?
Jeg trodde vennen min var klar til å høre evangeliet, så hvorfor fikk jeg denne tilskyndelsen?
Under mitt siste år på videregående, ba jeg om at Ånden måtte lede meg til noen som var klar til å høre evangeliet. Jeg tenkte på en venn mens jeg ba. Denne vennen, Ashley (navnet er endret), hadde gitt uttrykk for en viss interesse for min religion, og hun etterlevde allerede de samme normene som siste-dagers-hellige ungdommer. Jeg var overbevist om at tiden var inne til at hun skulle få høre evangeliet.
Jeg var med i klassepresidentskapet for laurbærpikene på den tiden, og under et møte i biskopsrådets ungdomskomité fikk jeg en sterk tilskyndelse om å foreslå for biskopen at vi kunne ha en misjonæraktivitet på GUF. Jeg følte en tilskyndelse om at ungdommene i menigheten skulle invitere venner utenfor kirken til denne aktiviteten hvor misjonærene kunne svare på spørsmål fra de fremmøtte. Biskopen avtalte begeistret aktiviteten med eldstene, og jeg var sikker på at dette var det svaret jeg hadde bedt om. Nå kunne Ashley komme og lære mer om evangeliet i et miljø hvor hun ikke ville føle noe press. Jeg var sikker på at når Ashley deltok på denne aktiviteten, ville hun bli rørt av Ånden, be om å få misjonærleksjonene og bli døpt og bekreftet som medlem av Kirken i løpet av en måneds tid.
Nå begynte jeg å be om hvordan jeg skulle invitere Ashley til aktiviteten. Jeg ba om å få være et redskap i Herrens hånd til å presentere hans plan og evangelium for en som var forberedt til motta det. På skolen inviterte jeg Ashley til aktiviteten, og hun sa hun skulle spørre foreldrene sine om det var greit for dem.
Senere den ettermiddagen ringte Ashley. Hun sa at det var helt greit for foreldrene. Hun forklarte til og med at før foreldrene hennes hadde giftet seg, hadde faren hatt to romkamerater som var medlemmer av Kirken, og blitt veldig imponert over hvordan de levde. Jeg ble overlykkelig fordi det eneste hinderet jeg hadde sett for meg, var om det ville være i orden for Ashleys foreldre at hun undersøkte en annen religion.
Mens jeg fortsatte å be angående den kommende misjonæraktiviteten, følte jeg en fredelig forvissning om at jeg virkelig var et redskap i Herrens hånd og at han var fornøyd med at jeg hadde handlet på bakgrunn av tilskyndelsen jeg fikk på møtet i biskopsrådets ungdomskomité. Jeg så frem til aktiviteten med stor forventning. Ashley og jeg hadde vært venner i mange år, og jeg gledet meg over å kunne bidra til å presentere evangeliet for henne og, naturligvis, den omvendelsen dette ville føre til.
Morgenen før aktiviteten ringte Ashley. Hun hadde ombestemt seg og ville ikke lenger komme på aktiviteten. Jeg ble fortvilet og forvirret. Jeg hadde bedt for Ashley, jeg var sikker på at hun var klar, og hun var den eneste grunnen til at jeg hadde begynt å handle som misjonær. Jeg følte meg også forlegen. Under planleggingen av aktiviteten hadde jeg gjort det veldig klart for alle at min venn Ashley var klar til å lære om og ta imot evangeliet.
Mens jeg gråt av frustrasjon på rommet mitt, begynte jeg å tvile på meg selv. Hvis jeg hadde tatt feil angående Ashley, var det kanskje galt av meg å anta at misjonæraktiviteten faktisk hadde vært en åndelig tilskyndelse. Overveldet av en typisk tenårings usikkerhet, sinne, selvmedlidenhet og skuffelse, bestemte jeg meg for å stå over aktiviteten selv.
Noen uker senere, mens jeg gikk gjennom skolens bibliotek, kom min venn Brian bort til meg og spurte om jeg ville komme i dåpen hans. Brian og jeg hadde ingen timer sammen det året, så det var ganske lenge siden jeg hadde sett eller snakket med ham. Året før satt vi ved siden av hverandre i historietimene og hadde samarbeidet om et klasseprosjekt. Temaet for prosjektet, som ble tilfeldig tildelt av læreren vår, var «Joseph Smith og mormonene». Jeg husket at Brian hadde vært ganske interessert i temaet mens vi gjorde forundersøkelsene våre. Men han likte også å spøke, og kunne si ting som: «Minn meg på hvilket konenummer din mor har» og «Det skal være en morsom fest denne helgen, men vent nå litt – du er mormon, så det ville ikke vært noe gøy å gå sammen med deg.» Derfor avviste jeg i første omgang dåpsinnbydelsen hans som enda en spøk på bekostning av min religion. Han virket ikke som typen til å slutte seg til et kirkesamfunn med slike «restriktive normer».
Men de neste ordene han sa, forbløffet meg idet han beskrev hvilken virvelvind livet hans hadde vært de siste ukene. Han forklarte at han hadde overhørt en klassekamerat som var medlem av menigheten min, invitere noen til en misjonæraktivitet i mormonkirken. Da vedkommende som fikk invitasjonen, avslo, spurte Brian klassekameraten vår om han kunne få bli med isteden. Etter aktiviteten begynte han straks å ta misjonærleksjonene. Han leste Mormons bok. Han ba om den. Han visste at den var sann. Han forberedte seg virkelig til å bli døpt, og om jeg ville, kunne jeg gjerne komme. Det var tross alt jeg som hadde presentert Joseph Smith og mormonene for ham.
I stille forbauselse innså jeg at Herren hadde hørt mine bønner. Han brukte meg som et redskap i sin hånd til å finne en han hadde forberedt til å høre og ta imot evangeliet. Det hadde aldri slått meg å invitere Brian til å møte misjonærene fordi han, etter min mening, ikke virket klar for det. Ikke som Ashley.
I dette tankevekkende øyeblikk innså jeg hvor viktig det er at jeg handler i samsvar med alle tilskyndelser jeg mottar fra Ånden. Selv om jeg stadig ber om at Ashley må bli klar til å motta evangeliet, lærte jeg noe viktig av det uventede resultatet av mitt forsøk på å dele evangeliet med henne. Herren har alltid en mening med tilskyndelsene han gir oss, og jeg behøver ikke å vite eller gjette hva den er. Derimot er det mitt ansvar tillitsfullt og bestemt å handle ifølge tilskyndelsen. Når jeg ber om misjonæranledninger, handler etter tilskyndelser og godtar Herrens vilje istedenfor å prøve å fremtvinge min egen, kan jeg i større grad være et redskap i Herrens hånd og bidra til å bygge opp hans rike.
Illustrert av Sal Velluto og Travis Walton
Det måtte være Ashley! Av alle jeg kjente, virket hun som den som mest sannsynlig ville ta imot evangeliet.