Av størst verdi
Ray Taylor, Utah, USA
Da jeg valgte maleriet av Frelseren, flirte noen av mine brødre og søstre. Ting som de mente var av større verdi, var fremdeles blant eiendelene etter mor og far.
Vi var samlet i vårt barndomshjem, hvor mor hadde bodd da hun døde noen uker tidligere. Far hadde gått bort fem år tidligere, i 2001. Nå var tiden inne til å fordele eiendelene deres. Vi trakk lodd og valgte ting. Personen med det laveste tallet fikk velge først.
Soveromsmøblene gikk først, etterfulgt av kjøleskapet, spisestuemøblene og den ganske nye bilen. Jeg valgte pianoet, selv om jeg ikke kan spille. Vi hadde gledet oss over musikk i hjemmet under min oppvekst. Pappa var flere ganger menighetens musikkleder, og både han og mor var gode sangere. Far, som var en stor mann med en kraftig stemme, avslo aldri en mulighet til å synge. Pianoet betydde mye for meg, og det samme gjorde maleriet av Frelseren.
Da jeg valgte maleriet, som var innrammet sammen med «Den levende Kristus – apostlenes vitnesbyrd»1, hang det på veggen i dagligstuen hvor vi satt.
I denne stunden kunne jeg ikke unngå å tenke på Frelseren, frelsesplanen og hvor mye mor og far betydde for meg. Jeg var takknemlig for måten de hadde oppdratt oss på, evangeliet de hadde lært oss og det eksempel de hadde vært for oss, og ikke minst deres villighet til å tjene.
Da pappa ble kalt til biskop, minnet han stavspresidenten på at han var 70 år gammel. «Jeg tror du har feil person,» hadde han sagt.
«Hvor gamle tror du Brødrene i Salt Lake City er?» hadde stavspresidenten spurt. «Du var ikke vårt førstevalg. Du var ikke engang vårt andrevalg. Du var Herrens valg.»
Pappa visste at han hadde blitt kalt av Gud, og han ble en god biskop. Det var ikke noe iøynefallende ved ham. Han var ingen ekspert på Skriftene. Han var bare en jordnær mann som viste stor empati for medlemmene i menigheten.
Mens pappa var biskop, var jeg rådgiver i et annet biskopsråd i staven. Når vi deltok på lederskapsmøter sammen, ble vårt forhold innrettet på Kristus, og jeg ble kjent med hans åndelige side.
Da pappa ble kalt som biskop i 1994, hadde han skrantende helse. «Garanterer dette kallet at jeg får leve i fem år til?» spurte han stavspresidenten spøkefullt. To år etter at pappa ble avløst, gikk han bort.
Disse tankene svirret i hodet mitt mens vi delte mor og fars eiendeler. Da jeg kom hjem, prøvde jeg å finne den rette plassen til maleriet av Frelseren. Da jeg snudde det, oppdaget jeg til min forbauselse at det hadde blitt tilegnet min far: «Vi vil alltid huske biskop Taylor som en stor mann med et like stort hjerte.» Det var undertegnet av stavspresidentskapet: «President Cory, president Carter, president Stubbs.»
Med ett ble maleriet enda mer verdifullt for meg. I dag henger det på en vegg i mitt hjem over mine foreldres piano. Det er fremdeles noen ting i vårt gamle hjem som jeg valgte ut, men ikke har hentet. Det spiller ingen rolle. Jeg har det som er av størst verdi.
Da jeg snudde maleriet, ble det plutselig enda mer verdifullt for meg.