Fire taler, fire liv ble forandret

Hvert år i april og oktober lytter millioner av siste-dagers-hellige til Herrens tjenere. Her forteller fire medlemmer av Kirken hvordan generalkonferansen har påvirket dem i årenes løp.

Gode ting skjer

Kort tid etter at min mann tok sin mastergrad, vurderte han å studere videre til en doktorgrad. Dette virket skremmende for oss siden det hadde vært så vanskelig å ta mastergraden. Vi hadde to små barn og lengtet etter å få en god jobb og kanskje til og med et hus.

På generalkonferansen i oktober det året fortalte eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum om noen av sine erfaringer med å flytte sin unge familie til Connecticut i forbindelse med studier. Vi hadde også flyttet til Connecticut i forbindelse med studier. Han beskrev hvordan han og familien hadde fått presset alle sine eiendeler inn i den lille bilen deres – og vi hadde gjort det samme. Han forklarte at i begynnelsen av turen hadde bilen blitt overopphetet og stoppet ikke bare én, men to ganger! Vår bil hadde også stoppet to ganger.

Til slutt beskrev han hvordan han for ikke så lenge siden hadde kjørt en driftssikker bil forbi stedet hvor bilen hans hadde stoppet 30 år tidligere. I tankene så han seg selv som ung far og sa disse ordene: «Ikke gi opp, gutt. Ikke stopp … Det finnes hjelp og lykke foran deg – i mengder … Opp med hodet. Det vil gå bra til slutt. Stol på Gud og tro på det gode som skal komme.»¹ Eldste Hollands erfaring fikk meg til å føle at jeg ble forstått og elsket. Hans eksempel ga meg mot til å søke en åndelig bekreftelse på at det var Herrens vilje at min mann skulle ta mer utdannelse. Fem år og to barn senere fullførte min mann sin doktoravhandling. Studiene var utvilsomt en utfordring, men vi var lykkelige. Vi hadde fulgt Herrens vilje, og han hadde velsignet oss fysisk, åndelig og økonomisk.

Siden den konferansen har jeg ofte tenkt på eldste Hollands tale. Jeg har lært at når jeg prøver å stole på Gud ved å adlyde hans profeter og apostlers råd, skjer virkelig gode ting.

Melinda McLaughlin, Maryland, USA

Jeg lærte å sette pris på bestemor

Som barn likte jeg å skrive til bestemor. Hun bodde på den andre siden av landet, så det var sjelden jeg så henne mer enn én gang i året. Men som tenåring fikk jeg det etter hvert for travelt til å skrive, og forholdet vårt visnet sakte hen. Når bestemor kom på besøk i noen dager, hendte det at jeg stilte henne et spørsmål eller kommenterte noe, men samtalene våre var sjelden oppriktige eller dyptfølte. Da jeg ble 16, var det så vidt jeg kjente henne, og jeg visste ikke hva jeg skulle snakke med henne om.

Den siste dagen av et av hennes besøk var jeg alene på kjøkkenet og laget middag, da hun kom inn og satte seg. Jeg sa hei, men så visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg skjønte at hun ønsket å snakke med meg og trolig hadde prøvd å finne en passende anledning en god stund, men hvordan kunne jeg innlede en samtale med en 75 år gammel kvinne som jeg ikke trodde jeg hadde noe til felles med?

Jeg nevnte hva jeg lagde til middag, men det temaet varte ikke lenge. Til slutt spurte jeg bestemor hvordan livet hennes var på min alder. Hun fortalte meg historier om arbeid og sosiale aktiviteter, og så fortalte hun om da hun traff min bestefar og forelsket seg. Jeg innså at hennes liv og ønsker som tenåring ikke var så forskjellige fra mine egne.

Noen måneder senere talte president Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, om besteforeldre på generalkonferansen. I sin tale «De gylne år» talte han om hvilken visdom og veiledning eldre medlemmer av Kirken kan gi oss. Temaet hans fikk meg til å reflektere over mitt forhold til min bestemor, og jeg innså at jeg gikk glipp av et verdifullt vennskap.

Jeg bestemte meg for å skrive til bestemor igjen. Jeg var fremdeles ikke helt sikker på hva jeg skulle si, så jeg skrev om arbeid, venner, familie og hva jeg gjorde. Hun svarte på alle mine brev og fortalte meg om andre slektninger, hagen sin og sine daglige aktiviteter. Neste gang vi var sammen, var det lett å snakke med henne.

