Hjelp meg!
Tiffany Lewis, Texas, USA
Den andre kvelden av mitt utenlandsstudium i St. Petersburg i Russland var jeg sammen med mine venner i byen for å spille amerikansk fotball. Etterpå bestemte jeg meg for å eksperimentere med å ta bussen hjem. Jeg hadde aldri tatt buss i Russland, men min vertsmor hadde fortalt meg at jeg kunne ta buss 7 eller buss 1 hjem. Så da buss 7 kom, gikk jeg på.
Mens vi kjørte avgårde, iakttok jeg butikkene og folk som flokket seg på fortauene. Langsomt begynte området å bli ukjent. Jeg så på klokken og innså at jeg hadde sittet på bussen i 30 minutter.
Plutselig stoppet den, lysene ble slukket, og alle gikk av. Jeg prøvde å ikke få panikk og så meg rundt etter hjelp. Jeg visste at hvis jeg fant undergrunnsbanen, kunne jeg komme trygt hjem. Jeg fikk øye på et ungt par nede i gaten og gikk mot dem.
«Jeg vet ikke hvor jeg er,» sa jeg. «Vet dere hvor metroen er?»
«Den er langt unna,» sa mannen. «Men det er en bussholdeplass der borte. Gå på buss 5, så kommer du til metroen.»
Jeg takket ham og gikk raskt ned gaten. Men da en buss nærmet seg holdeplassen, var det ikke nummer 5, men nummer 1. Jeg tenkte på det min vertsmor hadde sagt: «Gå på buss 7 eller buss 1, så kommer du hjem.»
Nølende gikk jeg på, men nok en gang kjørte og kjørte vi. Passasjerene gikk av en etter en til jeg var den eneste igjen.
Til slutt kjørte bussen inn til siden av veien.
«Du må gå av,» sa sjåføren. «Dette er den siste holdeplassen.»
Jeg skalv over hele kroppen og strevde med å puste og holde igjen tårene. Det begynte å bli sent, og hvis jeg ikke fant metroen før den stengte, måtte jeg tilbringe natten på gatene i St. Petersburg.
«Hjelp meg, himmelske Fader,» ba jeg stille og begynte å gå. Så begynte jeg å løpe og vinke til drosjer som kjørte forbi. Ingen stoppet.
Snart kom jeg til nok en bussholdeplass, som var full av folk. Lysene fra en buss som nærmet seg – nummer 7 – lyste ned på oss. Jeg nølte. Busser hadde bare villedet meg, men en sterk kraft bak meg dyttet meg opp trinnene og inn i bussen. Jeg satte meg tungt ned på et sete og tittet på uret mitt. Klokken var 23.50. Metroen kom til å stenge om 10 minutter.
Jeg lukket øynene og hvisket igjen: «Hjelp meg.» Da jeg åpnet øynene, så jeg det sterke lyset fra en metrostasjon da bussen stanset. Jeg løp ut av bussen og inn på metroen og kveldens siste tog.
Da jeg satte meg, tenkte jeg på hvordan vår Fader i himmelen teller sine spurver (se Matteus 10:29–31), og stille takket jeg ham. Jeg visste at han denne mørke kvelden i denne store byen hadde ledet meg hjem.