Budskap fra Lære og pakter
Dette er vår religion, å frelse sjeler
En favorittsalme vi ofte synger på prestedømsmøtet, er «O, Israels eldster», med tekst av Cyrus H. Wheelock. Tredje vers lyder:
Vår Frelser han gikk til de ringe på jord
og mettet enhver som ga akt på hans ord.
Vi samler enhver som i dag på ham tror,
på ham som har all makt i himmel og jord.1
På lørdagen før generalkonferansen i oktober 1856, kom eldste Franklin D. Richards og en håndfull hjemvendte misjonærer til Saltsjødalen. De rapporterte til president Brigham Young at hundrevis av menn, kvinner og barn var spredt langs den lange veien til dalen og var truet av en tidlig vinter. Medlemmene var sultne, og mange håndkjerrer og vogner gikk i stykker. Mennesker og dyr døde. Alle ville omkomme hvis ikke noen kom dem til unnsetning.
Søndag morgen ba president Young alle som skulle tale den dagen og i løpet av konferansen som fulgte, til å tale om pionerenes vanskelige situasjon. I talen sin sa han:
«Dette er min religion. Dette er påbudet fra Den hellige ånd som jeg har, det er å redde folket …
Jeg sier dere alle at deres tro, religion og trosbekjennelse aldri vil frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå lærer dere. Gå og bring hit dem som nå befinner seg på slettene!»2
Cyrus H. Wheelock var tilstede på disse møtene. Han ble med den første redningspatruljen som forlot Salt Lake City 7. oktober for å lete etter de hellige som var spredt ute på slettene.
Senere rapporterte George D. Grant, som ledet redningspatruljen, følgende til president Young: «Det er ikke så mye vits i for meg å prøve å beskrive disse menneskenes situasjon, for dette vil du få høre fra [andre] … , men du kan forestille deg mellom 5 og 600 menn, kvinner og barn, utslitt etter å ha trukket håndkjerrer gjennom snø og gjørme, som besvimer langs veien, faller om fordi de fryser, barn som gråter, stive av kulde og med blødende føtter, noen av dem bare i snøen og kulden. Synet av dem overvelder nesten de sterkeste av oss, men vi fortsetter å gjøre alt vi kan, uten å tvile eller fortvile.»3
Teksten til «O, Israels eldster» kan ha vært i bror Wheelocks tanker disse vanskelige dagene i 1856. Redningsmennene hjalp de slitne, sultne og kalde. De oppmuntret dem og viste dem veien til Sion i Saltsjødalen.
Vi kan redde andre
I vår tid med jetfly, da det tar under et døgn å reise fra Europa til Saltsjødalen, har omstendighetene forandret seg drastisk. President Youngs uttalelse har imidlertid ikke blitt forandret – det er fremdeles vår religion å redde mennesker. Som medlemmer av Herrens Kirke vil vi alltid være forpliktet til å redde dem som befinner seg i åndelig og fysisk nød. Som Herren sa til eldstene i den nylig gjenopprettede Kirken: «Kom i hu, i alle ting, de fattige og trengende, de syke og lidende, for den som ikke gjør disse ting, er ikke min disippel» (L&p 52:40).
Vi ønsker å være vår Herre Jesu Kristi sanne disipler. Vi erklærer at vi elsker Gud og ønsker å følge hans bud. Hver søndag fornyer vi våre dåpspakter, dyrker Gud på våre møter og priser ham for de mange velsignelser han gir oss. Kong Benjamins påminnelse er fremdeles aktuell: «Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste» (Mosiah 2:17).
Når Herren ønsker å velsigne noen eller hjelpe noen som er i nød, sender han ofte en nabo, en venn eller et familiemedlem. Dette er én måte han bringer støtte og frelse til andre på. Ved å gjøre dette, hjelper han oss å forstå det store bud: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22:39).
Er det til å undres over at vi ofte mottar de største velsignelsene når vi hjelper andre? Herren har lovet: «Den som kraftig støter frem med sin sigd, samler et forråd så han ikke forgår, men bringer frelse til sin sjel» (L&p 4:4). Når vi bringer frelse til andre, bringer vi frelse til vår egen sjel.
Hold øynene åpne
Det er mange måter å strekke seg ut til andre og hjelpe dem med deres fysiske og åndelige behov på. Hvis vi går gjennom livet med åpne øyne, vil Herren vise oss muligheter som kan velsigne både andre og oss selv.
