Du vet det allerede

Av Elizabeth Stitt

Jeg trodde at Kirken var sann, men når mottok jeg dette vitnesbyrdet?

En dag på skolen kom en klassevenninne og jeg tilfeldigvis inn på emnet religion. Venninnen min ble litt negativ og begynte å kritisere det jeg trodde på.

Hun så meg inn i øynene og sa: «Du tror på kirken din bare fordi foreldrene dine oppdro deg i den. Ellers ville du ikke ha trodd.»

Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg fortsatte å tenke på det hun hadde sagt, og lurte på hvorfor hun sa det. Jeg hadde blitt oppdratt i Kirken, og jeg hadde virkelig aldri tvilt på Kirkens læresetninger eller doktriner. Helt siden jeg var liten, hadde jeg følt at Kirken var sann. Selv før jeg ble døpt, leste familien Mormons bok sammen, og jeg visste den var sann. Jeg ikke bare trodde. Jeg visste det og hadde ingen tvil. Men jeg kunne ikke angi et bestemt øyeblikk da jeg hadde mottatt dette vitnesbyrdet. En tid plaget dette meg. Jeg ønsket å få en spesiell opplevelse da jeg skulle be og svaret skulle straks komme klart og tydelig til meg. Det skjedde aldri.

Men det jeg kunne angi, var et øyeblikk da mitt vitnesbyrd ble bekreftet. Etter det første året på videregående skole reiste jeg sammen med noen andre unge til Kirkens historiske steder. Da vi kom til Den hellige lund, oppfordret guiden oss til å søke en personlig bekreftelse på at det som hadde hendt der, var sant: at Gud Faderen og Jesus Kristus viste seg for Joseph Smith og innledet gjengivelsen. Jeg fant et rolig sted i lunden og leste beretningen om det første syn. Deretter knelte jeg ned og ba. Jeg visste allerede at Det første syn hadde funnet sted, og at Joseph Smith var en profet. Men jeg spurte likevel. Jeg avsluttet bønnen, og ingenting skjedde. Ingen sterk følelse, ikke noe syn, ingen engler. Ingenting.

Jeg fant en sten, satte meg, fant frem min patriarkalske velsignelse og begynte å lese. Min velsignelse nevnte evangeliets gjengivelse, og inni meg ble disse ordene gjentatt: «Du vet det allerede. Du vet det allerede.»

Hvis jeg kunne gå tilbake til det øyeblikket da min venninne kritiserte det jeg trodde, vet jeg ikke hvordan jeg ville beskrive hvordan jeg vet at Kirken er sann. Men jeg skulle ønske jeg hadde fortalt henne at selv om mine foreldre hadde lært meg det de visste var sant, måtte jeg selv finne dette ut. Og det gjorde jeg.

Jeg trengte ikke reise til Den hellige lund for å vite at Kirken var sann. Jeg trengte ingen stor opplevelse for å vite at Kirken var sann. Jeg trengte bare å bli påminnet: «Du vet det allerede.»