Jeg er takknemlig for den generalkonferansetalen som kom på en tid da jeg var beredt og villig til å bli kjent med min bestemor igjen. President Packers ord hjalp meg å innse at jeg hadde oversett den «uvurderlige ressurs av erfaring, visdom og inspirasjon»² min bestemor virkelig er. Jeg har nå lært å verdsette denne storartede kvinnen, og har blitt velsignet ved hennes eksempel og vennskap.

Laura A. Austin, Utah, USA

Jeg fikk vite det selv

Jeg må innrømme at da jeg reiste på misjon, var mitt vitnesbyrd begrenset til kunnskap om frelsesplanen og Mormons bok. Jeg innså at mitt vitnesbyrd manglet den dybde jeg ønsket, og derfor følte jeg meg ikke som fullgod misjonær.

I likhet med de fleste franske medlemmer av Kirken den gangen, hadde jeg aldri sett en generalkonferanse-overføring. Vi hadde sett repriser, hvor vi lyttet til konferansen på fransk gjennom en tolk. Nå som jeg var på misjon i Wales og snakket engelsk, skulle jeg få høre profeten, president Ezra Taft Benson (1899–1994), direkte.

Da møtet begynte, sang den lokale forsamlingen sammen med medlemmene som befant seg i Tabernaklet i Salt Lake City. Jeg sang også med, og ble snart overveldet av glede og en følelse av tilhørighet. Disse følelsene bekreftet at jeg var medlem av Jesu Kristi Kirke.

Mens jeg satt der, fikk jeg en tanke: «Hva om jeg ber Herren bekrefte for meg at president Benson er hans profet?»

Jeg visste at jeg kunne «spørre Gud» (Moroni 10:4), men jeg var redd for å fornærme ham på et eller annet vis med mine spørsmål. Etter å ha reflektert en stund, bestemte jeg meg for å prøve likevel. Jeg bøyde hodet og ba Gud bekrefte for meg at den mannen som skulle tale, var hans profet, seer og åpenbarer. Ikke lenge etterpå fikk jeg en intens følelse av fred og lykke. Jeg løftet hodet, åpnet øynene og hørte president Benson vitne om Mormons bok.

Fra dette øyeblikk av visste jeg selv at Herren leder Kirken gjennom en utvalgt profet. På grunn av dette vitnesbyrdet forlot jeg konferansen med nye mål, og jeg visste at det var opp til meg å nå dem. Jeg forandret fokus på min misjon, og jeg gledet meg til kommende generalkonferanser. Jeg så også ivrig frem til å motta Kirkens tidsskrifter slik at jeg kunne lese Herrens tjeneres hellige ord.

Thierry Hotz, Frankrike

Si at dere er glad i dem

På generalkonferansen i oktober 2007 talte eldste Claudio R. M. Costa i De syttis presidentskap om ikke å vente til i morgen med å gjøre det vi kan gjøre i dag, spesielt når det gjelder vår familie.³ På slutten av sin tale gjenga han noen linjer som var basert på et dikt av Norma Cornett Marek. Eldste Costas budskap og ordene i dette diktet rørte meg dypt og oppmuntret meg til å bli flinkere til å uttrykke min kjærlighet til mine foreldre, mine søstre og mine venner.

Naturligvis var jeg glad i min familie og mine venner før jeg hørte denne konferansetalen, men jeg hadde ikke for vane å fortelle dem at jeg var glad i dem, iallfall ikke hver dag. Kanskje de trengte å høre disse spesielle ordene fra meg litt oftere. Jeg var først usikker på hvordan de ville reagere, men da jeg fikk en positiv reaksjon, bestemte jeg meg for å fortsette med dette. I månedene som fulgte, så jeg at mine forhold til dem ble styrket blant annet fordi jeg hadde gitt akt på eldste Costas ord.

Jeg er nå på heltidsmisjon mange tusen kilometer fra mitt hjem i Costa Rica. Jeg savner familien, men det går bra. Jeg vet at de er glad i meg, og jeg vet også at de vet at jeg er glad i dem. Jeg føler fred fordi jeg har benyttet (og fremdeles benytter) anledninger til å uttrykke min kjærlighet.

Jeg er takknemlig for at vi har mulighet til regelmessig å lytte til ledere som er kalt av Gud. Jeg vet at når vi følger dem, vil både vi selv og våre nærmeste bli velsignet.

Eldste Hugo Lino Rivera Mena, Idaho Boise misjon

Vår families opplevelse minnet om eldste Hollands. Hans oppford-ring om å «tro på det gode som skal komme» fikk meg til å føle at jeg ble forstått og elsket.

Illustrert av Mike Malm

Jeg ba Gud bekrefte for meg at den mannen som skulle tale, var hans profet.

Detalj fra Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.