Jeg deltok nylig på en konferanse for Kirkens humanitærmisjonærer i Jordan. Da jeg møtte dem, så jeg to søstre som strikket. De fortalte meg at de strikket små luer til nyfødte. I den nordlige delen av hovedstaden Amman ligger et sykehus som har 50 fødsler i døgnet. Menneskene der er veldig fattige. Etter fødselen blir mor og barn sendt hjem, hvor de ikke har noen oppvarming. Mange av disse barna blir syke og dør på grunn av tap av kropssvarme. Jeg ba om å få to av luene de hadde strikket.
Da jeg kom hjem, tok min hustru dem med seg til Hjelpeforeningen. På grunn av dette begynte et mirakel å utspille seg – slik det ofte gjør på våre møter i Hjelpeforeningen over hele verden. I julen begynte mange søstre i våre omkringliggende menigheter å strikke og sy babyluer. De gjorde det alene, sammen med venner, hjemme eller på aktiviteter i Kirken.
En dag spurte jeg en venn hvordan det gikk med ham. Med et glimt i øyet svarte han: «Jeg er et offer for babyluer. Vi snakker om babyluer natt og dag. De er overalt rundt oss.» En søster ringte meg og spurte: «Er det ikke varmt i Midtøsten?» Da jeg forsikret henne om at det var behov for luene, satte hun i gang.
Da jeg kom tilbake til Jordan, hadde jeg over 800 babyluer i bagasjen. Da vi ga dem til avdelingssykepleieren på sykehusets barnepost, så han på dem som en gudegave. Jordan har nettopp vært gjennom den kaldeste vinteren på 16 år, med temperaturer godt under frysepunktet.
Gi av deg selv til andre
Å gi av seg selv og hjelpe behøver ikke være begrenset av alder, helse, tid, ferdigheter eller økonomiske ressurser. Alle som har et ønske om det, kan hjelpe andre i nød. Vi kan delta i organiserte velferdsprosjekter. Vi kan gi et rundhåndet fasteoffer. Vi kan besøke og trøste en venn som er syk. Vi kan invitere noen som opplever problemer, hjem til oss. Vi kan trofast besøke de familiene vi er tildelt som hjemmelærere eller besøkende lærerinner. Vi kan invitere en venn som opplever motgang, til våre søndagsmøter. Vi kan gå ut sammen med heltidsmisjonærene. Vi kan delta i slektshistorisk arbeid og tempelarbeid så ofte vi kan. Vi kan lytte til våre barn og barnebarn, undervise dem og oppmuntre dem til å vandre i lyset.
Iblant er en håndsrekning noe så enkelt som å holde en oppriktig bønn, ta en telefon eller skrive en kort melding. Hvis vi har det for travelt til å gjøre noe for noen som er i nød, har vi det for travelt. Når vi gjør gode gjerninger, følger vi Frelserens oppfordring:
«Jeg befaler dere å være et lys for dette folk. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
Se, tenner vel menneskene et lys og setter det under en skjeppe? Nei, men i lysestaken, og det lyser for alle som er i huset.
La derfor deres lys skinne for dette folk, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Fader som er i himmelen» (3. Nephi 12:14–16).
Vis andre veien til Sion og evig liv
Å strekke seg ut til andre innebærer ganske enkelt å bry seg om dem. Vi bryr oss ikke om tall eller statistikker, men om hvordan menneskene rundt oss har det. Hvis vi gjør gode gjerninger, gir av oss selv og yter åndelig og fysisk hjelp i forhold til vår styrke og evne, viser vi automatisk andre veien til Sion. De vil bli tiltrukket av det vi er og det vi representerer. De vil bli velsignet ved det de ser og føler. De vil få et vitnesbyrd, eller deres vitnesbyrd vil bli styrket. Da vil Herrens forvissning gi gjenklang i vår sjel:
«Vær trofast, forbli i det embede jeg har utpekt deg til, styrk de svake, løft de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær.
Og hvis du er trofast inntil enden, skal du få udødelighetens krone og evig liv i de boliger jeg har beredt i min Faders hus» (L&p 81:5–6).
Vår religion er i sannhet å redde og frelse sjeler.
Offer – George Padely, av Julie Rogers
Illustrasjon: Julie Rogers