Jeg var ikke nervøs mer

Boris Antúnez, Chile

Vi skulle dele ut brosjyrer for å finne misjonærhenvisninger til aktiviteten på stavens ungdomskonferanse. Jeg hadde holdt på å lese Til styrke for ungdom. Da aktiviteten begynte, la jeg den tilbake på bordet der jeg hadde funnet den. Men så kom jeg på at jeg skulle ta den med meg. Så jeg tok den og la den inn i Skriftene mine.

Vi var alle nervøse for å snakke med fremmede om evangeliet, men da vi stanset for å snakke med en kvinne som hengte opp tøy til tørk i hagen sin, var hun svært vennlig og tok en av brosjyrene våre. I løpet av samtalen fortalte hun oss om sine bekymringer for sin familie. Spesielt én sønn strevde med stoffmisbruk og andre problemer. Vi gjorde vårt beste for å trøste henne og gikk videre.

Noen minutter senere åpnet jeg Skriftene mine. Da jeg så brosjyren Til styrke for ungdom, husket jeg hva kvinnen hadde sagt om sin sønn og følte at jeg skulle gå tilbake. Jeg var ikke nervøs mer.

Vi fant kvinnen ute fremdeles. Jeg fortalte henne at jeg hadde noe hun kanskje ville like. Jeg forklarte om normene våre unge følger, og ga henne brosjyren så hun kunne lese den sammen med sønnen. Jeg så at hun ble glad. Hun ropte på sønnen så han kom ut, og vi gjorde en avtale om at de begge skulle høre på misjonærene.

Jeg følte meg som en misjonær! Det var flott å få anledning til å undervise og kanskje hjelpe denne unge mannen. Jeg vet det var Den hellige ånd som ba meg ta med denne brosjyren.